Dark Souls II

Dagens spill blir ofte anklagd for å være for enkle, og for at de mangler utfordringer. Mange mener at det finnes en Hollywood-ifisering som fokuserer mest på å gi spillerne en god historie fremfor å teste evnene deres i et gitt spill. Det har ført til en renessanse for dataspill som har høy vanskelighetsgrad og er frustrerende. Sjangeren Roguelikes omfatter spill hvor ethvert feiltrinn får konsekvenser, og figurens død er en permanent affære. Et av spillene som virkelig bragte sjangeren tilbake til et bredt publikum var Demon's Souls, et rollespill som ble sluppet i 2010 av From Software. Dette var ikke et Roguelikes ettersom det ikke inneholdt permanent død, men i stedet hadde konstant død. Det var nemlig bygget inn i gameplayet at man skulle dø ofte, og på denne måten lære av sine feil. Hver gang man døde ble man straffet i form av at man mistet alle sjelene man hadde samlet inn, samt at man fikk færre livspoeng til neste forsøk. Spillet ble raskt kjent som det vanskelige rollespillet som bare ble enda vanskeligere når man døde. Spillets suksess førte til utgivelsen av Dark Souls i 2011, og med Dark Souls II på trappene har jeg fått gleden av å miste mitt virtuelle liv om og om igjen for å sjekke om From Software har nok en suksess på gang.

Dark Souls-serien er som beskrevet kjent for sin høye vanskelighetsgrad, og mangen fans har vært bekymret for at det nye tilskuddet vil bli for tilgjengelig for nye spillere. Det er blant annet mulig å bruke et fast travel-system, slik at man kan bevege seg raskt mellom leirbålene som utgjør spillets lagringspunkter, og menyene er mer oversiktlige med bedre beskrivelser av stats og våpen. Videre kan man benytte ulike Life Gems, hvilket er små krystaller som gir spilleren mer liv. I forgjengeren var dette kun mulig via Estus Flasks, som er seriens svar på healing potions. Disse flaskene kan ikke kjøpes, men må fylles ved leirbålene - noe som igjen betyr at fiendene i området blir vekket til live igjen. Krystallene som kan kjøpes eller finnes på slagne fiender gir dessuten spilleren liv over tid, mens Estus-flaskene gir en stor porsjon på én gang. For en garvet Dark Souls-spiller kan det kanskje høres for enkelt ut, men tro meg når jeg sier at utfordringene likevel er større enn noensinne.

Dark Souls II har ikke den store historiske sammenhengen som i det første spillet, foruten at det foregår i det samme universet. Man spiller en uheldig person som har fått en forbannelse kalt The Undead Curse, og man må kjempe for å oppheve denne før han eller hun blir forvandlet til en Hollow - en hjerneløs zombie som angriper alt og alle. Tradisjon tro starter spillet med at man skaper sin karakter. Man kan velge mellom åtte klasser som kriger, ridder, trollmann eller den tilbakevendende Deprived som starter uten hverken utstyr eller våpen, og som heller ikke har noen styrker å skilte med. Det er med andre ord et must for alle spillmasochister. Deretter velger man et startgave som kan hjelpe deg på vei, som for eksempel en livgivende ring, en bunke med Life Gems og en gjenstand som gjør fiendene i området sterkere når den brennes på et bål (for de som foretrekker en større utfordring). Deretter er det bare å navngi karakteren og begi seg ut på eventyr.

Man starter i et opplæringsområde hvor man finner instruksjoner og kontrollhjelp inngravert på en gravsten. Det er en behagelig måte å bli introdusert for spillets mekanikker uten at det virker frustrerende for erfarne spillere. Her finnes det en god porsjon fiender, og man får mulighet til å friske opp kontrollen eller lære seg nye ting som å hoppe bedre. Etter et kort opphold her drar man videre til spillets sentrale punkt, den lille solskinnsbyen Majula, som man vender tilbake til gjennom hele spillet for å oppgradere utstyr eller levle opp.

Det er her spillet virkelig begynner, og det er opp til spilleren å finne veien til det første området. Til forskjell fra det første Dark Souls er dette en smule enklere, for veiene som leder til de vanskeligste områdene er ofte blokkert. Dette sørger for at man ikke risikerer å kaste seg ut i kamper mot fiender som har altfor høy level sammenlignet med deg.

