Call of Duty: WWII-betaen

Det er faktisk bare to skarve måneder igjen til lanseringen av det som kanskje er det mest etterlengtede Call of Duty-spillet siden Call of Duty: Black Ops 2. Det handler selvsagt om Sledgehammer Games' sitt andre spill i serien, nemlig Call of Duty: WWII. Siden Activision er redde for at andre undertitler kan forvirre folk så har de altså bestemt seg for å gjøre det meget klart at det er snakk om andre verdenskrig denne gangen. Dette påvirker selvsagt ikke bare settingen, men også gameplayet.

I de senere spillene har vi kunnet løpe på vegger, skli langs bakken, bruke høyteknologiske gadgets, og mye annet som har bidratt til å gi serien et betydelig dypere spillsystem som dog samtidig har gått litt bort fra den enkelheten som lenge var seriens umiskjennelige signatur. Derfor har det oppstått et dramatisk sug etter litt tradisjonell action igjen, noe Dices enorme medgang med Battlefield 1 var et tydelig bevis på.

Spillet har nylig hatt en beta på både PlayStation 4 og Xbox One, og vi har spilt så mye vi kunne av begge versjonene, utvekslet erfaringer, og gått gjennom det vi synes er betaens styrker og svakheter. Den mest åpenbare endringen er så klart miljøskiftet. Å bytte ut amerikanske romskip og laserpistoler mot tyske Sturmgewehr og Stielhandgranate er selvsagt radikale omveltninger som burde innebære at det blir som å være barn igjen bak styrespakene, noe som er en sannhet med visse modifiseringer.

Det Slegdehammer Games har gjort er å levere en ganske klassisk Call of Duty-følelse, men i en annen og svært imponerende ramme. De fire banene som var tilgjengelig å spille er vakkert forseggjort og har et imponerende lyddesign som transporterer meg direkte til tidenes største konflikt. Det smeller og dundrer, og jeg sverger at når bombeflyet passerer over hodet flytter stuebordet seg en desimeter mot høyre på grunn av vibrasjonene fra hjemmekinoanlegget.
Den biten er altså mesterlig gjennomført, men når jeg begynner å løpe omkring er gjenkjennelsesfaktoren total. Joda, dette her er Call of Duty, og akkurat som i de nyere spillene i serien er banene temmelig slik at det skal skytes hele tiden. Ingen plass er sikker mange sekunder om gangen, og spawn-punktene i deathmatchene føles nesten tilfeldige.

Nå er jo dette så klart bare en beta, men jeg hadde umiddelbart ønsket et enda større skille i spillfølelsen for å simulere andre verdenskrig bedre. Litt større baner og en anelse lengre tempo hadde gjort mye i så måte. Å ha Unreal-hektiske kamper kjennes klokkeklart i for eksempel Call of Duty: Black Ops 3, men her er jeg faktisk ikke like solgt. Krigen kjennes ikke like episk og troverdig når det er såpass skrudd opp som det er her, og et dødsfall betyr bare en ekstremt rask respawn før jeg er tilbake på banen igjen.

Nå høres det negativt ut, men i bunn og grunn er det altså et Call of Duty-spill som kjennes ut som Call of Duty - og det er noe jeg alltid har likt. Vet du med deg selv at du virkelig elsker serien, kommer du definitivt til å sette pris på dette, men har du derimot forventet et større spillmessig skille er det nok ikke helt hva du har håpet på.

Av de fire tilgjengelige banene er Ardennes Forest helt klart den beste. En snøfylt plass i sør-Belgia hvor tyskerne lanserte sin motoffensiv i et forsøk på å snu krigslykken i sluttfasen. Her finner man ruiner, bunkere, gjørmete veier, og restene av harde kamper. Stativmonterte MG-er er tilgjengelige, men gir sjelden noen reell hjelp når fiendene vel så ofte dukker opp bakfra. Det finnes til og med flere gode "choke points" som gjør at det konstant pågår rasende kamper på disse stedene.

Banen Aachen føles også bra med en svært krigsherjet by å vandre rundt i. Området er fylt med små kratere man kan gjemme seg i og høyder man få bedre oversikt fra. Dette gir rom for både nærkampeksperter og skarpskyttere å leke seg. Selv elsker jeg å leke Rambo med en hagle, og dekningen fra bygningene gjorde det lett å bygge likhauger med hett bly.

