Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler

Derfor liker jeg bakoverkompatibilitet

Ingar har full forståelse for folks engasjement rundt bakoverkompatibilitet, og her forsøker han å si hvorfor på en saklig måte - slik han pleier å gjøre...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Morten har i skrivende stund høstet en god del tilbakemeldinger for gårsdagens innlegg om hvordan han driter i bakoverkompatibilitet. Han skjønner rett og slett ikke greia, og lurer fælt på folks begeistring for fenomenet. Retro og remakes har han heller ikke store interessen for, ifølge ham selv, og lurer på hvorfor folk jubler mer for nyversjonen av Final Fantasy VII enn de nye PS4-spillene som er på vei.

Det fine med et godt kollegium (og Gamereactor-kollegiet er selvfølgelig det beste) er at det er rom for forskjellige meninger, og ikke overraskende står jeg i den andre enden av skalaen. Jeg er enig i Morten med mye, men i motsetning til ham er jeg en som synes bakoverkompatibilitet er en bra greie.

Derfor liker jeg bakoverkompatibilitet
Jeg har forståelse for hvorfor man blir begeistret for tanken om en nyversjon av Final Fantasy VII, og håper det betyr at en ny generasjon kan stifte bekjentskap med spillet.

La oss ta det viktigste først: Spillbransjen lever og ånder av utvalg, bredde og variasjon. Jeg liker å se likhetstrekk mellom spill- og filmbransjen, og ett av likhetstrekkene er nettopp det som gjelder variasjon. I begge bransjene har man de enorme og store blockbusterne, de mer sjangerbestemte klassikerne og de smale nisjetitlene. Selv om man raskt utvikler en forkjærlighet for den ene eller andre sjangeren, er de fleste enige om at breddeutvalget er en berikelse for mediet i sin helhet (en blockbuster gir for eksempel et studio økonomiske muskler til å satse på nisjetitler).

Dette er en annonse:

Dette mangfoldet strekker seg ikke bare i bredden, men også i dybden. Det vil si, ikke bare i samtiden, men også i frem- og fortid. I spillbransjen kan denne tilgangen komme i form av nyutgivelser, digital distribusjon eller bakoverkompatibilitet. Å ha tilgang på gamle titler synes jeg er med å bidra til dette mangfoldet.

Imidlertid kan spillbransjen gå i fellen av å konsentrere seg for mye om det gamle og miste fokuset på det nye. Her er jeg enig med Morten om at spillbransjen i dag må skjerpe seg: Jeg vil ha gammel og nytt, ikke gammel eller nytt.

Jeg er en kultursnobb. Jeg liker å sette meg inn i både bredden og dybden. Jeg liker å få med meg det samtidsaktuelle, samtidig som at jeg er opptatt av å få med meg de gamle og definerende klassikerne. Hvorfor? Fordi jeg får en større forståelse og verdsettelse av mediet som helhet. Samtidig mener jeg dette krever at man er i stand til å tolke materialet og se dem med sin samtids øyne. Å hevde at De syv samuraiene er dårlig fordi den ikke har de samme effektene som Ant-Man blir feil. Dette betyr at gamle filmer, bøker og spill slettes ikke er noe for alle, men jeg er overbevist om at dersom du lærer deg å betrakte dem riktig vil de gamle klassikerne være en kilde til berikelse og større forståelse av mediets for- og nåtid. Spill er i likhet med andre medier et kulturelt uttrykk, og jeg synes alltid det er spennende å lære fortidens kulturer bedre å kjenne.

Derfor liker jeg bakoverkompatibilitet
Det ferske spillet Star Wars Battlefront er fornøyelig, men viser samtidig at nytt ikke alltid betyr bedre etter min mening.
Dette er en annonse:

Morten skriver at gamle spill uansett blir trumfet av nye. «Uansett hvor bra spillene var ved lanseringen har de garantert blitt forbigått av nyere spill. Bedre mekanikker, bedre design, bedre grafikk, bedre ALT.» Jeg er delvis enig, men at dette gjelder noen sjangre mer enn andre. Spesielt mistenker jeg at action- og skytespill blir fortere utdaterte. Å sette et kategorisk likhetstegn om at «nyere = bedre» gir meg imidlertid assosiasjoner til det forfatteren C. S. Lewis kalte «kronologisk snobberi,» og et nytt spill mener jeg eksemplifiserer at påstanden ikke stemmer.

Så å si alle som har spilt det nye Star Wars Battlefront klager på at spillet mangler variasjon og bredde. Folk sikter da særlig til antallet planeter og at alle fotsoldatene er like (de kan se forskjellige ut, men de har alle samme funksjon). En særlig grunn til at dette trekkes frem, er fordi det forrige spillet i serien, Star Wars Battlefront II, var godt balansert på dette punktet. At et spill fra 2015 gjør flere ting dårligere enn sin ti år eldre forgjenger, styrker ikke akkurat tanken på at nyere nødvendigvis betyr bedre. Det er ikke dermed sagt at man bør hoppe tilbake til Battlefront II i stedet (siden serverne er lagt ned forsvinner tross alt en del av moroa), men noe var faktisk bedre før.

Visse element i et spill blir heller ikke nødvendigvis bedre av å være nyere. Jeg har en særlig forkjærlighet for historiedrevne spill, spesielt visuelle romaner eller rollespill, og her er dette ekstra tydelig. God atmosfære, god historie og god musikk (da i form av komposisjon, ikke lydkvalitet) tåler tidens tann langt bedre enn grafikk og spillmekanikk. Så hender det selvfølgelig at grafikk og spillmekanikk blir så gammeldags at det ødelegger for resten av opplevelsen (Vagrant Story er et eksempel på dette), men igjen handler dette vel så ofte om innstilling. Ikke alle spill eldes like godt, men jeg blir overrasket over hvor mange som fortsatt holder seg.

Til slutt en liten tanke om nyversjoner. Nye generasjoner begynner i våre dager å spille, og mange av dem har ikke opplevd gamle klassikere som Final Fantasy VII. For mange av dem kan også de gamle spillmekanikkene føles som et hinder, eller kanskje de ikke har tilgangen på det originale spillet. Jeg håper det er noen av disse som en dag plukker opp Final Fantasy VII til PS4 når den tid kommer, og at de kan få en like fantastisk opplevelse av stemningen, historien og musikken som det jeg fikk første gang jeg spilte klassikeren.

For å ta et eksempel: En av årets beste spillopplevelser for meg var å se på mens kona spilte Journey på PS4 for første gang. Hadde spillet bare vært på PS3, hadde terskelen for å spille det vært høyere. At spillet var tre år gammelt hadde ikke noe å si for spillopplevelsen.

Derfor liker jeg bakoverkompatibilitet
Journey ble i år tilgjengelig for PS4-spillere. Jeg tror dette kan åpne opp for at enda flere får et forhold til klassikeren.

Nyversjoner gir meg assosiasjoner til en merkelapp som ofte sto på eldre Donald-historier i bladene jeg leste som liten: «En gammel klassiker til glede for nye lesere.» Jeg gleder meg til å se nye spillere oppdage gamle klassikere samtidig som vi kan oppdage nye perler etter hvert som de kommer ut.

Bakoverkompatibilitet behøver ikke være avgjørende, og det bør heller ikke gå ut over nyskapning og fornyelse. Skal man ha det bør det dessuten være på plass fra starten, slik at overgangen til den nye konsollgenerasjonen blir lettere. Uansett tror jeg det er en berikelse for mediet, for de som har interessen.



Loading next content