Close to the Sun

Ambisjoner er en mektig greie, og ingenting skriker ambisjoner mer enn å bygge et kolossalt skip man så bruker til å seile i internasjonale farvann for å drive med vitenskapelige oppdagelser uten å bli forstyrret av andre. Det er akkurat dette den berømte vitenskapsmannen Nikola Tesla har gjort i verdenen man møter i Close to the Sun, som akkurat har blitt sluppet til PC gjennom Epic Game Store. Navnet gir assosiasjoner til Ikaros' hybris i den gamle greske myten, men hvordan klarer spillet til Storm in a Teacup seg i møte med studioets egne ambisjoner?

I intervjuer i forkant av spillets lansering har spilldesigneren Joel Hakalax gjort det klart og tydelig at de ikke sikter mot noe i retning BioShock med denne tittelen, men sammenligningene er likevel uunngåelige. Allerede fra første øyeblikk når spillets art deco-logo popper opp på skjermen går assosiasjonene til Rapture. Det er en ikonisk stilart, men det er ikke det eneste som får oss til å tenke på den slående verdenen i BioShock.

Når det komme til det narrative er det også visse likheter å finne. Du starter spillet som journalisten Rose Archer, som mottar et mystisk notat fra søsteren Ada, en vitenskapskvinne om bord Teslas skip Helios. Rose blir bedt om å komme og finne henne, men i stedet for et luksuriøst vitenskapsmiljø med de skarpeste hjerner finner Rose et tomt og ødelagt skjell av det som en gang var, hvor lik ligger hvor hun enn ser.

Her skal jeg ikke gå for dypt inn i historien, men det skal nevnes at den byr på noen interessante ideer når det kommer til alternativ historie, hvor Tesla tar kontroll over sine vitenskapelige sysler og futuristiske ideer ved å isolere seg selv og bygge et samfunn om bord Helios. Hva om han hadde ubegrensede økonomiske ressurser, og hva om rivaliseringen mellom Nikola Tesla og Thomas Edison hadde endt opp i en kald krig i full skala hvor Tesla hadde skapt en verden under hans kontroll? Dette er spørsmål som Close to the Sun leker seg med.

Jeg sier «leker seg med», for realiteten er at Close to the Sun sjelden går dypt i disse temaene, noe som virkelig er synd. Spillet varer i omtrent fem eller seks timer, med en håndfull samleobjekter tilgjengelig i hvert av spillets ti kapitler (pluss prolog), og dette gir ikke nok pusterom til rollefigurene eller historien. Nikola Tesla selv dukker kun opp i flyktige øyeblikk - mens din allierte, Aubrey, er langt mer fremtredende - og selv forholdet mellom Rose og Ada kunne vært mer detaljert for å oppmuntre spilleren til å virkelig bry seg om finne søsteren sin i denne fiendtlige verdenen.

Det føles som om plottet løp av sted i heseblesende fart, hvor det ene klimaktiske øyeblikket går umiddelbart over til at man blir ført til neste del av skipet, og før du vet ordet av det går rulleteksten på skjermen hvor du sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Grunnen for skipets undergang, for eksempel, blir bare skjøvet under teppet som «komplisert vitenskap,» som får meg til lure på hvorfor ting egentlig gikk så ille som det gjorde på Helios.

Roses forhold til Ada har sine skjønne øyeblikk, men som med andre spill faller Rose i den fellen hvor hun forsøker seg på å være morsom og lire av seg kjappe replikker i de mest upassende øyeblikk. Hendelsene i spillet resonerer heller ikke med henne, og hun kommer seg overraskende fort fra tragedier og traumatiske øyeblikk, noe som skaper kontrast mellom de komiske replikkene hennes og fortvilelsen som råder rundt henne.

Med det sagt er fortvilelsen som Storm in a Teacup har skapt om bord Helios aldeles strålende. Det er et samspill her mellom de virkelig bombastiske og skumle øyeblikkene som jumpscares - som er brukt sjelden med desto større effekt - og en mer stille sørgmodighet som fungerer for å skape denne overbevisende verdenen hvor du ser lidelse overalt du kikker. Bruken av gjenstander i omgivelsene til historiefortelling, som notater og lignende, gir et innblikk i rollefigurene som var om bord de forskjellige delene av skipet, og ekko fra fortiden dukker ofte opp for å minne oss om livene til dem som en gang bodde her.

Personifiseringen av skrekken er imidlertid jaktsekvensene, som forekommer på forskjellige tidspunkt gjennom historien. Å ha en fiende som jakter på deg mens man flykter er vel og bra, og dette kan brukes på en god måte i spillet, særlig fordi du som spiller i likhet med spill som Outlast ikke har våpen. Men det er et stort problem her: Disse sekvensene krever at du trykker hurtig på en knapp for å hoppe over gjenstander, men knappen fungerer ofte ikke på grunn av en knepen feilmargin. Dette betyr at man må spille disse sekvensene om og om igjen helt til knappemosingen omsider lar deg hoppe over. Ingenting tar bort brodden og hastverket fra slike skrekksekvenser som ren frustrasjon over tekniske svakheter.

Visuelt sett er Helios et under å se på. Det er bygget i luksuriøs stil anno 1897, noe som passer tidsepoken godt. Spillet er lineært og tilbyr ikke utforsking av skipet på samme måte som et åpen verden-spill, men det er nok kriker og kroker til å belønne den nysgjerrige med skjulte bonuser som samledokumenter og tegninger. Jeg anbefaler derimot mest å utforske skipet bare for å ta inn over deg de nydelige og varierte omgivelsene, som alle er tyllet inn i mørke. Det er en dyster stemning når de en gang glamorøse og finpussede omgivelsene er dekket av blod, og denne sammenstillingen er svært effektiv.

Noe annet som også fungerer utmerket i denne verdenen er skalaen. Det er ikke bare trange korridorer her, men også større områder som maskinrom og teater som viser deg hvor enormt skipet egentlig er, så dette er ikke klaustrofobisk skrekk i det hele tatt. I stedet handler det om skrekken som kommer av å ikke vite hvem som er i rommet med deg til enhver tid, hvem som kanskje ser på deg og hva som lusker rundt neste hjørne.

På mange måter er det synd at BioShock-sammenligningene ikke er til å unngå med Close to the Sun, for det gjør spillet ingen tjenester, og til tross på forsøk på å tone ned assosiasjonene kan man ikke unngå det på grunn av likhetene. Jeg skulle bare ønske at noen av nøkkelpunktene i narrativet hadde fått litt mer tid og rom til å vokse, men uansett kan Close to the Sun anbefales ganske enkelt for å utforske den fantastiske verdenen spillet har skapt. Det er på ingen måter en klassiker innen skrekksjangeren, men denne verdenen er fylt med redsel, sorg og mye som er vakkert på sitt merkelige vis, og alt dette er vel verdt å se.