Cobalt

Hver gang jeg spiller et nytt spill, er det første spørsmålet jeg stiller meg selv hvilke følelser det fremkaller hos meg. Ideelt sett føler jeg meg nysgjerrig, underholdt og involvert. I noen tilfeller holder det at jeg føler meg sjarmert eller beveget, da enkelte titler spiller på strenger som ligger hjertet mitt nære uten at det nødvendigvis prøver å være så underholdende som mulig. Når det gjelder spillmekanikkene bør de være så sømløse som mulig, og det er alltid et pluss hvis grafikken treffer meg. Om den er realistisk eller særegen er ikke så farlig, så lenge den fungerer til konseptet. Til slutt ser jeg etter atmosfære og tegnene på at et spill er laget med lidenskapelig kjærlighet fra utviklerne bak.

Hvorfor jeg rabler i vei om alt dette? Fordi Cobalt skuffet meg skikkelig. Følelsene knyttet til dette spillet er på feil side av skalaen. Her følte jeg meg aldri hverken oppslukt eller underholdt, men heller likegyldig og distansert. Det begynner helt greit, med en startskjerm som dufter av 80-tallet, men jeg skal ikke spille lenge før jeg skjønner at dette ikke er et spill jeg ikke vil bruke krefter på, men heller et spill som sløser bort tiden men.

Jeg er cyborgen Cobalt, en generisk utformet kamprobot som kan dobbelthoppe som Kratos fra God of War og og slåss med både nevene og våpen. Det er noe mer bakgrunnshistorie å finne i lydbøker, men det lille jeg fikk med meg var uinteressant. Oppdraget mitt er å finne noen artefakter som kan gi svar på hvor menneskeheten har tatt veien, men det er lagt frem på en måte som gjør det vanskelig å engasjere seg. Jeg skrur heller av hjernen slik jeg gjorde da Superman lagde CGI suppe av en hel by i den evigvarende kampscenen i slutten av Man of Steel-filmen.

Jeg misliker situasjonen jeg er oppi. Jeg har tatt på meg jobben med å anmelde dette spillet, og skal selvsagt gjøre det skikkelig, men jeg klarer ikke å engasjere meg. Ikke fordi Cobalt er uspillbart, men fordi det hverken er morsomt å spille eller spennende på andre måter. Jeg beveger meg rundt i ensformige, rotete designede omgivelser, mens jeg prøver å ignorere den utdaterte grafikken og konsentrere meg om fiendene. De kan ta livet av meg med et par skudd, og jeg har forlengst mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har måttet starte på nytt. Det hjelper heller ikke noe særlig at slow motion-effekten som gir meg sjansen til å unnvike kuler sjelden aktiveres når flere fiender går til angrep samtidig, som paradoksalt nok er øyeblikkene da jeg trenger effekten mest.

Det er åpenbart at tanken bak Cobalt var å lage et skikkelig utfordrende 2D-plattformspill, men når lagringspunktene er så langt fra hverandre som her blir det hele bare en pine. Jeg dør og dør og dør, uansett hvor rolig og forsiktig jeg prøver å gå frem. Med masse øvelse blir jeg litt bedre, men prosessen koster mye mer enn den smaker. Cobalt minner meg om filmen The Butterfly Effect, der alt blir feil uansett hva Ashton Kutcher velger å gjøre.

Å starte på nytt tyve ganger på rad, helt til jeg har lært meg nøyaktig hvor og når hver eneste fiende dukker opp, slik at jeg med smertelig nøye planlegging og presisjon kan lure meg videre, er ikke en måte jeg vil spille på. Når jeg begynner å fokusere på programmeringen som ligger bak spillet, for å forsøke og utnytte mønstrene, kan man spørre seg om hva man driver med. Det verste av alt er at jeg ikke føler meg det minste stolt når jeg omsider kommer meg frem til et nytt lagringspunkt. Jeg er heller lettet, samtidig som jeg er bekymret. Den neste seksjon kan jo være enda verre. Jeg har det ikke morsomt, kort og godt, og det er ikke fordi jeg er håpløs til å spille dataspill. Det er fordi Cobalt er svakt designet.

Vanskelighetsgraden er altså på sadistnivå, men heldigvis finnes det ett hjelpemiddel som bedrer situasjonen. Av og til finner man noen rare egg, som gir deg tilgang til en datastyrt kompanjon. Så lenge denne følgesvennen er i live angriper han fiender for deg, og en stakket stund har du litt bedre sjanser for å overleve. Det skal nevnes at Cobalt kan spilles i co-op også, noe man skulle tro ville gjøre opplevelsen enklere, men er man flere blir ting altfor uoversiktlig. Skjermen blir full av lysende prosjektiler og andre forstyrrende elementer, slik at effekten heller er den motsatte.

Ved siden av alle fiendene har Cobalt også endel puzzle-elementer, i hovedsak av den frustrerende sorten. Her finner du ingen snedige gåter, men heller uinspirerte hindringer som låste fører og forseglede hvelv. For å åpne dem må du bruke ørene, men det er ingen garanti for at det avslørende klikket du lytter etter faktisk lar høre fra seg. Det jeg antar er en bug (altså at klikket aldri kommer) sørger derfor for at jeg vanligvis raser rett forbi skap og hvelv, går glipp av sårt trengt ammunisjon og heller forsøker å jobbe meg videre. Jeg har jo ikke noe annet valg.

Lyden i Cobalt er... faktisk ganske bra. Den så du ikke komme, tenker jeg? Lyden er det eneste ved spillet jeg virkelig liker, både det rare språket til romvesenene og lydsporet. Musikken er gjennomgående stemningsfull og tidvis det eneste som hindrer meg i å knuse håndkontrolleren av ren frustrasjon.

I tillegg er ikke arena-kampene så gærne. Ikke hvis man sammenligner med historiedelen. Her finnes det mange ulike moduser, der til og med en tradisjonell deathmatch kan bli interessant takket være gode innstillingsmuligheter. Du kan eksempelvis bestemme hvilke våpen du skal ha, reduserer vanskelighetsgraden og booste slow motion-effekten med flere hundre prosent om du vil. Hadde hovedspillet hatt de samme mulighetene kunne dette kanskje ha blitt noe.

Det sier vel i grunnen sitt når en liten tilleggsmodus kalt Plug Slam, der man skal dytte en fotball inn i motstanderens mål (som i Rayman Legends), er det mest underholdene i et actionrettet 2D-plattformspill. Dette er overhode ikke verdt pengene, med mindre du liker epilepsifremkallende co-op-spill som ikke fungerer i co-op, som er nådeløst vanskelig på uklare premisser. Spill heller Super Meat Boy, sier jeg.