Children of Mana

"Når kjærligheten går inn, går vettet ut", sies det. Og min store kjærlighet er jo gode gamle SNES-RPGer. Chrono Trigger, Zelda: A Link to the Past, Illusion of Gaia, Soul Blazer, og selvsagt Secret of Mana. Elsker dem alle sammen. Det er noe med den magien, den man ikke kan forklare, bare føle. Secret of Mana er en av de beste utgivelsene til Super Nintendo, og det er selvsagt derfor jeg har løpt til postkassa hver dag de to siste månedene - jeg har hatt store forventninger til seriens nyeste familiemedlem.

For dere som ikke er kjent med denne serien; Children of Mana er veldig tradisjonelt. Dungeons, exp, level up, mana, alt det greiene der. Selv om du ikke skulle ha spilt noen av de andre Mana-spillene, så er ikke det noe problem. Alle har sin egen historie, akkurat som for eksempel Zelda eller Final Fantasy. Det er temaene som linker spillene sammen, og det handler ofte om det gode i mennesket, samhold og kameraderi. Du vet hvordan det er i Japan...

Du inntar skoene til en av fire valgfrie karakterer. Jeg valgte den lille gutten som typisk er helten i disse spillene. Han bor i byen Illusia, en stille og fredlig landsby midt i dette idyllidke øyriket. Vel, det var i alle fall idyllisk inntil selveste Mana-treet begynte å lage trøbbel, og fylle verden med monster. Dette må vi til bunns i.

Children om Mana er veldig enkelt bygget opp. Prate med en fyr, få quest, gå gjennom en dungeon, gå opp et par levels, ta bossen, hente belønning. Gjenta så mange ganger du vil. Og jeg har faktisk lyst til å gjenta dette en del ganger. Det var først etter ti timer intens og sammenhengende spilling at jeg kjente det på meg. Jeg møtte rett og slett veggen. Jeg hadde vært helt oppslukt hele tiden, men de siste ti timene ble i overkant seige. Alt føltes repetetivt, og den evige jakten på experience og neste level up ble rett og slett litt for mye. Det burde enten vært halvparten så langt, eller så måtte det vært litt mer variert. Sånn som det er nå, så blir det mye av det samme.

Slossingen foregår i real time, så forbered deg på en del god gammeldags knappemosing. Du har fire forskjellige våpentyper som du drar med deg rundt overalt - sverd, hammer, bue og entrehake, eller en slags grappeling hook om du vil. De ulike banene tvinger deg til å bruke alle sammen om hverandre, og det er et vellykket grep for å holde en viss variasjon. Videre har du også en rekke magier du kan benytte deg av. I landsbyen bor det åtte forskjellige spirits, med sine ulike spells. Mellom hvert dungeon får du muligheten til å velge hvilken spirit du vil ha med deg, men jeg for min del sverget til kaldt stål. Det tok for lang tid å tilkalle spirits, og de var ikke spesielt effektive heller.

Children of Mana appelerer nok mest til de nostalgiske av oss. Spillet i seg selv er ikke noe mesterverk, men det et hyggelig og underholdende avbrekk i min hektiske onlinehverdag i Rainbow Six: Vegas og Gears of War.

Kjærligheten har absolutt gått inn, men jeg håper ikke vettet har gått helt ut likevel. Jeg blir selvsagt litt rød i kinna og får litt stjerner i øya når jeg sitter med Children of Mana, men det er på ingen måte Secret of Mana anno 2007. Det er masse nostalgi for alle dere som likte rollespill for ti år siden, og ekstra hyggelig blir det når plutselig gode gamle Flammie dukker opp. Kort oppsummert: Et kjempebra spill i ti timer, men så blir det i overkant ensformig.