Catwoman

Electronic Arts er store på spill. Denne gangen har de fått tak i lisensen til å lage spillet til den kommende filmen Catwoman. Spillet kan vi gamere plukke med oss fra butikkhyllene allerede nå, slik at vi kan psyke oss opp til den kommende filmopplevelsen. Dette lyder jo bra, eller hva? Vel...

Storyen i spillet er ikke så alt for ulik den du kan finne i filmen. Patience Philips, som jobber for kosmetikkprodusenten Hedare Beauty, får snusen på en forretningshemmelighet for mye, noe som fører til det som kan karakteriseres som en tragisk slutt: Hun blir drept. Men det sier seg selv at det ikke kan slutte der. Patience blir vekket til live igjen av en magisk katt og får i tillegg med seg en del egenskaper som den gjennomsnittlige kvinnen ikke besitter. Nå er hun veldig klar til å hevne seg på sminkeselskapet som var villige til å myrde for å tjene penger. Ja, det er helt sant, de bruker "Nå var dere skikkelig ekle og nå skal jeg virkelig hevne meg på dere"- opplegget. Som om det ikke var fullstendig utbrukt fra før, så blir det i hvert fall det nå. Det eneste overrakselsesmomentet historien har, er hvor brått den tar slutt. Det virker nesten som om man fikk grusomt dårlig tid og bare bestemte seg for å bryte før de ble helt ferdig.

I spillet har Catwoman alltid en mening om hvor hun bør gå. Dessuten har hun kattesanser, slik at hun kan lukte hvor folk har gått og kan se ting vanlige mennesker overser. Du har sikkert aldri oppdaget at fotsporene du etterlater deg minner litt om kaninens? Det gjør de nemlig her. "Oppdragene" har stort sett mål som stort sett ikke nåes før slutten av levelen. Av og til er hintene som skal få deg videre i spillet så subtile at de kan være vanskelige å fange opp, mens andre ganger hadde en enorm, blinkende pil i sjokkfarger gjort samme nytten som de superopplagte hintene som blir gitt.

For å komme seg rundt på brettene har man blitt tildelt en rekke egenskaper som kan være kjekt å ha. Løping på veggen, hopping fra vegg til vegg og slenging fra påler er noen av tingene man har muligheten til å gjøre som Catwoman. Og dette kunne helt klart vært ganske så underholdene, hadde det ikke vært for at kontrollene er fullstendig idiotiske. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger denne kjerringa hoppet rett ut i døden bare fordi jeg ikke klarte å stoppe henne fra å hoppe i fullstendig gal retning. Det aller morsomste var faktisk ikke at man måtte starte helt på nytt igjen: De filmsekvensene man hadde sett siden siste autosave MÅTTE man se om igjen, for det finnes ingen måte å hoppe over disse på. Det er nesten som utviklerne mener at vi er såpass skadet i hodet at vi ikke lenger har korttidshukommelsen i behold, og må av den grunn se den samme filmsekvensen massevis av ganger, bare for å være sikker på at vi får med oss den heller tamme og forutsigbare historien. Da er det også veldig bra at det noen ganger er så langt vanvittig langt mellom savene at det er til å få fnatt av.

Det går frem av spillet at Catwoman ikke er en pasifist, så vold blir det nok av. Det er et hav av bad-boys som venter på deg, så da passer det kanskje bra at ingen av slemmingene er blant de av oss som bestod barnehagen. Her snakker vi om skurker som blir stående å se på deg eller finner ut at de skal løpe hvileløst rundt i korridoren, kanskje jogge en tur rett på en av de dødlige laserne som de selv har satt opp der, mens du banker livskiten ut av kameraten. Men hva enn du gjør, ikke pisk vekk skytevåpnet hans. Skurkene blir tydeligvis blodig fornærmet og blir rett og slett livsfarlige. Så la skurkene beholde pang-pangen - de klarer ikke gjøre noe særlig skade med den uansett (så lenge den ikke er av automatvåpen-slaget).

Videre i fightingen er heldige du utstyrt med en eneste angrepsknapp, noe som fører til at man slipper å tenke på komboer av noe slag. Det sier seg jo selv at vi - som bare må ha historien om på nytt hver eneste gang vi dør - ikke takler mer enn en angrepsknapp. Men det er utrolig hva man kan utrette med denne ene knappen. Man kan bruke pisken til å ta tak i skurkens våpen og slenge det i skallen på en annen skurk, før man med pisken smeller vasen som står noen meter unna deg i trynet på en tredjemann.

Det er heller sjeldent at du klarer å få en fight til å bli såpass elegant som beskrevet over. Catwoman blir ofte så fascinert av dagligdagse gjenstander som er plassert rundt omkring, at hun heller blir stående å piske på vasene, dataene og glassene, isteden for å bry seg om skurken som slår ansiktet hennes i filler. Dette blir litt frustrerende når du for tiende gang må starte på nytt fordi hun ikke klarer å la tingene være ifred.

Musikk og lydsiden har tydeligvis ikke vært særlig prioritert. Jeg ble rett og slett tvunget til å skru av lyden bare for å ikke gå helt fra konseptene. Det er gjentagende, det er kjedelig og det er ikke spesielt pent. Greit nok, det er en Gameboy vi spiller på, men lyden bør kunne brukes til annet enn å ødelegge trommehinner og ellers friske hoder.

Men grafikken derimot, den imponerer på et helt annet nivå enn lyden. Det er gode animasjoner, fargebruken er bra og det er ikke for mørkt. Men det er noen detaljer som jeg hengte meg opp i. Det ene er at brettene er skråstilt. Om dette er gjort for at grafikken skal virke mer 3D, er jeg ikke sikker på. Men at det er vanskeligere å hoppe og gå på skrått hele tiden, det er jeg smertefullt klar over. Vinklingen var delevis skyld i min noe ulogiske hopping utfor skyskrapere og lignende.

Det andre er faktisk en fordel som blir en ulempe. I et rom har man ofte en del ting man kan ta tak i med pisken og kaste etter motstanderene. Det er bra. Men skulle du finne på å trykke på en bryter for å åpne en dør, så har i mellomtiden alle de knuste tingene på mystisk vis tryllet seg sammen og satt seg på plass... Det er ikke så bra.

Spillet er en relativt kort opplevelse, som fort blir lang fordi man hopper i døden såpass mange ganger at man lar spillet ligge for å unngå alvorlige skader på deg selv eller Gameboyen. Det er like mye gammelt oppkast som det vi er vant med ved denne typen filmspill. Plottet føles uforløst og musikken som skal fremme spillopplevelsen driver selv den sunneste personen til vanvidd. Grafikken er faktisk av det bedre slaget, men det er ikke nok til å redde spillet, da den gjør sitt til at man ikke klarer å hoppe eller bevege seg særlig logisk. Skulle filmen vise seg å ligne noe som helst på spillet, så vil dette antagelig bli historiens kjedeligste film, der heltinnen vår ikke klarer å komme seg opp på taket og må prøve på nytt og på nytt og på nytt og på nytt...