Chuchel

Hva er egentlig Chuchel? Så vidt jeg har skjønt er det en hårete liten krabat som er altfor knyttet til hatten sin, og kirsebær. Han har en kompis/nemesis kalt Kekel som er et slags småtjukt nakenpinnsvin, og bor i en verden designet av barnehageunger, som kanskje har spiste noe sopp de ikke burde...

I dette pek-ogklikk-spillet, som er utviklet av Amanita Design (Machinarium, Botanicula), skal du hjelpe Chuchel og Kekel å redde det dyrebare kirsebæret deres, som har blitt stjålet av noe jeg bare kan anta er den jabariske gorillaguden Hanuman, skal jeg dømme ut fra den store hårete hånden som kommer ned fra oven og napper kirsebæret vekk fra rett under nesen på stakkars lille Chuchel. Hadde det bare skjedd én gang kunne man kalt det uflaks, men det skjer hver gang Chuchel får de små nevene sine på kirsebæret, så jeg regner med at Chuchel har gjort et eller annet for å påkalle seg denne gudens vrede. Men dette har nok skjedd før jeg møter ham i spillet.

På mange måter minner dette spillet om Take the Cake. Man skal hjelpe en hårete liten dott med å finne igjen en matvare, og på veien må man løse en rekke puzzles for å komme seg videre. Forskjellen her er at Chuchel føles mye mer gjennomført og genuint. Puzzlene består ikke i hvordan du skal navigere deg videre på brettet, men hvordan du skal bruke omgivelsene dine til å få tak i kirsebæret. Her må man være litt kreativ, og tenke utenfor boksen. Du kan få hjelp til å løse puzzlene i form av hint, men disse består av tegninger som ikke alltid er like enkle å tolke. Så her må du være forberedt på mye prøving å feiling.

Hele spillet er bygd på nysgjerrighet, og det evige spørsmålet "Hva skjer hvis jeg gjør/trykker på/slikker på/sparker borti X?" Ofte må du prøve alt du kan tenke deg for at ny muligheter for å prøve ting skal låses opp. Det er underholdene, og det føles godt når man knekker koden, men det kan bli litt irriterende i lengden fordi det er så lite intuitivt. Av og til er det bare flaks at man finner ut av en ting. Hvordan i all verden skal jeg kunne vite at jeg må forvandle meg selv og Kekel til edderkopper, sånn at vi kan bruke alle beina våre på å stoppe kjeften på en gjeng med syngende ål, så den enorme gule slampen som vokter kirsebæret vår sovner og jeg kan stjele det fra ham?! Heldigvis gjør omgivelsene og de sære figurene at det er gøy, selv om det er frustrerende.

Omgivelsene, og figurene man møter på, ja den visuelle stilen generelt er veldig sjarmerende, og får meg til å tenke på sånne himla rare ting man så på Barne-TV på 80- og 90-tallet, som Eventyrstund med Janosch og Fragglene. Hele spillet ser ut som det er inspirert av barnetegninger - mye merkelige former, mye farger, og stort sett alt har ansikter.

Det er ikke bare fra barnetegninger og Barne-TV Amanita henter inspirasjon til Chuchel. En del av puzzlene og gameplayet er inspirert av Flappy Bird, Tetris, Pacman, Space invaders og Rock 'Em Sock 'Em Robots, og selv om jeg greier å kjenne igjen alle disse referansene og inspirasjonskildene føles det fortsatt ut som Chuchel er noe helt eget, og ikke en kopi av noe annet. Jeg føler ikke at man her bruker nostalgi for nostalgiens skyld, men at den er en naturlig del av spillet. Det er forbannet koselig. Jeg digger det.

Sjarmen og nostalgien bærer over i lydsporet, som passer spillet perfekt. Musikken, som er laget av DVA, er akkurat like vimsete, merkelig og underholdende som det visuelle, og de rare stemmene og liksomspråket til figurene gjør det hele hakket morsommere.

Du kan nok spille gjennom hele spillet på en kveld, for det varer ikke så himla lenge. Og det er kanskje til det beste, for alle fargene, ropingen og ståheien som foregår på skjermen hele tiden, kombinert med matchende musikk, kan bli litt masete og slitsom i lengden. Chuchel er som en unge som krever oppmerksomheten din hele tiden - sjarmerende og underholdende i starten, og så begynner man å bli bittelitt lei. Heldigvis kan man lett ta seg en pause fra Chuchel, etter at man har tolket seg til hva de forskjellige knappene i menyen faktisk gjør, så klart.

Jeg likte den tiden jeg fikk tilbringe sammen med Chuchel og Kekel, den var morsom, underholdende og utfordrende. Noe frustrerende, så klart, men hvilke puzzle-spill er ikke det?
Så hvis du er ute etter litt morsom hjernetrim og vil slå ihjel et par timer er Chuchel absolutt verdt å prøve.