Darkstar One: Broken Alliance

Iblant kommer man borti spill som umiddelbart blir en kilde til hysterisk nerdelatter innad i spillanmeldermiljøet. Darkstar One: Broken Alliance er et godt eksempel på dette. Allerede før jeg satt inn platen, vekslet vi mellom å klaske oss på låret og i pannen over omslaget som på ingen måte gjør spillet noen tjenester. Forsiden av esken er urstygg, tittelen ekstremt klisjé og teksten bakpå evner bare å skryte av spillets 1080p-støtte - aldri et godt tegn når dét er spillets eneste salgsargument. Derfor vil jeg herved oppfordre folkene på Kalypso Media til å sparke PR-folkene sine, for hunden er i dette tilfellet noe helt annet enn hva hårene skuer. Heldigvis.

Vi trer inn i rollen som Kayron Jarvis, sønn av en legendarisk pilot og entrepenør som eide et ditto legendarisk skip, Darkstar One. Kayron arver denne godsaken, og under øvingsoppdragene kommer det for en dag at faren ikke bare vilkårlig ble skutt ned av pirater, men snarere forrådt av en slyngel som står i ledtog med en truende høyteknologisk rase som truer den galaktiske freden. Kayron bestemmer seg for å plukke opp sporet, og ferden er i gang.

Rundt denne relativt primitive plottrammen skjuler det seg en overraskende vidstrakt og komplisert spillverden. Vi får servert en begrenset, men likevel overveldende stor del av melkeveien, og tilgang til i overkant av 300 solsystemer. Nå skal det sies at et "solsystem" i denne sammenheng er et ganske lite areal med en romstasjon, en forskningsstasjon og kanskje en asteroide eller to, men etter hvert som man utforsker litt vil man føle at plassen å boltre seg på er intet annet enn enorm. Riktignok kan ingen av planetene beleires, men det går an å krasjlande på noen av dem.

I tillegg har hvert solsystem sin egen styreform, som kan variere fra demokrati, monarki og ren konsernstyrt kapitalisme til diktatur og anarki. De er også tilknyttet enten den galaktiske unionen, rebellene eller de uten tilknytning, samt at de styres av en av de seks rasene som befolker galaksen. I praksis betyr dette at man har tre store fraksjoner å forholde seg til, og kriminelt rulleblad hos en av dem smitter ikke over på solsystemer med annen tilknytning. Som jordboer vil man dessuten ha et visst automatisk forhold til hver enkelt rase, da rasisme er et velkjent fenomen i verdensrommet også.

For å toppe det hele finnes her også et innfløkt handelssystem med konstant skiftende valutakurser. Skulle man være av den pasifistiske typen er det derfor fritt spillerom til å handle inn varer med lav etterspørsel i ett solsystem, for så å frakte eller smugle det inn i andre systemer hvor de betaler det hvite ut av øyet for de samme varene. En liten gest til Eve Online altså, som sikkert kan tilfredsstille de griskeste blant oss.

Jeg merket derimot raskt at alt dette rammearbeidet er temmelig overflødig. Spillet i praksis foregår via Kayrons cockpit ombord på skipet, og for å følge med på den lineære historien må man konstant oppgradere skipets våpen, motor og hyperrommotor for å fly til fjerne solsystemer og mye mer. Da må man ha mye penger, for det er ikke småtteri man stapper skipet med. Da flyr man til handelsstasjonen i et solsystem og finner seg småjobber som er ledig på markedet. De finnes i et begrenset antall typer, fra frakt av varer, eskorte av handelskonvoier, tyvlytting på firmamøter eller, enkelt og greit, å skyte ned fryktede rompirater. Og her går logikken i spillet på en liten smell, for de enkle dusørjegeroppdragene gir minst like mye klingende romkreditt i pungen som de andre, fredelige oppdragene.
De går også veldig mye raskere, er enklere og uendelig mye morsommere. Derfor er det en naturlig konsekvens at man kun tar slike oppdrag, og siden det alltid er drøssevis med romskurker ute og flyr blir man aldri tvunget til noe annet heller. Jo mer man gjør av en type oppdrag, jo mer beryktet blir du og får bonuser som mer lønn per oppdrag, bedre våpen og i det hele tatt et rykte som er mer stas å ha. Eller vil du heller være kjent som den rammeste containerfrakteren i galaksen? Jeg kan ikke forestille meg at noen som noen gang spiller Darkstar One vil velge nøyaktig den samme veien som jeg gjorde, rett og slett fordi det er klart morsomst. Dette er egentlig ikke kritikkverdig i seg selv, det er bare litt merkelig at utviklerne har valgt å bruke så mye tid på å lage et system som ingen kommer til å bruke - fordi de også har lagd et mye bedre alternativ.

