Norsk
Gamereactor
forspill
Disintegration

Disintegration

Vi har fått bryne oss på V1 Interactives taktiske skytespill i en lukket teknisk test.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Denne uka åpnet V1 Interactive dørene for et utvalgt publikum av spillere og inviterte oss til å prøve Disintegration på live servere, og etter å ha hatt det moro med spillet da jeg så vidt prøvde det under Gamescom i fjor var jeg mer enn gira på en ny og lengre runde for å se hva spillet har å by på.

Premisset er ganske lovende. Vi befinner oss i en fjern fremtid, hvor menneskeheten har overført hjernene sine til robotkropper, og det er disse robotkroppene vi benytter for å kjempe mot en posthumanistisk trussel kalt Rayonne. I bakgrunnshistorien finner vi en global pandemi kalt The Frost, som rammet samfunnet hardt nok til at nasjoner kollapset under kaoset og til syvende og sist medførte at menneskeheten sto på randen av utryddelse. Løsningen: Å kvitte oss med de ynkelige kjøttkroppene våre og laste opp bevisstheten vår over i maskiner. Noen synes denne overgangen var hakket bedre enn andre, og disse utgjør Rayonne-grupperingen.

Nå befinner vi oss på det tidsrommet hvor Rayonne kjemper for «integrasjon» og sin posthumane agenda. Dette gjør de ved hjelp av gigantiske romskip som dominerer luftrommet, og jeg blir fortalt at ett av disse skipene kalles The Iron Cloud. Spillets regissør (og Halo-medskaper) Marcus Lehto fortalte meg dette da han forklarte hvordan spillets solodel lar deg innta rollen som Romer Shoal, en lovløs gravcycle-pilot som ønsker å kjempe mot Rayonne og berge sin egen menneskelighet i en kampanje som jeg blir fortalt er rundt ti timer lang, litt avhengig av hvordan man spiller, selvsagt.

DisintegrationDisintegration
Dette er en annonse:

Den tidligere nevnte gravcycle er i sentrum av opplevelsen. Du sitter på kjøretøyet ditt og svever over slagmarken, og fra den opphøyde vaglen kontrollerer du en liten tremannsskvadron som herjer rundt under deg. Hver av disse enhetene (som regel to soldater og en mech) har sine egne angrep som man styrer med D-styrekorset, og du kan bestemme spesifikke mål som de skal rette seg mot under kampen. Dermed håndterer Disintegration både førstepersons skytespill og taktiske kamper på én gang mens du styrer deg selv og enhetene dine under intense kamper.

Jeg fikk ikke se så mye av solokampanjen, ettersom hovedfokuset under den lukkede betatesten handlet om det som er knyttet til nettet. Der ventet lange ventetider før kampene og en hakket lastesekvens som vinter om noen av de tekniske problemene man har i vente. Under forsøket på å strømme spillet live på GR Live var det ikke mulig å komme inn i en eneste kamp. Når man først er i en kamp kan jeg gledelig formidle at ting flyter noe bedre, i hvert fall nok til at man får spilt flere kamper til endes. Men ikke alle, ettersom min Xbox One X brukt til testingen ble overopphetet to ganger og skrudde seg av under spillingen, noe jeg aldri har opplevd før (skjønt, jeg kan ikke utelukke at det bare er tilfeldig).

Disintegration

Så snart man først kommer inn i en kamp blir man møtt med syv spillbare mannskap (som utgjør en gravcycle-pilot og dens bakkestyrker). Hvert mannskap har forskjellige angrep, både for spillerens egen rollefigur og soldatene, og å vite hvilke angrep man har tilgang på er superviktig. Dermed ble ikke mine tidlige eksperimenter særlig vellykkede der jeg knotet med kontrollene og forsøkte å finne ut hva enhetene var i stand til, mens motstanderne hardt og brutalt utnyttet min ineffektive spillestil. Utover et bredt utvalg av angrep kan de forskjellige gravcycles og mannskapene skimte med ulike rustnings- og fartsdata. Dessuten ser de selvfølgelig forskjellige ut, med tema man har lånt fra moderne popkultur.

Dette er en annonse:

Jeg skulle gjerne prøvd dem alle den tiden jeg hadde til rådighet, men de trege lastetidene og konsollkrasjene førte til at jeg ikke fikk tid til noen av dem. Det virket imidlertid som en god blanding, og jeg forsøkte å følge med på hva venner (og fiender) gjorde. Sideshow er en gjeng robotklovner med fjernstyrte klistregranater, mens King's Guard er tank-valget med rustning som får avataren din til å ligne en ridder fra middelalderen. Neon Dreams er mer ømfintlige, men ser kule ut med sitt Tron-inspirerte design. Warhedz er Mad Max-lignende plyndrere som er tykke i huden og ikke særlig subtile, og våpnene falt heller ikke i smak. Det beste valget er kanskje allrounderen ved navn The Business, men man kan få avsmak av de voldsomme gullsmykkene og påtvungne forsøket på å se kule ut.

Disintegration

Hvilken gravcycle du velger vil også avgjøre hvordan den beveger seg. Det tar litt tid å bli vant til å bevege sykkelen din opp og ned i kamp samtidig som man må huske å utnytte spesialangrepene enhetene dine kan tilby, men så snart man får teken på det er man overraskende mobil. Dette bygges opp av en boost man kan bruke noen ganger for å komme ut av kniper, skjønt hvis du blir offer for tungt skyts holder det ikke med en kort spurt for å slippe ut av faresonen, særlig hvis fienden er nådeløs og jakter på deg. Det er her et koordinert lag som er verdt sin vekt i gull, ettersom de kan snevre inn og beskytte en utsatt alliert.

Koordinasjon er viktig, og lagene som ikke jobber sammen vil fort falle fra hverandre. Dette virket også å være tilfelle under betatesten, og mesteparten av tiden ble alt som het strategi kastet på sjøen mens alle omfavnet kaoset. Under testen kunne man prøve seg på Zone Control- og Retrieval-modusene, som begge hadde sine egne kart å by på (ingen av dem var bemerkelsesverdige). Zone Control er en territorium-basert modus, mens Retrieval minner om CTF hvor man angriper og forsvarer kjerner som kan ødelegges. Det er vanskelig å bedømme kvaliteten på disse ut ifra betaens forutsetninger, men formålsbaserte moduser virker til å passe bedre med den taktiske spillmekanikken spillet har å by på.

Til tross for noen temmelig alvorlige tekniske problemer, sitter jeg fortsatt med et jevnt over positivt inntrykk av Disintegration. Hvis du ikke kan vente til lansering - når den nå enn måtte bli - kan du sjekke ut spillet selv denne helgen mens det er i åpen beta. Det er et lovende spill her med en unik stil og en potensielt lovende flerspiller, og jeg ser frem til å teste mer når det er ferdig ettersom jeg er fascinert av settingen spillet byr på.

Relaterte tekster



Loading next content