Dissidia Final Fantasy NT

Dissidia-serien har tidligere vært eksklusivt for Playstation Portable med to tidligere spill i serien, Dissidia: Final Fantasy og Dissidia Duodecim: Final Fantasy. Begge fikk særdeles god omtale blant spillere verden over, og denne spilltypen ble sett på som unik for både fansen og Square Enix. Nå er Dissidia Final Fantasy NT her, og jeg har fått anledningen til å prøve meg på spillet.

Enkel historie, merkelig oppbygning

Historien er ganske simpel med Materia (den gode siden) og Spiritus (den onde siden) som kjemper mot hverandre. Din jobb er å hjelpe Materia ved å bekjempe både Spiritus og hans medhjelpere. På ferden møter du på velkjente Final Fantasy-figurer som f.eks. Zidane, Squall, Tidus, Ultimecia og Sephiroth. Historien fokuserer ikke direkte på en figur, men inkluderer heller alle figurene samtidig. Dette kan virke forvirrende, og gjør historien litt svak med så mye som foregår samtidig. Dessuten kan du ikke engang nyte historien fra begynnelsen av, for historiedelen er delt opp i mindre deler. Historiedeler som du må låse opp med poeng du oppnår ved å spille gjennom de andre modusene.

Ikke nok med at historien er merkelig oppbygd, figurene er like rart oppbygd. Det er så uvant for meg å høre stemmen til et par av figurene. For eksempel har jeg spilt en del med favorittfiguren min Squall Lionheart. Fra FFVIII er jeg vant med at han er en tøff og kul fyr, men stemmeskuespilleren får ham til å virke som en pingle. Ikke nok med det, så vet jeg ikke hva utviklerne har tenkt med utseendet til figurene, for et par av dem ser rett og slett ut som Barbie-dukker. Nykommere til serien vil nok ikke legge seg mye opp i den detaljen, men for fans vil nok dette rett og slett se veldig rart ut.

En modus for enhver smak

Spillet byr på ulike moduser (utenom historiedelen) så her er det noe for enhver smak. Blant annet har du flerspillerdelen der samarbeid spiller en viktig rolle, spesielt med tanke på at alle figurene er fordelt mellom fire klasser: vanguard, assassin, marksman og specialist. Hver klasse har ulike preferanser. Noen er best på nært hold, mens andre er best på avstand. En av irritasjonsfaktorene med flerspillerdelen er at det tar lang tid før du møter på folk. Ikke nok med det, man må gjenta letingen etter folk etter hver kamp, noe som jeg håper vil fikses gjennom en ny oppdatering. I tillegg burde det også vært mulig å fordele nybegynner for seg selv og de gode for seg, for det er en veldig stor ubalanse i flerspillerdelen. For gjett om jeg ble mørbanket ganske mange ganger! Det var en gang jeg tapte innen 1 minutt, og jeg vet enda ikke hva som skjedde. Enkelte ganger tok det til og med tid før figuren jeg spilte reiste seg opp igjen etter et par slag, noe som var småirriterende siden jeg ble i tvil om spillet registrerte knappetrykkene eller ei. Uansett så synes jeg at flerspillerdelen er gøy og skaper både en unik stemning og et skikkelig adrenalin-spark når man kommer på førsteplass.

Utenom flerspillerdelen finnes det andre moduser som "Gauntlet mode". Den er offline, og du kan kjempe deg gjennom flere nivåer der vanskelighetsgraden økes for hvert nivå. Om du ikke skulle like det, så er det også mulig å lage egne regler for baner man vil spille på. Det som er veldig irriterende er at det ikke er mulig å spille 1 mot 1-kamper. Av en eller annen merkelig grunn har utviklerne valgt at det skal være 3 mot 3. Det blir for meg mer rotete og intenst i forhold til forgjengerne som bare hadde 1 mot 1.

Her handler det dessuten ikke om å løpe rett mot fienden din. Nei, her må du tenke deg om hvordan og når du skal angripe.

