Dead or Alive 4

Det er alltid store forventninger til spillene fra Team Ninja. Det anerkjente japanske studioet står for flere suksess-serier, og Dead or Alive og Ninja Gaiden er blant tungvekterne. Når plastfolien er pakket opp og spillet starter er det første som møter deg et kamera som svever over brettene. Spillet er utrolig vakkert, og visuelt sett er det helt klart i toppsjiktet av ikke bare 360-titler, men spill generelt. Men, jeg er fit for fight og har ikke tid til å sikle over lekker grafikk, så jeg starter fort en kamp i "story mode". Førsteinntrykket er at spillet er en sinnsykt glattpolert og visuelt forbedret utgave av Dead or Alive: Ultimate på Xbox. Men etter hvert som jeg strever meg gjennom en del kamper, merker jeg at grunnmotoren for slossingen har fått noen ganske drastiske endringer som er verdt å nevne. Det essensielle kontringssystemet har fått en overhaling. Det er ikke like lett å gjøre kontringsangrep som tidligere, mye på grunn av at hastigheten i spillet er økt. Det er også noen karakterer som er vanskeligere å mestre enn andre, men de er til gjengjeld enda mer kraftfulle når man først har lært seg å håndtere dem. De forskjellige brettene er også fylt opp med flere hindre, vegger og objekter som kan ødelegges. Disse bør man lære seg å bruke strategisk til sin egen fordel. Det er for eksempel ikke særlig smart og stå med ryggen inntil et stort glassvindu, eller vandre tett inntil den tigeren som står og glefser i bakgrunnen. Noen av nyvinningene er kanskje litt frustrerende i starten, men så fort man får tilpasset seg, skjønner man hvorfor Team Ninja faktisk er blant de beste i verden til å lage fightingspill.

Persongalleriet i Dead or Alive 4 er bredt og interessant. Allerede fra starten kan du spille med Kasumi, Kokoro, Brad Wong, Bass, Jann Lee, Tina, Bayman, Ayane, Hayabusa, Hitome, Eliot, Zack, Leifang, La Mariposa, Christie og Hayate. Deretter er det seks ekstra karakterer du kan låse opp. Alle har et ganske karismatisk og fargerikt utseende. All hud er litt plastikk og dukkelignende, og ser omtrent like ekte ut som puppene til Kasumi. Klesplagg, meloner og hår beveger seg med naturlig fysikk. Ja, melonene er kanskje litt overdrevet, men ellers ser det riktig fint ut. Mennene flekser musklene som hardbarka barskisser skal gjøre, mens jentene spiller søte og uskyldige med sine to overdimensjonerte "ryggbelastende fordeler". Jeg velger å tro at utviklerne har laget dette med en god porsjon humor og selvironi, for noen scener er så banale at man rett og slett må sette spørsmålstegn med hva man egentlig driver med når man spiller. Et godt eksempel var når en av de kvinnelige karakterene skulle kjøpe kål. Hun gikk fnisende og målrettet bort mot en kål hun entusiastisk hadde fått øye på. Rett før hun skulle plukke opp kålen, dukket det opp en annen jente og snappet grønnsaken rett foran øynene hennes. Skikkelig råttent gjort! Så da var det tid for chickfight! Må innrømme at jeg humret litt for meg selv akkurat da.

Teknisk sett er spillet en ren fornøyelse. Med en solid og konstant bildeoppdatering på 60 bilder i sekundet, myke og raske animasjoner, fantastisk landskap og en rekke grafiske godsaker. Brettene er nå mer levende og interaktive enn noen gang tidligere, med blant annet dyr som løper rundt i kulissene, og noen kan til og med utnyttes i kamp. På enkelte baner kommer biler kjørende forbi, og blir du truffet, så går det hardt utover helsemåleren - andre steder trekker tilskuere seg unna når kampene kommer for nærme. Alle brettene har sitt eget liv og personlighet, og gir spillet enda mer dybde.

DoA er proppfullt av forskjellige moduser; i "Story mode" følger du en karakter gjennom noen kamper og en veldig tynn historie. Ellers er det Time Attack, Survival, Team Battle, Versus, Sparring og online, og det burde dekke det meste av moduser i fighting sjangeren. Nettopp onlinedelen - som trolig er det fansen av serien har størst forventninger til - skuffer ikke. Det var kanskje den største utfordringen til utviklerlaget, og er blitt noe av det morsomste med hele spillet. Med Quick Match, Custom Match, og Optimatch virker det som en ganske standard onlineopplevelse, men det er noen tvister som holder spenningen oppe. Med onlinekamper tjener man såkalte Zack Dollars. Pengene kan man bruke på å kjøpe logoer, navn og en del effekter til karakterene når man slåss. Det skjer også en automatisk rangering ettersom man taper eller vinner, så spillet skal finne motstandere som passer ditt nivå. Du befinner deg i en lobby hvor du kan snakke, briljere med rankingen eller vise frem ting du har kjøpt, og det er egentlig ganske underholdende i seg selv.

Dead or Alive er solid spillhåndverk og kan trygt anbefales om du liker fightingsjangeren. Spillbarheten er justert til noe som kan virke litt uvant i starteren, men når man blir vant med den, så ser man at motoren har fått mer dybde og er hakket mer sofistikert enn tidligere. Den polerte visuelle overflaten, de interaktive brettene, flere moduser inkludert online og en solid spillbarhet i grunn, gjør at Dead or Alive er et sikkert kjøp for hissige Xbox360 eiere.