Jeg sa at spillet var vanskeligere enn noen sinne, og det står jeg for. Det tok meg mange forsøk å bare komme forbi den første seksjonen i det første området. Jeg måtte bøte med livet flere ganger, men hver gang føltes det ikke som om jeg kunne skylde på andre enn meg selv. Dette gjorde meg selvfølgelig bare mer innbitt på å klare det. Ettersom helsemåleren ble mindre og stats-ene mine ble dårligere for hvert forsøk, ble det dessuten bare vanskeligere og vanskeligere å overvinne den samme fienden. Heldigvis kunne jeg ta i bruk en ny gjenstand i spillet kalt Human Effigy, som erstatter det gamle Humanity-systemet. Denne lar spilleren vende tilbake til sin menneskelige form. Med stats-ene på plass kunne jeg endelig komme meg frem til neste lagringspunkt.

Da jeg nådde frem til bålet viste enda en av spillets nye sider seg, nemlig muligheten til å selv velge hvilken retningen jeg skulle bevege meg i. Man kan fortsatt slavisk følge den opplagte ruten, som utvilsomt fører til en bosskamp, men man kan også ta seg tid til å se seg litt rundt. Kanskje finner du bortgjemt utstyr i nærheten som vil gjøre det lettere å ta knekken på nevnte boss? Du får ikke veldig mange muligheter av denne sorten til å begynne med, men etterhvert som du jobber deg fremover i spillet åpner ting seg opp. Du finner nøkler til hemmelige dører og minibosser du ikke vill møtt ellers, som gir tilgang til helt nye områder. Man føler seg rett og slett mindre fastlåst enn tidligere. Dette er en velkommen nyhet spør du meg, ettersom faren for å bli sittende fast er redusert kraftig.

Mens den økte friheten føles bra lever ikke selve områdene du besøker helt opp til forventningene rent visuelt. De nye konsollene har naturligvis hevet listen betraktelig for spillgrafikk, men selv etter målestokken til de gamle konsollene er dette et godt stykke under gjennomsnittet for AAA-spill. Det har naturligvis skjedd ting siden forgjengeren, eksempelvis bedre lys- og partikkeleffekter, men sett oppimot de virkelig lekre spillene, de som fikk deg til å lure på hvordan de gamle konsollene klarer å kjøre alt sammen, er dette triste saker. Det hjelper heller ikke at bildeoppdateringen til tider faller merkbart, om enn bare i noen sekunder.

Dark Souls II er likevel en forbedring av oppskriften til serien. Brukergrensesnittet har blitt utbedret, og det fremstår som mindre påtrengende enn i forgjengeren. Dette er positivt, da det nå er lettere å holde fokus på det du holder på med, og som regel er jo faren for å dø overhengende. Minst mulig forstyrrende elementer er derfor et pluss. Samtidig har man bedre kontroll over bevegelsene sine denne gangen, og det er lettere å bytte våpen. Utover dette har utviklerne lagt inn en grense på hvor ofte monstrene i et område respawner, slik at man ikke lenger må jobbe seg gjennom alle den femtende gangen man har dødd. Dette høres kanskje ut som noe de har gjort for å redusere vanskelighetsgraden, men i realiteten er det heller et grep de har tatt for å hindre at spillere blir værende i de samme områdene for lenge. Det er også et grep for å unngå at spillere dreper de samme monstrene om og om igjen, kun for å forbedre figuren sin.

På toppen av disse forbedringene finner vi en utbedret nettdel. Seriens velkjente Covenants, altså pakter man lager med ulike grupper i spillet, brukes fortsatt for å gi deg ulike fordeler og ulemper underveis. Men bare hvis du vil. Det er også mulig å blokkere fullstendig for forstyrrelser ved å brenne en Human Effigy på et bål. Dessuten kan man tilbe guder i spillet, og på den måten øke sjansene sine for å bli parret med en av vennene sine. Rent teknisk er også dedikerte servere tilbake, noe som har mye å si for stabiliteten, og utviklerne har også lagt til voice chat.

Når alt kommer til alt utgjør alle forbedringene From Software har gjort nok til å vippe Dark Souls II opp til en trygg anbefaling. På tross av en mer tilgjengelig spillopplevelse har ikke serien mistet sin nådeløse vanskelighetsgrad, og arbeidet utviklerne har lagt ned i justeringene gjør dette til en givende opplevelse for både gamle og nye fans.