Kampsystemet er basert på at ditt lag må enten drepe motstanderne dine eller motstanderens hovedbase. Hovedbasen består av en svevende krystall. Her handler det dessuten ikke om å løpe rett mot fienden din. Nei, her må du tenke deg om hvordan og når du skal angripe. Enhver person har en slags "barriere" over seg, og etter å ha slått på fienden en stund blir "barrieren" ødelagt og fienden går inn i "BREAK"-modus. Da må du bruke HP attack rett etter for å skade fienden på ordentlig. Gjett om jeg brukte lang tid på å skjønne hva slags angrep som skulle brukes for å skade fienden i BREAK-modus! Bortsett fra at det med bruk av riktig angrep var litt komplisert å skjønne i begynnelsen (har tross alt ikke spilt en Dissidia-spill på en god del år), likte jeg kampene.

Summons er hjelpsomme, til tross for at det er så få av dem

I tillegg er de velkjente summon-skapningene med for å gi litt ekstra drahjelp i kampene. Det handler da ikke om å bruke den kuleste summonen man liker, men heller det å tenke taktisk. For hver summon har unike krefter. Der den ene summonen kan gi deg ekstra mye krefter, kan den neste summonen gjøre at du tåler et par flere slag i kampene. Uansett så vil man raskt føle at det er mangel på en god del summoner. Det er tross alt mange flere summoner enn kun de 8 som er med i spillet her. Noen av favorittene som ikke er med er Carbuncle, Titan, Neo-Bahamut, Diablo og Fenrir. Merkelig valg av Square Enix å kun ta med åtte summoner.

Musikken er like intens som den var i de tidligere spillene i serien, men etter en stund blir man lei av alle de harde og intense instrumentene som spilles. Derfor er jeg glad for at man har muligheten til å kjøpe de originale sangene med valutaen i spillet. Jeg skulle ønske det var mulighet for å skifte sanger midt i kampene, men det er det altså ikke.

Mye ekstrainnhold, lang levetid

I likhet med mange andre spill har Dissidia Final Fantasy NT mye ekstrainnhold, og du vet egentlig ikke når du er 100% ferdig med spillet. Ikke nok med det så har spillet en egen butikk, der du bruker spillvaluta for å kjøpe f.eks. mer musikk, originale draker til figurene i spillet, eller våpen. Det å få tak i pengesummen som varene koster er tidkrevende. Så du må regne med at dette vil kunne ta tid. Men det er nettopp det som er bra, fordi det øker bare holdbarheten til spillet. Ved siden av kan du også trene opp hver og en av figurene. Så her er det altså mye som kan gjøres! I tillegg så har Square Enix annonsert et sesong-pass som kan kjøpes. Sesong-passet vil blant annet kunne inneholde nye, fremtidige figurer. Uansett tyder det på at mye nytt innhold er på vei.

Til syvende og sist var ikke dette det Dissidia-spillet jeg helt så for meg til PlayStation 4. Det føles med en gang ut som at mye mangler. Spesielt mener jeg det burde vært med langt flere figurer fra begynnelsen av. I tillegg synes jeg banene hadde vært mye kulere å spille på om de var dynamiske. Som f.eks. hvis det plutselig hadde begynt å regne, eller at det oppstår jordskjelv og bakken deles opp. Det ville gjort kampene unike og interessante.

Utenom disse irritasjonsfaktorene hadde jeg det gøy med spillet. Spesielt Gauntlet-modusen var veldig gøy, for det var det eneste stedet jeg kunne slåss på den letteste vanskelighetsgraden og denge løs på de andre. I tillegg fikk jeg spilt ganske mye av flerspillerdelen, og den er uten tvil det mest intense spillet har å by på.

Dissidia Final Fantasy NT leverer altså varene på flere områder, men skuffer også på noen andre områder. Derfor vil jeg si at dette spillet er mest for nykommere til serien, men også for enkelte fans som liker å bare styre favorittfigurene sine.