Zombie-apokalypsen er en jevnlig begivenhet i spillverdenen, og denne gangen er det den fiktive byen San Perdido og mekanikeren Nick Ramos som er i rampelyset. Den lille byen i California flommer over av levende døde, og Nick har en begrenset mengde tid på seg til å avdekke sannheten bak utbruddet, redde så mange overlevende han kan og komme seg så langt bort som mulig før San Perdido blir bombet i fillebiter. Dead Rising vinner ingen pris for beste historie, men handlingen fungerer som et fint bakteppe for den virkelige moroa.
For om det en ting Dead Rising er, så er det underholdende. Aldri før har det vært så gøy å nådeløst slakte dine tidligere medmennesker, og takket være forbedringene i treeren, er det også mer brukervennlig enn noen gang. Du kan nå kombinere våpen hvor som helst, når som helst, og i tillegg kan du også kombinere kjøretøy. Frister en ildsprutende motorsykkel som kan lage blodige pannekaker av de klønete fotgjengerne? Man føler seg nesten som Moses når man deler havet av levende døde foran seg. Eneste forskjellen er at i Dead Rising blir ikke havet rødt før etterpå.
Nå kan man også lagre når man måtte føle for det, så man slipper de lange ekspedisjonene på leting etter et toalett. Det nye systemet for å oppgradere Nick gir deg også umiddelbart merkbare forbedringer. Videre så er ikke de overlevende som du har muligheten til å redde fullt så utviklingshemmede som tidligere, og klarer fint å ta vare på seg selv. Faktisk så kan du rekruttere flere av dem som medhjelpere etter at du har reddet dem fra den sikre død, i hvilket tilfelle gjør de alt du ber dem om, blant annet kjempe til døden. Knis.
Bossene som serien diskutabelt er mest kjent for, også kjent som "Psychos", er selvfølgelig tilbake. De kommer i form av alt fra kampsportdyktige kinesere som er litt for glade i hagen sin, til groteskt overvektige kvinner på scootere som dreper deg om du nærmer deg buffeten. Kampene har sjeldent noen spesiell strategi. Det er stort sett snakk om å daske løs på mentalpasienten, og pokker om det ikke føles godt. De fleste våpnene har to funksjoner, noen har faktisk 3, og om de ikke fungerer så kan du alltids pælme de i trynet deres.
Det er intet annet enn imponerende å se hvor mange zombier Dead Rising 3 får plass til på skjermen samtidig. Selv om du kjører en sportsbil i toppfart inn i mengden, så bremser hundrevis på hundrevis av kjøttetere deg nesten ned til full stopp. Variasjonen på de råtnende jævlene er likevel så stor at man nesten aldri føler at man hugger av hodet til et kjent ansikt. Denne kvantiteten har dog sine konsekvenser for kvaliteten, og det er ikke rent sjeldent at kaoset bremser ned bildeoppdateringen. Dead Rising 3 lider også av dårlige teksturer og gjenstander som sporadisk er usynlige helt til du kræsjer i dem. Disse nedturene falmer likevel i skyggen av Dead Rising 3s mest episke, kaotiske og fundamentalt beste opplevelse: Co-op.
Ingenting kan sammenlignes med følelsen av å være kledd ut som Megaman mens du parterer udøde med en elektrisk rake helt til den ødelegges, og idet du omringes av sultne lik kommer en gigantisk truck kjørende i full guffe oppover en rampe, og i brøkdelen av et sekund ser du vennen din i førersetet iført en sombrero og rosa spandex før det hele kulminerer i et fenomenalt blodbad av tarmer og andre godbiter. Dead Rising 3 er en zombiefest av dimensjoner, og som fester flest så er det mer morsomt sammen med venner enn alene, men du kan fortsatt nyte apokalypsen solo.