Dead Rising 2

Jeg befinner meg i Fortune City, midt på den The Silver Strip - den bredeste boulevarden i byen. Alle former for voksenunderholdning er innen rekkevidde, og strippe- og sexklubbene ligger på rekke og rad i takt med casinoene. Men vi kan ikke glemme den ordentlige underholdningen; nemlig zombiene. Her er det horder av levende døde. Hundrevis. Tusenvis. I dette området alene er det omtrent 1200 individer. I store klynger stønner, gisper og skriker de. Jo da, det er ubehagelig, men kontrasten til det overdådige, glitrende Las Vegas-inspirerte miljøet gjør det hele mer komisk. Plutselig presenteres jeg for vår nye helt Chuck, som akkompagneres av en aldri så liten overraskelse.

Tenk på hva man kan lage med en padleåre, et par motorsager og en rull med gaffatape. Det tar ikke lange tiden før Chuck påbegynner et aldri så lite våpenprosjekt, og idet skapelsen begynner å ta form begynner jeg å padle meg gjennom kjøtthavet som en OL-vinner i kajakk. R-r-r-r-r-r-r-r-r! Jeg maler husvegger og gater med blod og slibrig innmat. Og med det er The Silver Strip er en klynge fattigere.

Padlesagen er et fint eksempel på hvordan man kan kombinere gjenstander for å lage nye våpen i Dead Rising 2. Når snikskytterrifler og revolvere ikke er til rådighet tar man det som er tilgjengelig. En bensindunk og en tom vannpistol kan bli en flammekaster, mens fyrverkeri og jernrør kan utvikles til en rakettsender. Du er reneste MacGyver i zombieklyngen. Chuck lar seg inspirere av gjenstander eller bilder fra spillverdenen, og i slike tilfeller får man såkalte kombokort der man ser hvilke våpen og formål som kan kombineres. Og deretter kan du igangsette jakten blant forlatte butikker, skumle gjenstander, bakgater og kasinoer. Du vil blant annet finne en del gjemte objekter som krever en del kloring og plattformhopping for å komme frem til, men anstrengelsen er som kjent verdt det.

Fortune City er betydelig større enn forgjengerens Willamette Parkview Mall. Byen er oppdelt i et flertall større områder med varierende temaer. De stedene jeg får se nærmere på er ovennevnte The Silver Strip, et kasino ved navn Yacatan Casino og et shoppingsenter ved navn Royal Flush Mall, som minner mye om det første Dead Rising med butikker, rulletrapper og musikk som får Visa-kortet til å gløde i baklomma. I spillverdenen fins det også sjapper som er overtatt av pengesugne svindlere, der man kan kjøpe ferdigbygde våpen om man ikke gidder å lete etter deler og bygge dem selv.

Jeg legger fra meg padlesagen for ei stund, og sikksakker videre gjennom den enorme massen av halvtrassende, stønnende zombier. Jeg går inn i en restaurant og plukker ned et skarpslipt sverd fra en av veggene, og ved første partering noterer jeg meg at de udøde kroppene går fra hverandre nøyaktig der man treffer. Et mellomhøyt snurrangrep resulterer naturligvis i en klassisk 50/50-sløying, mens et høyt angrep kan bli til en apacheinspirert skalpering. Et vertikalt hoppangrep kløyver dem halve, og så videre. Ingen lemlestelse er lik den andre; all kapping skjer i realtid. Effekten er magesterk og skremmende tilfredsstillende.

Neste destinasjon blir sex-sjappa. Vel inne ikler jeg meg et bondagekostyme av kvalitetslatex, og topper det hele med en rosa massasjestav som jeg i ettertid driler inn i bakhodet på nærmeste døgenikt. Ikke siden mitt besøk til San Andreas har jeg følt meg så skitten og kinky. Latteren gjør meg rett og slett svett. Dette er helt sinnssykt. Sinnssykt morsomt.

Dead Rising 2 kan gjerne kalles Shaun of the Dead i spillform. Den svarte humoren gjennomsyrer alt. Føler man for å kle seg i stramme olashorts, damehatt og falskt skjegg mens du skal leve røverlivet, så kan du det. Jeg får vite at mantraet under utviklingen har vært "yes, you can", og jeg skjønner hva Blue Castle Games mener med det. Vil du blåse ut hjernemasse med haglegevær, flippe vekk zombier med dynamittstenger eller kjøre motorcross med sagblader montert på hver side av den får du lov til nettopp det.

Noe som slår meg ved Dead Rising 2 er at det føles vesentlig mer vestlig enn sin forgjenger. Spesielt når det kommer til styringen og våpenhåndteringen, som fungerer mer som et amerikansk actionspill. Mindre tilfeldig, mer brukervennlig og mer tilpasset et høyere tempo. Det tar ikke lang tid før jeg blir komfortabel med å styre Chuck, selv om en del konflikter naturligvis oppstår.

Men den beste nyheten jeg fikk under mitt besøk hos Blue Castle var annonseringen av co-op for to spillere, der man kan samarbeide gjennom hele eventyret med en kompis over Xbox Live og Playstation Network uten begrensninger. Jeg og min partner kjørte rullestolrace, brukte zombier som bownlingkjegler og skapte allmenn ødeleggelse. Om den ene halvdelen av duetten råker på en knock-out fra en steingal zombie er det opp til deg å komme til unnsetning med ryggknekkende kraft, der man som regel ender opp med å kaste en kopp kaffe eller en pose potetgull.

Co-op-delen er bygd slik at begge spillerne kan være i samme område. En spiller kan altså ikke løpe til den andre siden av kartet uten å ta med seg en kompis. Visse dører krever begges nærvær for å åpnes, og det eneste kravet til spillet er at man til en viss grad må holde sammen.

Det blir spennende å se om alt dette kaoset integreres i oppdragsstrukturen, som jeg dessverre ikke fikk mulighet til å prøve under mitt besøk. Men uavhengig av hvor morsomt det er å fornedre zombier trenger man til slutt et mål, en følelse av framgang. Under mitt møte med utviklerne hintet de til at oppdragsstrukturen kom til å bli ganske lik forgjengerens. Hovedhistorien ønsket de å holde hemmelig så langt, men til nå vet vi at Chuck er en tidligere proff motocrosser, og vi vet også at han er far til et barn. Kan det være et barn som trenger en ridder i skinnende rustning, mon tro?

Vi får også vite at det blir en mer konkurranseorienterte flerspillerdel i stykkfordelt format. Det vil tilgjengeliggjøres et titalls forskjellige grener der opptil fire spillere må kjempe om æren. Samtlige av grenene går til slutt ut på å drepe flest zombier så kreativt som mulig. Dette innebærer alt fra å brenne dekk med motocrossen blant enorme mengder kjøtt til å slå fra deg med jernstenger. Skal jeg dømme fra deg jeg fikk prøve av Dead Rising 2 under mitt besøk er det ikke til å legge skjul på at det er denne delen som imponerte minst. Det gir meg imidlertid ikke mindre lyst til å besøke Fortune City igjen, som definitivt har potensiale.

Spillet som helhet viser store fremskritt, og neste år kan vi glede oss til kaskader av zombier, heftige våpen og nydelige samarbeidsmuligheter. Selv seg jeg mest frem til å stifte et nærmere bekjentskap med massasjestaven.