Det å lage et skrekkspill kan se ut til å være en av de sikreste måtene man kan lykkes som spillutvikler, eller hva? Sleng inn litt ekkel musikk, noen mørke korridorer og hel drøss med skremmende effekter, så kan du se bankkontoen vokse seg stor og fet allerede dagen etter lansering - alt takket være lettskremte, falsettskrikende mennesker på Youtube.
Heldigvis er spillklimaet litt bedre enn som så, i hvert fall generelt sett. I fjor fikk vi eksempelvis de to glimrende grøsserne Outlast og Amnesia: A Machine for Pigs, og begge fikk en hel spillverden til å skjelve i buksene. Det begge hadde til felles, foruten de sadistiske effektene, var at de i bunn og grunn stod for opplevelser vi ikke glemmer. De bød på en historie, miljøer, karakterer og situasjoner som var minneverdige.
Skulle man i stedet bedømme et spill etter hvor godt det leverer det de lover, så ville Daylight helt klart havnet høyt oppe på karakterskalaen vår. For jeg blir redd. Mange, mange ganger. Jeg skvetter til, og ved ett tilfelle skrudde jeg faktisk av PC-skjermen i ren refleks mens jeg hylte. Men når alt kommer til alt, blir disse tilfellene aldri mer enn akkurat enkelttilfeller i et ellers veldig middels skrekkeventyr.
Jeg blir kastet inn på et mørkt kontor (eller et like mørkt fengsel - avhengig av hvilket miljø som blir tilfeldig generert) i rollen som en kvinne kalt Sarah. Alt hun har er sin mobiltelefon, en haug mystiske tatoveringer på venstrearmen og en stemme som snakker til henne. Så langt er alt vel.
Sakte og forsiktig beveger jeg meg gjennom flere labyrinter som spillmotoren genererer tilfeldig, lar mobilen lyse opp veien foran meg mens kartet på armen viser hvor jeg skal gå - alt akkompagnert av den merkelige stemmen i hodet som sier like merkelige ting. ""Life is like a butterfly's dream..." utbryter han tidlig i spillet, og helt uten noen grunn. Like etterpå slenger han ut den uventede frasen: "...And your blood is thicker than water." Jessica Chobot, først og fremst kjent på internett for en gang å ha slikket på en PSP, står bak både historien og dialogen. Dessverre er ingen av delene spesielt imponerende.
Daylight er aldri fryktelig dårlig, men det strekker seg heller aldri høyere enn til å være en middels, påkostet og skremmende grafikkdemo for den nyeste versjonen av Unreal Engine. Sånn sett er det en veldig god demo, særlig på grunn av lyseffektene som får skyggene til å danse på spillets vegger. Det er virkelighetsnært, og PC-en min får kjørt seg skikkelig. Som et spill er det derimot aldri noe mer enn midt på treet.
Jeg beveger meg videre etterhvert som lyseffektene til slutt slipper taket i oppmerksomheten min, lider meg gjennom plutselige skremmeøyeblikk i form av flyvende rullestoler og smellende kontorskuffer før jeg til slutt når en passasje hvor jeg må finne papirlapper. Jeg aner derimot ikke hvorfor. Det eneste jeg har å gå på er min déja vú-følelse, en liten måler i hjørnet av skjermen, og den anonyme trusselmåleren som fyller seg ettersom mine lommer fylles med disse papirlappene.
Opplegget minner skremmende mye om det vi så i Slenderman. Her har den lange, ansiktsløse tingen vi ble hjemsøkt av blitt erstattet av - hold på hatten - en blek jente med svart hår. Hun jages lettest vekk ved å tenne et nødbluss. Disse er dessverre altfor tilgjengelig til at jeg noen gang savner dem, og man føler seg på langt nær så utsatt som man burde. Etter noen minutter med meningsløs roting i mangel på en forklaring på hva jeg skal gjøre åpner dørens seg til slutt, og jeg kan fortsette videre. Noen halvslappe puzzles avløser enda flere troll i ekse-effekter før jeg igjen leter etter papirlapper. Scenarioet gjentar seg, men i et annerledes miljø.
Ensformigheten er som du forstår total. Min andre gjennomspilling byr på en veldig lik opplevelse, med unntak av at jeg får utforske nye miljøer og bli skremt på nye steder. Til tross for at mitt inntrykk av spillet er et eneste stort trekk på skulderene, så er det ingen ting i veien for at Daylight teoretisk sett kan være det perfekte spillet for de som vil vise frem sitt mentale sammenbrudd over internetts streamintjenester. Det å la tilskuerne på Twitch få styre hva som skjer med personen som spiller Daylight er ikke perfekt gjennomført, men de skal ha for å dyppe tærne i relativt uutforskede vassdrag.
Tenk deg at en valgfri, svensk Youtube-stjerne streamer sin fremgang i spillet mens du bestemmer hvor, hvordan og når han skal bli vettskremt. Det, mine damer og herrer, er ganske hjernedød, men akk så populær underholdning. Dessverre er ikke dette sammen med noen fine lyseffekter nok til å bære et helt spill.