Dementium: The Ward

Endelig! Endelig var det første ordet som slo meg da jeg først gløtta på Renegade Kid sitt nyeste prosjekt. Her snakker vi om et spill som lover å tyne DSen for alt den har, og på samme tid levere en heseblesende historie fra helvete. Ta en titt på god gammeldags skrekk i portabelt format; det skremmer, og vi liker!

Historien til å begynne med er relativt minimal og i tillegg meget diffus. Du våkner ganske enkelt på et mentalsykehus som viser seg å være frosset i tid. Som spiller vet vi lite om hvem vi er, hva vi gjør her, eller hvorfor vi havnet nettopp her. Uten å avsløre mer kan jeg si at historien utvikler seg bra og holder interessenivået oppe. Etter hvert som spillet utvikler seg møter vi også flere andre, blant annet en liten blond jente som minner mye om lille Alma fra F.E.A.R. Utvikleren Renegade Kid har lært mye fra andre spill, som Silent Hill og nettopp F.E.A.R., men uten å plagiere, de bare videreføre gode skrekkelementer.

Å plassere spilleren i et sykehus hakket mer mentalt enn ditt vanlige sykehus har blitt gjort før, men det skuffer ikke. Stemningen i spillet er akkurat slik den skal være i et survival horror-spill; den sniker seg inn på deg, kryper seg oppover ryggraden, og biter seg fast i alle musklene fra topp til tå. Det melankolske pianoet blandet med de dempede skrikene, gryntene og ellers gutterale lydene fra omgivelsene er akkurat passe jævlig til å sette adrenalinet i høygir.

Kontrollen i Dementium fungerer ganske enkelt ved å bruke stylusen på touch-skjermen for å se seg rundt, og styrekrysset til å bevege seg. Dette er en kjent oppskrift og fungerer i dette tilfellet utmerket, med unntak av noen knudrete slåsskamper der touch-skjermen er litt for følsom. Inventar og kamper er det lett å få teken på, det eneste som kanskje blir litt slitsomt er at for å regenerere stamina må du finne medisin i omgivelsene. Du kan ikke ta den med deg. Skulle du da komme uheldig ut av en slåsskamp og ikke være i nærheten av medisin, kan det fort ende i døden og en omstart av kapittelet. Respawns er også en litt slitsom del. Hvis det er litt frem og tilbake med enkelte gåter, som tvinger deg til å gå tilbake til tidligere besøkte steder, blir det slisomt å drepe alle fiendene på nytt. Det skal sies at dette bare er småplukk som de fleste takler og som heller ikke dreper så mye av stemninga.

De største feilene med Dementium og det eneste som hindrer meg i å gi det en enda sterkere karakter, er varigheten og mangelen på lyst til å spille på nytt. Det fins dessverre lite nytt etter du har rundet Dementium, og det er ingenting som tilsier at en ny gjennomspilling kan gi annet utfall enn den forrige. Gåtene i spillet er kanskje også litt i det enkleste laget, men nå og da dukker det opp real hjernetrim også.

Grafikken finner jeg rett og slett ikke noe feil med. Det er fantastisk pent, uansett om du beveger deg ute eller inne så er det høy kvaltitet over det hele. Med unntak av et par bugs, som dårlig AI på fiender og noen spastiske danser utført av enkelte fiender, er det meste meget bra. Fiendene er kanskje ikke kjempeskumle men stemninga når du vandrer rundt i korridorene og bare venter på at noe skal sprette frem er mer enn nok. Jeg forelsket meg ganske enkelt i stemninga, effektene og den gjennomførte historien. For dere med sterke nerver er dette en vinner. Sommerskrekk på mentalsykehus? Ja takk.