Selve flyvingen og luftkampene er nemlig veldig artige. De som husker Lylat Wars til Nintendo 64 vil kjenne seg igjen, bortsett fra at alt foregår fra cockpit-vinkelen og at alt er såkalt "all-range mode". Etter hvert som man oppgraderer skipet ved å finne små grønne gjenstander rundt omkring på svære asteroider og kjøper nye våpen og annet utstyr, blir bikkjeslagsmålene også mye kulere. Fra en ynkelig liten laser i starten kan man få ytterligere fire, pluss en rakettkaster, og det kommer hele tiden nye produkter på markedet man "bare må ha". Jeg endte i hvert fall opp med å gjøre mange flere oppdrag enn strengt tatt nødvendig bare for å få tak i enda en dyr laser eller lignende, sånn at jeg kunne knuse fiendene enda grundigere og lettere. Det er masse RPG-småtteri i Darkstar One som gradvis fengsler deg til å bare spille litt til, og selv om oppgraderingsmulighetene kanskje ikke er "uendelige" som det står på esken, er det unektelig veldig mange.

Dessverre viser spillets antakelig svært lave budsjett seg tydelig på ganske mange punkter. Helt håpløse stemmeskuespillere ødelegger for mye av innlevelsen i historien, og selv om det ikke betyr så mye når man etter hvert har fått dilla på å oppgradere skipet, ødelegger det mye for det store arbeidet som er lagt i å bygge spillverdenen. Enkelte uforståelige snarveier er tatt på en del detaljer, som sammenlagt kan virke irriterende. For eksempel er det den samme dama/romvesenet som jobber i resepsjonen på alle romstasjonene i et område, samt alle frakteskipene og asteroidene med gruvedrift. På samme måten er det et ca. tre forskjellige piloter som flyr alle romskipene per rase samtidig. Alle er stemmelagt av totalt inkompetente nisser som neppe har fått rare betalingen. Greit nok at det bare finnes ca. seks ulike oppdragstyper, men det er jo litt merkelig at alle oppdragene har den samme handlingen, og alle sier de samme setningene hver eneste gang. Det eneste som endrer seg er antallet fiender som kommer hver gang eskorteoppdraget skjærer seg, og hvor stor laser de har. Erklæringen om din snarlige død forblir lik. Dessuten er alle solsystemene som sagt helt identisk oppbygd, og jeg tviler sterkt på at noen blir narret av at det befinner seg forskjellige planeter i bakgrunnen. Dette bryter litt av illusjonen om at spillverdenen er så omfattende som det kan virke som, og markerer også skillet mellom Darkstar One og ordentlige rollespill med en virkelig levende verden, som f eks Fallout 3 (helt uten sammenligning for øvrig).

Ellers føles det forfriskende med et uavhengig spill på et tilsynelatende lavt budsjett, som tross alt fungerer bra på de områdene det teller mest. Grafikken er på ingen måte så sikkelfremkallende som esken vil ha det til, men den er helt godkjent så snart øynene venner seg til den groteske HUD-en som ikke kan slås av. Lyden er faktisk veldig bra og vil tilfredsstille laserlyd-hungeren til enhver Star Wars-fan der ute. Musikken er generelt fin og stemningsskapende, selv om jeg hadde klart meg uten rocketechnoen under kampene, tilsynelatende stjålet fra Tekken 3. Jeg tror også at spillet kunne hatt godt av en onlineflerspiller - eller mulighet for flerspiller i det hele tatt. Med det sagt er historien veldig lang og omfattende, og krysser lett 30 timer hvis man går hardt til verks med oppgradering og pengeinntjening.

Alt i alt skjuler det seg faktisk en aldri så liten godbit bak det fryktelige førsteinntrykket, og selv om det ikke nødvendigvis rettferdiggjør et fullpriskjøp, kan jeg trygt anbefale denne romreisen til fans av både Lylat Wars og Sci-Fi generelt.