Command & Conquer 4: Tiberian Twilight

Jeg hater å få servert spill hvor det medfølger emosjonell bagasje. Det vil ikke si at jeg ikke liker oppfølgere, men når jeg får et spill i hendene med beskjeden om at dette er det siste spillet i serien, får jeg alltid en litt angstlignende følelse. Det kan være at jeg ikke liker å se at geniale serier ender. Jeg har det litt sånn nå med Tiberian Twilight. Jeg er spent og nervøs samtidig, og det viser seg at begge sinnstilstandene er berettiget når det kommer til det siste spillet i Tiberium-sagaen.

Spillet finner sted 30 år etter slutten av Tiberium Wars. 15 år tidligere inngikk GDI og Nod en skrøpelig allianse, ledet av den karismatiske Kane, for å stoppe den apokalyptiske spredningen av tiberium. Med Kanes hjelp klarte GDI å stanse spredningen av stoffet, og nå er det blitt en kontrollert energikilde.

Men Kane har en plan som GDI ikke vet om, og denne har sammenheng mellom Tiberium Control-nettverket som han hjalp til med å bygge, noen mystiske øyeimplantater som han utviklet fra Scrin-teknologi og deg, kommandøren som man spiller. Gideon, lederen for en fanatisk utbrytergruppe av Nod, tvinger Kane gjennom sine terroristhandlinger til å fremskynde planene sine. I Nod-kampanjen får vi avslørt hva alt Kane har gjort opp gjennom årene har vært for, og i GDI-kampanjen følger vi en nesten like fanatisk jakt for å finne og drepe Kane, en gang for alle.

Etter å ha testet betaversjonen av Tiberian Twilight var jeg veldig skuffet og hadde lite tro på det siste spillet i serien. Jeg følte at EA-utviklerne hadde tatt et altfor stort steg i helt feil retning, og produsert et spill som ikke lignet på Command & Conquer lenger. Etter å ha spilt gjennom kampanjen i spillet har heldigvis mange av bekymringene forduftet, men jeg er fortsatt ikke helt sikker på at dette er rett vei å gå for serien.

Spillbarheten i Tiberian Twilight er sentrert rundt en såkalt Crawler, en mobil base som fungerer nesten som en enhet i seg selv. Det er denne man bruker til å bygge enheter, og når den oppgraderes senere i spillet kan den også brukes som en kampenhet som tåler mye juling. Man har tre klasser å velge mellom i spillet: Offensiv, defensiv og støtte. Alle har forskjellige styrker og svakheter, og hvilke man foretrekker er smak og behag. I stedet for ressurssamling har man en grense for hvor mange enheter man kan bygge, kalt kommandopoeng. Når grensen er nådd kan man ikke bygge flere enheter før noen har blitt ødelagt. Det samme gjelder bygging av forsvarsbygninger som defensiv klasse. Jeg følte jeg alltid hadde for lite poeng, og ofte ble jeg tvunget til å samle alle styrkene mine og gjennomføre individuelle kamper etter hverandre, for hvis troppene mine ble spredd hadde de ikke sjangs. Jeg skal ikke nekte på at det gjør kampene mye hurtigere, og man får aldri problem med at man ikke kan bygge fordi man ikke har nok ressurser, men ofte er det like irriterende hvis man ikke kan ha mer enn et dusin enheter om gangen.

Command & Conquer 4: Tiberian Twilight er det første sanntidstrategispillet jeg har sett som inneholder grinding i klassisk MMO-stil. Man har nivåer og må samle erfaringspoeng for å gå opp i nivå og låse opp nye enheter. I begynnelsen av spillet er man på første nivå og har kun et fåtall enheter og oppgraderinger tilgjengelig. Jeg spillte kampanjen på den hardeste vanskelighetsgraden, og opplevde et par oppdrag inn i spillet at jeg ikke kunne fortsette, rett og slett fordi jeg ikke var høyt nok nivå og ikke hadde de rette enhetene for å klare oppdraget. Dette førte til at jeg måtte grinde meg selv opp i nivå i Skirmish for å kunne spille videre i kampanjen.

På en måte fungerer dette på sammen måte som 'unlocks' i de fleste nye onlineskytespill, men jeg opplevde det mer som et hinder i Tiberian Twilight enn motivasjon til å spille mer. Senere i spillet, da jeg hadde låst opp en del flere enheter, ble det mye mer underholdende å spille, men det tok for lang tid å komme seg dit. Når man går opp i nivå låser man også opp oppgraderinger. Disse kan man bruke til å oppgradere enhetene sine i kamp ved å bruke tiberium-krystaller som man må samle opp underveis.

Grafikkmessig og lydmessig er Command & Conquer 4 et fantastisk spill. Den grafiske stilen fra forgjengeren er beholdt og det er en fryd for øyet å spille. Det symfoniske og episke lydsporet runder av opplevelsen helt perfekt, og jeg nyter det.

Avslutningsvis må jeg egentlig si meg fornøyd med Command & Conquer 4: Tiberian Twilight. Jeg er sterkt uenig med retningen Electronic Arts har tatt spillet i; jeg føler de har tatt bort mye av gleden av sanntidsstrategi for å forenkle opplevelsen. Men jeg kan ikke nekte for at de har viet seg til avgjørelsen sin og laget et spill som er polert og gjennomført. Teknisk sett kan jeg ikke finne en eneste feil med de spillbarhetselementene jeg ikke liker, og når slagene flyter silkemykt, er det utrolig gøy å spille. Historien er engasjerende, og selv om jeg nok kommer til å gå tilbake til treeren for å oppfylle mine RTS-behov, vil jeg anbefale Tiberian Twilight til fansen. Det er en verdig avslutning på serien, både på godt og vondt.