Romskipet USG Ishimura har i oppgave å rive planeter fra hverandre for å utvinne mineraler og metaller. Av ukjente årsaker har romskipet sluttet å svare på all kommunikasjon, og derfor blir en gjeng mekanikere sendt ombord for å fikse problemene. Det tar ikke mange minuttene før reperatøren Isaac Clarke og teamet hans skjønner at problemene som har ført til radiostillhet har lite med teknikken å gjøre. Vesener av svært fremmed og fiendtlig karakter har inntatt romskipet og gjort besetningen om til levende døde.
Jeg skal være den første til å innrømme at historien minner mye om hva jeg har sett i minst 19 andre skrekkfilmer og spill. Starten på spillet er utrolig generisk og så stereotyp at det nesten er umotiveredne å fortsette. Men denne følelsen forsvinner fort.
Etter en rask krasjlanding får man kontrollen over Isaac. Selv om han føles treg og tung, er kontrollen presis og effektivt. Underveis blir nye kontroller og egenskaper forklart, så man kan bekymre seg om å partere monstre fremfor å lure på hvilke knapper som gjør hva.
Våpnene man får tak i er mer for verktøy å regne, men fungerer utmerket for oppdeling av slemme romvesener. Partering er også den eneste måten å drepe dem effektivt på. Det er et eller annet ubehagelig tilfredsstillende med å skyte vekk kneskålene fra et digert monster som løper mot deg så det går på trynet med blod sprutende i alle retninger. Seiglivede monstre fortsetter å krabbe målrettet mot deg til du har fjernet noen flere lemmer. Istedenfor å pumpe skurkene fulle av bly blir man nødt til å vurdere hvilke kroppsdeler det ammunisjons-messig lønner seg å skyte av. Og sånt noe liker vi...
Hver gang teamet trenger å snakke med Isaac kan de gjøre dette gjennom en virtuell skjerm. Når den ikke viser video av kollegaene er den borte, men skulle man trenge info om inventar, kart eller lese logger, så dukker den opp igjen. Selv om det kanskje høres ut som en gimmick er det likevel en utrolig stilig måte å presentere informasjon på, uten å måtte bryte opp gameplayet. Det gjør innlevelsen i spillet mye sterkere.
Selv om våpnene er en tanke originale, er det nok også en av de få tingene ved spillet man kan kalle originalt. Alt annet er hentet fra andre steder. Stasis gir deg muligheten til å fryse tiden, noe vi har sett før i Max Payne. Kinesis gir vår ingeniør muligheten til å flytte gjenstander og kaste de på fiender, som kjent fra Half-Life 2. Kontrollen føles litt som Gears of War. Monstrene kunne vært hentet fra en litt uinspirert artist hos Silent Hill-teamet, og omgivelsene er et grått og mørkt romskip som byr på en noe ensformig fargebruk.
Men tiltross for at utviklerne har stjålet ideer som ravner, er dette likevel et spill som kan stå på egne bein. Alle mekanismene introdusert i spillet fungerer utrolig bra. Dette legger du svært godt merke til når du bruker stasis for å fryse en fiende, skyter av han et par lemmer før du bruker kinesis for å plukke opp en eksplosiv arm som du skyter midt i trynet på et allerede mørbanket monster. Sjansene for at han overlever angrepet ditt er minimale, mens nytelsen mens du gjennomfører dette er maksimal. I tillegg er det mange oppgaver som tar i bruk disse egenskapene.
Et originalt pust kan Dead Space likevel by på: Zero Gravity. Vektløshet er ikke noe som dukker veldig ofte i spill. Det er befriende å kunne gå rundt på veggen for å så hoppe opp til taket og deretter bort til en dør 70 meter unna. Når man er i kampens hete kan det være utfordrende å orientere seg og vite hvor monstrene blir av, men det blir aldri frustrerende. Kontrollen er god og kamera oppfører seg som det skal.
Grafikken, musikken, skuespillet og lydene spiller i en kvalmende herlig harmoni som gjør at Dead Space er en spennende og til tider intens og uforutsigbar tittel. Om du trenger en action-grøsser før Resident Evil 5 er på plass er dette et svært godt alternativ. Hadde utviklerne gitt spillet enda mer trykkende stemning og litt mindre på bø-og-splatt-faktor, så er jeg sikker på at den kunne dekket Silent Hill-behovet vårt og. Spillet er nemlig ikke så gysende skummelt som vi hadde håpet, men til gjengjeld er det et fabelaktig actionspill.