Die Hard - Nakatomi Plaza

Jeg har et stort og svakt punkt for Bruce Willis. Som action-helt står - eller stod - han for en perfekt blanding av bekymret helt med hjertet på rett sted og en befriende svart humor. Jeg har bare ikke tall på, hvor mange ganger han har skullet hente sin kone Holly, i Nakatomi Plaza - på min video. Så det har vært med en blanding av forventningens glede og bange anelser, at Sierra’s Die Hard - Nakatomi Plaza ble lagt til rette på min harddisk.

Loyalt - men allikevel
Spillet følger handlingen i den første Die Hard filmen rimelig loyalt, men med en rekke nye vendinger. Vi er nok en gang i selskab av John og hans kone, Sgt. Al Powell, sjåføren Argyle og ikke minst skurken Hans Gruber. Men Piranha Studios har føyd til nye sekvenser i handlingen, f.eks. må John en tur gjennom en kloakk, og han skal eskortere et SWAT-team gjennom Nakatomi-bygningen. De nye elementene kunne ha tilført akkurat dén piffen til handlingen, som får hardbarka Die Hard-fans til å henge med, men resultatet er dessverre det stikk motsatte. Spillet avbrytes jevnlig av cutscenes, som har til hensikt å utdype filmens scener og gi spilleren et hint om retningen i spillet. Dessverre er disse scenene hverken interessante, spennende - eller særlig relevante for spillets fremdrift. Han ringer på et tidspunkt til politimannen Al Powell med beskjed om, at Nakatomi-bygningen er kapret av rundt et dusin skurker, og at han allerede har kvittet seg med et par av dem. Allikevel vrimler det med flere dusin skurker. John McClane råder derfor faktisk bare over én virksom taktikk: å skyte vilt rundt seg.

Stemning satt på stand by
Det er så pokker så avgjørende for spillopplevelsen i en first person shooter, at stemningen er på topp. Grafikk, kamerastyring, musikk, lydeffekter osv. skal gå opp i en helhet. I Die Hard - Nakatomi Plaza sprekker opplevelsen allerede i den første scenen, hvor John McClane hører fra et baderom, at deltagerne i juleselskapet hos Nakatomi-selskapet blir tatt som gissler. Grafikken er grovt og kjedelig tegnet, med grumsede texturer i omgivelsene.

Die Hard - Nakatomi er basert på den siste LithTech 3D-motoren, og da kan være vanskelig å tro, at samme grafikkmotor kan prestere det visuelle uttrykket i spill som No One Lives Forever. Både motstandere og omgivelser mangler utpreget karakter. I tillegg er den kunstige intelligensen langt fra konsekvent. Der McClane i mange scener blir oppdaget og beskutt med irriterende presisjon, kan han i andre luske alt annet enn lydløst over en gang, uten å bli oppdaget, av de skurkene som står med ryggen til i enden av gangen. I filmen har McClane bare en Beretta og en MP5-maskinpistol, som han får tak i etter å ha uskadeliggjort den tidligere eieren. Spillet tilføyer en rekke nye våpen i McClanes arsenal, men siden det samtidig ikke akkurat flommer over med ammunisjon rundt i gangene, ender han som regel allikevel opp med å bruke MP5'en.

Råtten lyd
I spillets introsekvens blir det referert mye til filmen. Herlig, tenker man, det legges opp til en loyal gjengivelse av filmen. Men da John McClane åpner kjeften for første gang, rives forventningene brutalt bort, for det er ikke Bruce Willis som leverer stemmen. Ordene er riktige, men stemmens karakter er helt feil. Det er gjort en iherdig innsats for i det minste å få stemmene til å ligne, men i stedet ender de som karikaturer, som f.eks. Nakatomi-selskapets leder, Takagi. Lydeffektene er ikke så katastrofale, selv om de fleste våpnene høres ut som de blir avfyrt gjennom et tjukkt lag av dyner.

Vi er derfor kommet dit, hvor skuffelsen holder på å vokse seg så stor at den nesten ikke går å bære. Jeg skal ikke avvise at spillere som ikke har den fjerneste kjennskap til Die Hard-filmene - hvor få spillere, det enn måtte være snakk om ... - kan få et par fornøyelige timer. Der er bare det, at spillets grunnleggende konsept er å legge seg tett opp mot filmene, og her må jeg hoppe ut av skyskraperen. Die Hard - Nakatomi Plaza er en regelrett skuffelse.