Dark Messiah of Might & Magic

De siste spillene i den velkjente og utrolig seiglivede Might and Magic-serien har ikke vært spesielle høydepunkter. Etter at Might and Magic IX floppet har det vært stille rundt serien. Dette førte også til den totale kollapsen for utvikleren 3DO. Med både Heroes of Might and Magic og Might and Magic i stallen, var det mange fans som fortvilet. Det var ikke riktig like mange som bekymret seg over at Army Men også led samme skjebne. Dermed så det ut som man var kommet til slutten i et langt og underholdende kapittel i spillhistorien. Til tross for at Might and Magic-serien varierte stort i kvalitet, var det mange legendariske øyeblikk i seriens lange historie. Heroes of Might and Magic hadde en kortere og jevnere karriere rent kvalitetetsmessing, men også her var det ubønnhørlig slutt. Helt til Arkane Studios og Ubisoft fortalte at de planla en nystarting av den klassiske rollespillserien, som har stått i stampe altfor lenge nå. I Dark Messiah of Might and Magic får spilleren stifte bekjentskap med Sareth, en mann som er blitt trent opp fra barnsben for å kunne kjempe mot mørkets makter.

I starten av spillet er Sareth på jakt etter en urgammel kulturgjenstand, og i takt med introduksjonen av urgamle profetier, krystaller og andre klassiske rollespillklisjeer er det klart at Dark Messiah of Might and Magic ikke bekymrer seg nevneverdig over å falle i samme grop som hundrevis av andre rollespill. Utviklerne er fullstendig uredd for å ta i bruk urgamle klisjer, både når det gjelder historie og oppbyggning. Har du spilt fantasyrollespill tidligere kjenner du deg øyeblikkelig igjen, og det er tydelig at handlingen i hovedsak tjener som en unnskyldning for å få slakte en haug med orker og udøde. Det lyser så lang vei at her er det adrenalinet som skal tilfredstilles, at man i starten er ganske skeptisk. Dette spillet er stilt inn på kjapp og hensynsløs action heller enn dyptpløyende handling, men heldigvis holder monstermassakren så høy klasse at den kompenserer for storyen. Her finner man hovedeelementet i det som gjør spillet vellykket, og balansegangen mellom det platte og det velfungerende og underholdende er ofte hårfin.

Spilleren velger selv hvordan hovedpersonen Sareth skal utvikles. Rollespillmekanikken i Dark Messiah of Might and Magic er også meget utprøvd og velkjent. Du har hørt og spilt det en million ganger før. Etter hvert som man klarer oppdrag og beseirer fiender, får man ferdighetspoeng som man deretter fritt kan distribuere mellom styrke, magi eller diverse teknikker. Ved å fordele poeng til styrke lærer Sareth seg nye stridsteknikker, og han blir også bedre i håndteringen av sverd og pil og bue. Magipoeng, på den annen side, gir tilgang til flere og sterkere magier, og jo flere poeng man velger å bruke på et visst område, desto mer koster det å avansere til neste nivå. Det er altså ikke mulig å velge en spesifikk klasse i begynnelsen av spillet bortsett fra at man som sagt kan påvirke Sareth i valgfri retning. Avhengig av hvilken spillestil man satser på, skifter spillopplevelsen markant. Dette øker gjenspillingsverdien betraktelig. Det er faktisk mulig å tilpasse din karkakter til fingerspissene, til tross for at utviklingssystemet ikke virker spesielt dypt.

Det er dessverre ganske sparsomt med dialog i spillet, og karakterene man møter i løpet av historien hører neppe til i kategorien for spillverdens mest karismatiske figurer. Ettersom spillet er oppdelt i nivåer, blir som oftest banenes oppdrag forklart for deg i starten. Deretter følger en rekke slagsmål toppet med spektakulære bosskamper, før en kjapp handlingssekvens fører deg over på neste bane. Opplegget er altså strengt actionorientert, og de som forventer seg en fullblods rollespillopplevelse à la Oblivion kommer definitivt til å bli skuffet. Som tidligere nevnt kompenseres dette av spillets kamper som er vellagede og underholdende. Dette skyldes i stor grad Valves Source-teknologi som gjør fysikken til en viktig faktor i hvert slagsmål. Man kan ofte bruke omgivelsene til å beseire motstandere, for eksempel ved å velte en hylle med tønner over en intetanende vakt - eller hvorfor ikke slenge fienden mot et ildsted og se på når kroppen langsomt brenner opp? Det finnes ofte flere måter å takle problemer man stilles overfor, noe som gjør spillet variert og utfordrende.

Jevnt over er Dark Messiah of Might and Magic en velkommen vitamininnsprøytning som gir nytt liv til den stivbeinte serien. Bortsett fra en enspillermodus med masser av actionfylte nivåer har spillet også en habil flerspillermodus der opptil 32 spillere kan gjøre opp samtidig. Ettersom man kan fullføre banene på så mange ulike måter, finnes det også mye gjenspillingsverdi å hente for dem som er sugne på mer. Dark Messiah of Might and Magic er et gedigent, om ikke fantastisk håndverk som vil stille rollespilltørsten hos alle blodtørstige gamere der ute. Hadde man imidlertid gitt historie og karakterne man treffer i løpet av spillets gang litt mer fokus, kunne dette tatt opp kampen med noen av de beste i sjangeren.