Pointe du Hoc er også en gedigen og underholdende bane som tilbyr både store åpne flater og trange bunker-innvoller. En veldig variert bane som jeg vil rangere som den nest beste av de tilgjengelige. Den eneste virkelige bunnplasseringen er Gibraltar, som på mange måter føles som en bane som passer bra i de mer scifi-orienterte spillene. Det er hele tiden mye vertikalitet å ta hensyn til, og har så mange mørke kriker og kroker at det litt for ofte hender at jeg bare løper på noen andre. Da handler det bare om hvem som er kjappest på avtrekkeren, og som en aldrende herremann må jeg innrømme at det sjeldent blir meg. Det føles litt fantasiløst å avslutte noens lange killstreak på denne måten.

En av de store nyhetene i spillet er divisjoner, i prinsippet klasser som du velger mellom før du begynner å spille og som gir deg passende utstyr. Expeditionary ble raskt min favoritt takket være hailbreakeren, som av ukjente årsaker skyter brennende ammunisjon. Den virker å være klart svakere enn vanlig bly, så etter å ha pepret en salve i motstanderen handler det ofte om å løpe for livet og håpe at de brenner i hjel før de kommer rundt hjørnet for å hevne seg på meg. Heldigvis er det mulig å skifte ammunisjon, men det tar litt tid og føles som et tvilsomt grep jeg håper blir fikset før det ferdige spillet lanseres.

Jeg antar at de fleste kommer til å spille som de temmelig balanserte Airborne eller Infantry siden disse har godt balanserte ferdigheter og raske våpen. Når vi uansett snakker om våpen, Call of Duty er en serie hvor ofte har oppleved at balansen mellom våpnene ikke er så bra som den burde være. Ofte finnes det et par kruttpakker som ganske enkelt føles ... bedre. Call of Duty: WWII er intet unntak, og ut ifra betatesten bør du forsøke å få tak i den tyske STG-44. Jeg har gjentatte ganger slått ut skarpskyttere på lang avstand, og rekylen er så liten at det er mulig å skyte flere hurtige skudd på rappen. Den er dessuten veldig kraftig, og gjør kort prosess med fiender på nært til middels avstand. Her føler jeg at det fortsatt er en del finpussing som gjenstår.

Den nye spillmodusen War er det store trekkplasteret i Call of Duty: WWII. For de som spilte Invasion i Halo: Reach eller utvidelsene Death Star eller Scarif til Star Wars Battlefront er denne lett å kjenne igjen. Det handler altså om oppdrag over flere trinn som må vinnes. Generelt sett elsker jeg denne måten å konstruere flerspiller på, særlig hvis jeg spiller med folk jeg kjenner. Hopper man derimot inn blant tilfeldig utvalgte personer kommer man uten tvil til å havne med gærninger som bare løper omkring som gale og skyter på alt som rører på seg i stedet for å fokusere på oppdraget.

Som jeg skrev innledningsvis råder det ingen tvil om at dette er et Call of Duty-spill, på godt og vondt. Scorestreaks fungerer nærmest bare som en reskin av moderne utgaver. Recon Plane er en UAV, og Figher Pilot er det vanlige angrepet fra oven. Jeg hadde sannsynligvis likt at det hadde blitt gjort mer for faktisk få spillet til å føles som andre verdenskrig, selv i flerspiller, snarere enn i hovedsak å skifte grafisk stil.

Med det sagt er dette fortsatt ekstremt lovende, og jeg har ikke sett så mye frem til et nytt spill i serien siden Call of Duty: Modern Warfare 2. Det er svært stabilt, veldig vakkert, og klassesystemet gjør det kjapt og lettere å komme i gang. At all action nå utspiller seg på slagmarken, og at det ikke kreves noen avanserte knappeøvelser for å komme i gang, gjør det hele umiddelbart mer morsomt og intuitivt. Om fjorårets utgave av serien var ett av de svakeste, vil det overraske meg veldig om dette ikke kommer til å bli regnet som et av de beste.