Den som føler seg bevandret innenfor TV-serier, har kanskje lagt merke til en serie som har sin første sesong i USA nå - nemlig Defiance. Spillet er knyttet opp mot TV-serien, som i et forsøk på å levere en franchise på flere plattformer. Et konsept som egentlig er et minefelt med tanke på alle de sjelløse spillmatiseringene av Hollywood-filmer som med jevne mellomrom dukker opp og forpester spillkulturen med dårlig underholdning.
Defiance er på mange måter et spill som faller i samme fallgrop. Jeg får blandede følelser, for selv om presentasjonen er kjip, er det noe ved spillmekanikkene som klarer å holde meg i gang. Først og fremst er det et tredjepersons skytespill i en åpen verden, dernest kommer online-elementene som gjør det til en sømløs, sosial spillopplevelse.
Det kan på mange måter sammenlignes med Borderlands, ikke bare i de sosiale aspektene til spillet, men også på måtene man utruster sin egen karakter. Dette er et spill som vektlegger at man etterhvert får tak i kraftigere våpen, bedre skjold og granater. I tillegg er det et perksystem som også er mistenkelig likt det i Borderlands, der man ved å levle opp får poeng som man kan bruke til å gjøre karakteren din sterkere.
Man møter stadig vekk på andre spillere når man beveger seg rundt i verdenen. Drar du til et sted for å gjøre et oppdrag, er det ikke usannsynlig at to-tre andre spillere kommer flyvende inn i helikopter, på firehjuling, eller spankulerende med en granatkaster. Det er i fornøyelsen ved et slikt tilfeldig samarbeid at spillet skinner. Det er på sitt beste når du og 40 andre spillere samarbeider om å slakte et monster på størrelse med en boligblokk. Det fikk meg faktisk til å glise over hvor kult det var.
Men gleden varer bare åh så lenge. Spillet sliter dessverre med å holde interessen opp i historien. Ved å ta historien fra en TV-serie, har de et godt utgangspunkt, for det vil være mange profesjonelle historieskrivere og manusforfattere som har jobbet med å skape et fyldig og interessant univers. Uheldigvis oppnår de den rake motsetningen. Manuset i spillet er dårlig, men tar seg litt opp etterhvert. Replikkene er unaturlige, og karakterene er vandrende klisjeer som ikke makter å underholde. Det hjelper heller ikke at ansiktanimasjonene er stivere enn dukkene fra Madame Tussauds voksgalleri, eller at stemmeskuespillet er noe haltende.
Oppdragene man får utdelt er relativt varierte. Men vær beredt på å dra fra sted til sted hele tiden. Opp og ned, både på kartet og i høyden, til og med innad i oppdragene må du ofte fullføre det du startet flere kilometer unna. Det blir som orienteringsløp i Himalaya, selv om du heldigvis har kjøretøyer som stort sett kommer frem overalt. Kjøretøy som, hvis du legger godvilja til, kan kjøre nærmest 90 grader opp en bakke. Takk Gud for at det ikke er noen fallskade.
Selv om det er mye kjøring og vandring i ulendt terreng, er ikke områdene spesielt pene. Spillet er egentlig ganske stygt å se på. Spillfigurer som har ansiktstrekk etter neandertalere, lavoppløste og kornete teksturer, unaturlige kanter i naturen, kjipe lyseffekter, og grafikk-bugs bidrar alle til å gjøre designet og grafikken så flat som mulig. Det er lite dynamikk i teksturene og fargene, og det er mye gjenbruk av bygninger og objekter som på toppen av det hele gjør verden monoton.
Denne manglende variasjonen ser ut til å gå gjennom hele spillet. Ikke bare i design, men også i oppdragene som stort sett er a til b til c til d til gjennom nesten hele forbanna alfabetet, der man skyter seg gjennom noen fiender for å aktivere en dings som hjelper gruppen din. Man kan ikke skryte stort av fiendevariasjonen heller. Den tar seg litt opp utover i spillet, men i starten må du forberede deg på å møte horder med mutanter og skapningen Hellbugs (som ligner mistenkelig mye på en kombinasjon av Spiderants og Varkids fra Borderlands 2).
Defiance gjør ingen revolusjonerende grep. Det kan føles som Bordelands i en større skala, bare ikke på langt nær like gjennomført. En interessant historie blir overskygget av dårlig manus og karakterdesign, og oppdragene føles som post-apokalyptisk orienteringsløp. Det er likevel i kjernen akkurat godt nok til at det sannsynligvis kaprer en nisje med spillere, spesielt hvis man er fan av TV-serien. For meg blir det en franchisefadese.