Desert Rats vs. Afrika Korps

Generalene Rainer og Rommel raser avgårde nedover sanddynen i ett monstrum av en Tiger tanks. Palmer, steiner og hus legges ned for fote. Disse to karene stopper ikke opp å spør hva du heter og hvor du kommer fra. Slaget om Nord-Afrika er igang!

Desert Rats vs. Afrika Korps er et sanntids strategispill som ikke omfatter resursstyring, med det menes at du ikke skal samle råvarer og bygge som i f.eks Command and Conquer. Jeg synes personlig at det var på tide det kom en ren troppe-forflytnings tittel med skikkelig grafikk, lyd og gameplay, og med hovedvekt på hvordan du faktisk styrer styrkene og ikke hvor raskt du bygger. Spørsmålet er da om dette spillet holder mål? Den taktiske dybden er i alle fall stor. Handlingen er lagt til andre verdenskrig og utspiller seg som sagt i Nord-Afrika. Krigen mellom aksemaktene og de allierte pågår for fullt, med hver sine siders store helter. De to Generalene, Montgomery og Rommel braker sammen i det som ble kalt krigen uten hat. De mange historiske detaljene fra andre verdenskrig i dette spillet er korrekte og er med på å gi det hele troverdighet.

Spillet deles opp i en kampanje i 16 deler der du først starter med aksemakten for så å gå over til de alierte.
Følg tyskeren Oberstleutnant Erich von Hartmann under Rommels kommando og Lieutenant Colonel Gregory Sinclair i jakten på spillets skjønnhet, en kvinne ved navn Lys. Du kan hoppe rett til story modus, der du kan velge de alierte først, men kampanjen er å anbefale grunnet høyere vanskelighetsgrad med de alierte. Du kan spille alle brettene du har passert om igjen i skirmish. Ved innledningen til hvert brett untatt de første, tar du ut styrken din. Dette blir gjort med at du har et gitt antall poeng som du må "kjøpe" tropper, tankser og utstyr for. På noen brett kan du avansere ved å gå inn i såkalt blitzkrieg - da er ikke fienden oppmerksom på at du er i nærheten og blir tatt på senga, men i tilegg får du kun ta i bruk de styrkene du tok over og de som overlevde forrige brett. Men denne delen syntes jeg var bare tull og gikk for det tradisjonelle ved å "kjøpe" styrker. Det lønner seg som regel å bruke det ferdige oppsettet da det er mange faktorer på de forskjellige oppdragene du ikke er kjent med fra starten av. Etter hvert låses flere enheter opp underveis. Så det er bare og starte opp doningen, for alt er lov i krig og kjærlighet, og krig det blir det!

Når dette er sagt nærmer vi oss kjernen i spillet, fungerer dette? Har satsing og nytenking gitt gevinst? Spillet i seg selv er ved første øyekast pent og se på samt underholdende i starten, men så går det brått over i kjedsomhet. Brettenes overordnede mål er varierte men du føler at det er det samme om og om igjen. Kanskje ren troppe-forflytting ikke er så gøy alikevel? Det som holdt mitt mot oppe var alle de forskjellige enhetene du kan ta kontroll over og den pene grafikken. Bevegelsesfriheten på brettene er ubegrenset hvis du ser bort fra at enhetene til tider nekter å adlyde ordre og finner sine egne alternative reiseruter rundt omkring på kartet, til stor ergelse og irritasjon. Noe vesentlig som må nevnes er, at dersom man skal spille på strategi må man ha oversikt! Dette er ett av de aller største minusene ved spillet. Du får ikke zoomet tilstrekkelig ut, men du kan til gjengjeld zoome så langt inn du bare vil, skjønn det den som kan. Dette er noe som resulterer i at du til tider må ligge å flytte vinduet i alle himmelretninger, når du tar i bruk taktiske trekk med flanker og stormstyrker.

Riflemann, minerydder, flammekaster, speidere og snipere. Tanks, lastebiler, motorsykler, flak kanoner og flystøtte, er bare noe av det som venter deg. Det som bare er så fryktelig leit er at spillet til tider er med på oppløpsiden, men det kommer bare ikke i mål. For de overnevnte delene av spillet trekker ned og ødelegger moroa totalt.

Det er kun støtte for 4 stykker samtidig i multiplayer delen. Standard modusene deathmatch og capture the flag er ikke underholdende når man ikke kan spille co-op med en kompis mot en AI-styrt motstander, så da vannes den delen også ut. Men noe nytt er det her også. En ny spillmodus kalt "Tobruk-To-El-Alamein" Den går ut på at man starter i hver sin ende av kartet. Den ene siden angriper og skal utslette sin motstander som igjen skal forsvare seg, før tiden går ut. Klarer ikke angriperen å nå målet i tide, får den andre siden forsterkninger og det hele snur. Dette gjentas hele 3 ganger. Til slutt er den som ikke blir utryddet vinneren. Det er her den taktiske delen av spillet glimrer. Bakholdangrep og flanking er bare noen av muligheten dine. Du kan som sagt overta alle kjøretøy du måtte komme over og installere deg i alt fra hus og bunkerser til skyttergraver. Siden det er mange ting som spiller inn på veien til suksess, har detaljene mye å si. Som om du f.eks plasserer en eller fire soldater i en tanks. Ja for en enslig stakkar kan jo ikke skyte og kjøre samtidig. Egenskapen til enhetene bedres ved at f.eks en speider blir satt inn, noe som vil gi deg utvidet sikt. Bruker du enheter med granatkaster får du større slagkraft. Du kan også gi de enkelte enhetene ordre om å bare ta ut kanontårnet på fiendtlige tankser eller sette de helt ut av spill, ved å skyte istykker beltene på dem. Det siste er noe som igjen kan lønne seg, med tanke på en overtagelse av kjøretøyet til motstanderen.

Konklusjonen min er at vekten på grafikken ble så stor at spillbarheten fikk bøte, men dette er dog en andeledes og spennede retning av dagens strategispill. Jeg synes at DR vs. AK fortjener en skikkelig oppfølger! Kanskje D-Day, som er det neste prosjektet til utviklerne bak Desert Rats, vil rette opp de negative trendensne og bygge videre på det som var nyskapende og moro. For alt i alt er ikke dette en løp og kjøp tittel for alle og enhver. Jeg tør bare anbefale en nærmere titt til dedikerte strategi-fanatikere. Gleden over nydelig grafikk går raskt over til skuffelse, grunnet dårlig spillbarhet.