Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Citizens of Earth

Citizens of Earth

Jeg har vært visepresident for verden og nøstet opp i helsprø konspirasjoner, men er det morsomt? Vi har testet Citizens og Earth..

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Jeg våkner en morgen hjemme på gutterommet, og trår ut av sengen allerede kledd i stilren dress og perfekt Playmobil-hår. Det er en nydelig dag, men hver dag er vel nydelig når man er visepresident for jorden? Jeg tripper ned trappen, maser med mor og bror, og går så ut for å møte velgerne!

Men hva er dette? Mennesker som protesterer? Mot meg? Her er noe grusomt galt på ferde, og den eneste måten å nøste opp i dette mysteriet er ved å servere dem en god bøtte med grisebank! Fordi det er jo nettopp det visepresidenter gjør?

Citizens of Earth er et rollespill som henter inspirasjon fra de gode gamle spillene fra 80- og 90-tallet, og kanskje spesielt Earthbound. Vi ser spillverdenen ovenfra, og må manøvrere oss gjennom den fra oppdrag til oppdrag. Med oss har vi et lite lag på tre karakterer som hjelper oss i kamp og kommer med vittige bemerkninger underveis.

Visuelt sett ligger spillet i spennet mellom håndtegnet og dataanimert grafikk. Det er pent, men man merker fort at spillverdenen i all hovedsak er satt sammen av å klippe, kopiere og lime sammen de samme teksturene. Alle man møter ser derimot originale og unike ut, dette til tross for at de er stereotyper hele gjengen.

Citizens of Earth

Citizens of Earth handler i all hovedsak om humor. God gammeldags klisjéfylt og overdreven humor. Alle karakterer og historieelementer vi møter på i dette spillet har blitt ført gjennom en absurdgenerator, og hver eneste dialog er fylt til randen av overdrivelser og fjas. Det er småvittig, men jeg merker at denne humoren hadde truffet meg bedre for 15 år siden. Ikke bare fordi at den er regelrett barnslig, men fordi den også er en smule gammeldags selv til barnslig humor å være.

Det er som snytt ut av Cartoon Network på slutten av 90-tallet, og dessverre ikke den herlige galskapen vi husker fra Cow & Chicken. På sitt beste når Citizens of Earth kanskje opp til de kjedeligere episodene av Johnny Bravo. For all del, Johnny Bravo var kjempemorsom han. Men alt til sin tid, og alt med måte.

Kanskje jeg bare har blitt gammel og kynisk? Kanskje hjertet mitt har visnet bort, og jeg har mistet evnen til å sette pris på en 20 timer lang episode av de middelmådige delene av Johnny Bravo? Kanskje. Jeg endte uansett opp med å klikke meg gjennom det meste av dialog uten å lese den, og løp videre til neste oppdrag.

Dette kunne derimot blitt en ålreit opplevelse om skaperne hadde lagt litt kjærlighet inn i kampsystemet. Men, nei.

Citizens of Earth

En gang i tiden elsket vi langdryge rollespill med turbaserte kamper. I spill som Final Fantasy, Chrono Trigger og EarthBound gikk vi i timevis og kjempet mot horder av monstre, og gjorde meningsløse sideoppdrag, alt for å trene heltene våres så de ble sterke nok til å kunne banke enda sterkere monstre. Kamper som gikk ut på å velge et angrep fra en à la carte-meny, så velge en fiende, og så repetere i det uendelige. Good times.

Heldigvis har sjangeren beveget seg videre siden da, og spillene prøver i det minste å skape litt mening i kampens hete. Enten det er gjennom spektakulære angrepsanimasjoner eller med minispill som gjør angrepene sterkere får vi i det minste... noe.

Dette gjelder ikke i Citizens of Earth - her har de satset på å holde kampene så drepende kjedelige som mulig. Hvilket angrep skal mor bruke? Hvilket angrep skal bror bruke? Hvilket angrep skal den klisjéaktige konspirasjonsfyren bruke? Sånn, bang, bang, bang. Repeter. Dette mister all mening etter ti kamper, og dessverre hiver spillet oss inn i flere hundre til.

Intensjonen har antageligvis vært at de forskjellige karakterene vi rekrutterer skal utfylle hverandre, og slik sett skape variasjon i kampene. I praksis gikk jeg i stedet rundt med de tre første karakterene jeg rekrutterte fram til de var latterlig gode, og så plukket jeg inn de andre en etter en for å levle opp spesialegenskapen deres.

Samtidig kan karakterene gå opp i nivå midt under kampen, og får da plutselig full helse igjen. Dette gjelder til og med for karakterene som er satt ut av spill, hvor de plutselig gjenopplives og får full helse. Dette skjer såpass ofte at det aldri blir nødvendig å tenke på å helbrede karakterene.

At den eneste konsekvensen av å dø er at jeg må begynne på nytt i akkurat samme rom som vi nettopp var i, gjør at jeg ikke i det hele tatt blir engasjert i utfallet av kampen. Enten vinner jeg, eller så prøver jeg igjen med et opplagt mannskap om 15 sekunder.

I praksis brukte jeg mesteparten av tiden min på å løpe unna fiender i stedet for å kjempe mot de, og det er aldri et godt tegn for en sjanger som i så stor grad handler om å dele ut grisebank og samle inn erfaringspoeng.

Citizens of Earth

Spillverdenen virket ved første øyekast som om den er stor og variert, og utforskerlysten min ble pirret. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg mistet interessen. Dette tror jeg er første gang - noensinne - jeg har irritert meg over at en spillverden er unødvendig stor. Halvparten av arealet bare er der, og tjener ingen annen funksjon enn å forlenge gåturen vår fra A til B. Særlig skogsområdene rundt Campingplassen har meningsløst mye skog, og veldig lite gameplay.

Utover dette kan vi samle en hel hær av stereotype karakterer, hvorav noen har spesielle egenskaper som vi trenger for å avansere i spillet. Du vet, gotta catch 'em all, men uten sjarmen til Pokémon. Disse karakterene starter (selvfølgelig) på lave nivåer, så vi må ut i verden for å oppgradere de før de kan brukes til noe som helst. Flere kjedelige kamper altså. Å samle disse karakterene var en av få elementer ved spillet som motiverte meg til å spille videre, selv om det føltes mer som en plikt enn en glede.

Etter ti timer ga jeg opp. Jeg klarte ikke mer. Å løpe vekk fra de uinteressante kampene og klikke meg gjennom klisjéfylt dialog ble for mye for meg. Hvis ti timer med et spill ikke gir meg annet hodepine, så tviler jeg sterkt på at resten plutselig vil revolusjonere kvelden min.

Sitter du derimot den dag i dag og enda ler deg skakk av Johnny Bravo, kan du her glede deg til timevis med klisjéer og overdrivelser. Gru deg derimot også til timevis med grusomme kamper og kjedelige oppdrag, fordi dette spillet er gjennomført middelmådighet.

Citizens of EarthCitizens of EarthCitizens of Earth
04 Gamereactor Norge
4 / 10
+
Pent, av og til litt sjarmerende og morsomt, mange karakterer vi kan samle.
-
Kjedelige kamper, dårlig designede oppdrag, klisjé på klisjé på klisjé på klisjé,
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

Citizens of EarthScore

Citizens of Earth

ANMELDELSE. Skrevet av Kenneth Flage

Jeg har vært visepresident for verden og nøstet opp i helsprø konspirasjoner, men er det morsomt? Vi har testet Citizens og Earth..



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.