Deathloop - De første timene

Om tre uker vil endelig Arkane Lyon slippe sitt lenge etterlengtede Deathloop, hvor vi spiller som den fyllesyke Colt som prøver å bryte tidssyklusen han sitter fast i ved å drepe åtte spesifikke personer før dagen er omme. Disse er såpass godt beskyttet og spredd at ingen vil klare å gjøre jobben første gang. I stedet må du stadig skaffe deg mer informasjon, nye ferdigheter og lignende hver syklus for å til slutt finne en perfekt løsning. Som om det ikke var utfordrende nok er det også en annen person - Julianna - på Blackreef som utelukkende er ute etter å drepe deg, og hun kan faktisk kontrolleres av en annen spiller. Det er altså ingen tvil om at dette høres ut som Arkane sitt mest ambisiøse spill noen gang. Derfor takket jeg ekstremt raskt ja til tilbudet om å få spille de første timene av Deathloop, noe jeg ikke angrer på. Så langt virker nemlig dette som en utrolig opplevelse.

Historien vil jeg ikke gå noe særlig inn på siden det hele selvsagt braker løs med noen ganske spoilerfylte hendelser og er relativt lineært i starten. Ja, du kan bestemme hvor og når du skal dra til et sted, men du har i utgangspunktet kun ett mål for øye - å drepe hovedslemmingen som kontrollerer den delen av øyen. Det var i alle fall tanken min i starten, men etter hvert tok jeg det heller i mitt eget tempo og rettet fokuset mot andre ting som ville gjøre fremtidige sykluser lettere. Om det er å finne koden til en låst dør, få en ny ferdighet eller bare bli bedre kjent med øyen og dens hemmeligheter.

For hemmeligheter er det nok av siden Colt ikke husker eller vet hvorfor han er fanget i dette døgnet, så historien blir nærmest som et mysterium som må løses ved å få mer informasjon og finne nye løsninger. Dette er det grunnleggende designet i Deathloop. Ved å besøke ulike deler av øyen på ulike tider av døgnet vil du kunne se og lære noe nytt som vanligvis vil oppklare et par ting eller gi nye ideer til hvordan problemer kan løses. Personlig fryktet jeg at dette ville bli ensformig og kjedelig, men etter å ha spilt disse første timene kan de bekymringene kastes ut vinduet. Både utformingen av Blackreef, hvordan ferdighetene til Colt utvikler seg og historien utfolder seg hver syklus gjør nesten alle runder underholdende.

Variasjonen Blackreefs byr på skal ta på seg mye av æren for dette. Hver del av øyen har en helt unik stil med særegen arkitektur, samfunnsklasser, teknologi og mer. De vil også endre seg avhengig av når du er der, og til og med målene dine vil befinne seg på ulike steder basert på hva klokken er. Dermed er det opp til deg å finne ut hva timeplanen til hver enkelt er og hvordan dette kan brukes til din fordel.

Verdenen og den grunnleggende filosofien er altså klassisk Arkane, så Dishonored-fans vil raskt føle seg hjemme selv om steampunk er byttet ut med skikkelig 60-tallsstil. Atter en gang er vi uansett på en øy stappfull med ørsmå detaljer og innhold som gir deg lyst til å utforske hver krik og krok.

Dishonored-likhetene stopper ikke der heller, for kontrollene er også i samme stil. Selve oppsettet kan føles litt kronglete til tider, men kampene er skikkelig engasjerende, noe som åpenbart hjelpes av at du kan spille på din egen måte. Uansett om du er av den direkte typen som går helt Rambo ved å sparke opp dører med en øredøvende hagle og kaotiske superkrefter eller foretrekker at ingen vet du er der engang ved å bruke stille våpen og ferdigheter som passer bedre til å distrahere folk. Blackreef er din lekeplass, så gjør som du vil. I starten er det kanskje greit å være litt mer forsiktig for å skaffe bedre våpen, ferdigheter og informasjon, men det er langt fra et krav.

Dette bringer meg til et aspekt av Deathloop som mange alltid har delte meninger om i slike spill, nemlig hvor mye fremgang man gjør hver gang. Selv om verdenen i utgangspunktet nullstiller seg hver syklus kan Colt bruke noe kalt "Infusion" for å permanent beholde utstyr. Dette krever at du har Residium, en sjelden ressurs som bare kan suges ut av bestemt gjenstander i Blackreef eller ved å drepe Julianna. På denne måten fristes man til å utforske enda mer og eventuelt ta opp kampen mot den livsfarlige kvinnen i håp om å lagre de beste våpnene eller ferdighetene man har fått den dagen. Samtidig må det ikke glemmes at lysten på mer Residium kan få deg drept, og dermed frarøve deg tingene som du håpet å få beholde, så bare denne vurderingen får hjertet til å slå raskere i klassisk roguelike-stil.

Selv om jeg vil si at altfor få kjøper Arkanes spill er det ingen hemmelighet at studioet vet å lage knallgode action-eventyr, og Deathloop virker å fortsette med dette, om ikke gjøre det enda bedre. Spillet ser fantastisk ut på PlayStation 5 og bruker DualSense-kontrollerens funksjoner til å ta opplevelsen til nye høyder med presise vibrasjoner basert på hvor du går og hva du gjør, samt hvordan motstanden i skulderknappene får hvert våpen og hver ferdighet til å føles spesiell.

En av få ting jeg ikke kan si stot om enda er hvordan Julianna vil påvirke opplevelsen siden jeg bare har møtt henne én gang disse første timene. Det var i starten, så jeg snek meg bare vekk av frykt for å måtte starte med blanke ark etter å ha funnet flere gode ting. Møtet gjorde det uansett klart at denne spiller- eller data-kontrollerte motstanderen ikke vil være altfor påtrengende, så du skal vanligvis få fred og ro til å utforske dette fascinerende universet.

Kort sagt virker Deathloop å være noe enhver Dishonored-fan bør merke seg, og selv om du ikke er det kan den spesielle måten å fortelle en historie på og noen mindre endringer muligens kunne være nok til å rettferdiggjøre et forsøk likevel. Vi får se når når anmeldelsen min eller en nordmanns kommer nærmere lanseringen den 14. september.