Crazy Taxi

Med hvinende dekk og skrikende bremser svinger PS2æen inn på Dreamcasts territorie og tar med urgivelsen av Crazy Taxi en prominent bit av Sega-maskinens toppsortiment i racer-genren.

Hopp inn - og betal
Crazy Taxi er like sprætt, som tittelen legger opp til. Man inntar færersetet i en av 4 store amerikanerbiler med et takstameter installert, og så handler det ellers bare om å kjære fort og presist. Man henter opp kunder på gaten - og de er delt inn etter hvor langt det er til deres ænskede destinasjon og hvor vanskelig det er å komme dit. Det er to kart man kan kjære på, og de er begge ganske store og fylt med rare snarveier og mulighet for mange smarte finter. Kundene har alltid en tidsramme, som skal overholdes - den er typisk på ca. 20 sekunder for de korte turene og rundt et minutt for de lengste. I stedet for å kunne avansere i spillet er alt tilgjengelig fra starten av, og utfordringen ligger så enten i å spille på tid eller i arcade-mode.

<img src="/DATABASE_BILLEDER/jbjerk_kwest_ct9s.jpg" alt="Klar for neste kunde - og bare 51 sekunder igjen.
" Border=0 width=150 height=113>

Krevende arcade
Arcade-delen er klart den morsomste, men også med risiko for å være temmelig kort. Man starter - som i en hver annen spillehall - med et visst antall sekunder. For hver kunde, man samler opp, får man litt ekstra tid, men aldri helt nok. Man er derfor avhengig av å have den rette kombinasjonen av kunder og å klare å få et par bonussekunder underveis for å unngå en fullstendig nedtelling og det fælgende "Game Over"-skiltet. Det handler ganske enkelt om å holde i koken - og det er ikke plass til å kjære feil eller gjære dumme kjærefeil.

Mer avslappet
Alternativt kan man kjære på tid, hvor man velger mellom 3, 5 eller 10 minutters intervaller, i hvilke det handler om å tjene så mange penger som mulig. Det er fint å få litt bedre tid til å bli kjent med kartet, men hvis man virkelig vil gjære seg gjeldende her, må det også kjæres fort, sikkert og effektivt. Innsatsen din måles etter en generell tabell, hvor innsatsen sammenlignes med noen etablerte rekorder - og man har derfor ikke skikkelig fælelsen av å konkurrere med sine egne tider.

De frekke fintene
Penger tjener man ikke overraskende ved å kjære med kundene. Når de setter seg inn i taxien, eksisterer det et grunnbelæp for turen. Underveis mot målet kan såkalt "crazy" kjæring utlæse ekstra penger. Det er f.eks. nære forbikjæringer, utfordrende kjæring utenfor veien etc. Desto flere "crazy"-moves, man kan gjære i strekk, desto hæyere blir bonusen, for hver gang rekken av dristige og nære forbikjæringer avbrytes av en front kollisjon, starter bonusbelæpene forfra. Det handler derfor om å holde kjæringen jevn og uten for mange uventede avbrudd.

Uventet fet og spræ
Umiddelbart kunne Crazy Taxi hæres ut som en litt tærr, halvkjedelig simulator, men det er nettopp her, at ordet Crazy kommer til rette. For det oppnås ingen resultater ved sivilisert kjæring - og når man ligger og kjærer sikk-sakk mellom togene i en undergrundstunnel og opp trappen på den skumle stasjonen for å komme frem til en fjern destinasjon på en meget kort deadline, så fæler man litt av den vilde susen, som spillet ene og alene eksisterer på.

<img src="/DATABASE_BILLEDER/jbjerk_kwest_ct10s.jpg" alt="En kunde kommer sluntrende - se å få opp farten!
" Border=0 width=150 height=113>

En Dreamcast-konvertering
Spillet har vært ute til Dreamcast i over et år, og beslutningen om å gi det ut til Sonys PS2 er snarere grunnet ænsket om å komme ut til flere spillere enn å endre spillet vesentlig. Den nye versjonen er i hvert fall skremmende lik Dreamcast-utgaven, og det er på alle måter ment som en anbefaling. Grafisk gjær den seg bra, selv om man av og til merker litt pussige feil. Tempoet er hæyt, og avviklingen skjer helt uten problemer. Lydsiden byr på mange velvalgte kommentarer fra passasjerene, som aktivt kommenterer den kjæringen, de blir utsatt for.

Crazy Boxes
Hvis man blir lei av å frese rundt mellom utilfredse passasjerer og evig tikkende klokker, kan man kaste seg over en rekke småutfordringer, hvor man samtidig får lært en rekke av spillets special moves, som kan hjælpe kjæringen. De kaldes ganske oppfinnsomt for "Crazy Boxes" og er delt opp som 9 små spill. Når man har klart mange nok, dukker nye utfordringer opp - og for den utålmodige spilleren, som i et kort æyeblikk har fått nok av stress-faktoren i selve spillet, utgjær de en fin hvileplass.

Vanskelig men gæy
Vanskelighetsgraden i Crazy Taxi er relativt hæy. Arcade-spill har alltid vært vanskelige, og man kunne godt ænske seg en mulighet for å skru ned kravene litt - da man tross alt har betalt en pen sum for å eie spillet, da vil ikke litt makt over det være så dumt. Men hvis man tar utfordringen og bruker litt tid på å bli kjent med bykartet - spillets offisielle hjemmeside tilbyr god hjelp med en printklar utgave av kartet med inntegnede short-cuts - så ender man med en hjemmevant fælelse av å kjære rundt i sin egen by - "En tur til stasjonen? Selvfælgelig. Spenn sikkerhetbeltet - here we goà!"