Close Combat: First to Fight

I et fly på vei til Gatwick sitter jeg og prøver å gjette meg til hvor stort og fargerikt Take 2 Entertainment har slått opp den aller første presentasjonen av First to Fight. Spillet er utviklet i tett samarbeid med US Marines, så det melder seg en snikende frykt for at det venter en dugelig tur gjennom det sydlige Englands vinterkalde landskaper. Jeg kan se meg selv vandre av sted med et fargeskytende gevær i jakten på journalistkolleger fra hele Europa.

Bilen stanser dog utenfor et lite hyggelig hotell. Like innenfor døren til venstre, føler man seg hensatt til en Agatha Christie-bok, med ild i peisen, tykke lærinnbunnede bøker og dype, bløte lenestoler. Veien går videre til hotellets Eton Suite, hvor plakater med en særdeles alvorlig marinesoldat i gallauniform viser at det i stedet er her det foregår.
Take 2 har valgt å presentere Close Combat: First to Fight i enkle men hyggelige omgivelser - for en lukket krets av spilljournalister, og jeg var med blant de heldige.

First to Fight plasserer deg i rollen som Squad Leader, i spissen for en håndfull U. S. Marines som må ut på en rekke oppgaver av både offensiv og defensiv karakter i Beirut. I enspiller-delen blir enkelt-oppdragene dessuten heftet fint sammen av en historie som tar utgangspunkt i uroligheter i området omkring det amerikanske universitet i den nordlige delen av byen. En rask titt vil føre til at man legger den lange betegnelsen squad-based first-person-shooter på spillet. Ser man nærmere på gameplay, rollefordeling i din patrulje og på den generelt høye vanskelighetsgraden på oppdragene, så får man hurtig en fornemmelse av at First to Fight er mer enn bare en shooter.

Den politiske, geografiske og historiske bakgrunnen for spillet risser rammen til en opplevelse basert på moderne by-geriljakrig. Take 2 og utviklerne hos Destineer har dessuten lagt særlig omhu i detaljene og i patruljemedlemmenes psykologi - der skiller spillet seg markant ut fra andre såkalt realistiske shooters. Hvis du derfor går med en drøm om å sette deg inn i livet til en U. S. Marine - så er First to Fight kanskje et passende sted å leve ut drømmen - uten at sette liv og lemmer på spill i én eller annen støvete bakgård.

Det er viktig for effektiviteten i din patrulje, og for dens overlevelse, at du er oppmerksom på den grunnleggende rollefordelingen. Patruljens leder, som blir kontrollert av deg i enspiller-oppdragene, gir ordrer og tar avgjørende beslutninger. Rifleman har ansvaret for den delen som ligger rett forut, og for å skyte på enhver trussel som måtte dukke opp. Fireman står for å legge den avgjørende støtteilden under fremrykning. Til slutt er det en assistant gunner, som er patruljens baktropp. Han skal selvsagt sørge for at det område som patruljen har passert gjennom, forblir ryddet for terrorister som er strødd ut over spillområdet med rund hånd.

Det høres kanskje ut som banaliteter, men rollene avspeiles faktisk fint under fremrykning gjennom Beiruts skumle og altfor dunkelt belyste gater. Ved et tett samarbeid med marinesoldater fra virkelighetens verden, ser det ut til at utviklerne innarbeidet ett sett av regler for fremrykning og taktikk som kjennes som Ready-Team-Fire-Assist (RTFA), uten at det setter spillbarhet og overskuelighet over styr.

Kanskje føler du at du har nok av hår på brystet til gi deg i vei med spillet på høyeste vanskelighetsgrad. Men vi tør love deg at det skal et mer enn et alminnelig overblikk til for å føre en effektiv og velfungerende taktikk ut i livet mot spillets computerstyrte motstandere. Det ser dog ut til at spillets AI klarer å la enkeltmedlemmene av din patrulje ta beslutninger og handle fornuftig og effektivt på egen hånd, selv om du som leder fortsatt kan gi spesifikke ordrer, både til hele patruljen og til enkeltmedlemmer. I tillegg klarer patruljen å dra nytte av lys, skygge og muligheten for å søke dekning bak vogner, murblokker og andre gjenstander i omgivelsene.

Tro endelig ikke at spillets motstandere bare er hjernedøde og skytegale. De kan i like høy grad som din egen patrulje utnytte omgivelsene og anlegge en taktikk som utnytter både dine militære og psykologiske svakheter. Hemmeligheten for begge parter er nemlig å stresse motstanderen og finne hans svakheter, så han ender med å forhaste seg, og forhåpentligvis blottlegge seg selv.

I flerspiller-oppdragene er forståelsen av rollene og samspillet mellom patruljemedlemmene elementær for suksess - og overlevelse. Jeg var på patrulje som marine sammen med en kollega fra den svenske spillpressen. Med usviktelig sikkerhet hadde en portugisisk kollega lagt sin terrorist-figur til rette på en altan overfor, og plaffet oss ned hver gang vi bare tenkte på at gå utenfor. Vi fant dog raskt ut at det var to utganger gjennom kloakkledningen, så da var det opp til svensken å legge støtteilden - mens jeg i relativ ro og mak kunne snike meg inn på altanskytten gjennom kloakknettet og langt om lenge få has på ham. Det var befriende.

Det var en ikke helt ferdig utgave av First to Fight vi kom for å se på. Det kom blant annet til uttrykk i at ofre for kampene et par steder ikke falt helt til jorden, men ble hengende i luften. Dessuten manglet det hist og her de virkelig finpussede overflatene. Det kunne dog ikke ødelegge inntrykket av et spill med særdeles lovende takter. Et spill, som klarer å gjøre komplekse taktiske situasjoner både overskuelige, spillbare og frem for alt, lette å styre. Både i PC- og Xbox-versjonene var det heldigvis få kommandoer, så man kan konsentrere seg fullt ut om patruljens taktiske mål.

Close Combat: First to Fight bygger videre på en serie som ble innledet med den første tittelen fra Atomic Games, utgitt av Microsoft i 1996. I top-down perspektiv skulle man på et brettlignende spillareal styre sin enhet gjennom de første dramatiske krigshandlingene i de alliertes invasjon i Normandie. Tiden er i First to Fight flyttet ca. seks tiår frem til en nervepirrende, høyspendt nåtid i Midtøsten og gameplayet har fulgt godt etter.

Det sies at Take 2 Entertainment slipper spillet løs på hyllene i slutten av mars. Mine inntrykk fra en hektisk dag ved PC- og TV-skjermene i Windsor tyder på at det i høy grad er snakk om et spill som er verd å vente på.