Siden 2007 har vi lært oss at denne tiden på året betyr et ny runde med eksplosjonsfest fra Activisons spillserie. Vi har også blitt vant til å forvente ytterst få forandringer, ettersom utviklerne ser ut til å ha festet seg ved læresetningen om å ikke endre på noe som fungerer. Dette er Call of Dutys styrke og svakhet.
I en alternativ tolkning av nåtiden skjer det umulige. Året er 2013 og sør-amerikanerne har til slutt fått nok av USAs oppførsel, og de kaprer derfor ett av landets viktigste forsvarsverker. Orbital Defense Initiative (Odin) er en enorm satelitt utrustet med kjernevåpen, og disse avfyres mot moderlandet ditt. Resultatet er ødeleggelser og mange dødsfall. Ti år senere ligger mesteparten av USA i ruiner, Sør-Amerika har dannet The Federation men det er uklart hvem som leder dem. Alt håp ser ut til å være tapt, og her kommer du, din bror og din far inn i bildet. Det er dermed duket for en heidundrende berg- og dalbanetur i ekte blockbuster-ånd med uendlige mengder kuler og krutt.
Call of Duty pleier å refereres til som spillmediets svar på Hollywood-action, og Activision har såvisst slått på stortromma i forbindelse med Call of Duty: Ghosts. Med den etablerte manusforfatteren Stephen Gahan bak manuset øynet vi et lite håp for noe litt dypere enn blodhevn og hjernevasking, men det kan avkreftes umiddelbart.
På sitt beste er skuespillet middels bra, og prisen for beste Sylvester Stallone-imitasjon går til din bror Hesh. Vi får heller ikke anledning til å bli noe bedre kjent med karakterene, får spillet er opptatt med å servere den ene klisjeen etter den andre om at familien skal ofres for det elskede hjemlandet, og at hevn er den eneste løsningen på alle problemer. Det hele minner om et skoleteater med en gjeng muskuløse sjuåringer helt uten intellekt og en skremmende mangel på fantasi.
Nå har aldri Call of Duty prøvd å bli nominert til Nobels litteraturpris, men dette føles tidvis som et skrekkeksempel på hva som skjer når man stiller minimale krav til spillernes intelligens. Detaljene blir aldri rørt, og det dukker opp to nye spørsmål for hvert svar vi får. Hvor resten av verden står i denne konflikten er like uklart som hvor det har blitt av de ødeleggbare omgivelsene vi ble lovet i forkant.
Skytebanen som tegnes inn på skjermen foran meg fremkaller dype sukk blandet med gapskratting. Det når sitt latterligste punkt når Riley (du husker sannsynligvis hunden du kommer til å bli så glad i) kaster seg inn i fiendens helikopter og tar ut piloten. I noen tilfeller minner det litt om Die Hard-filmenes tendens til å ta den helt ut, men samtidig være sjarmerende og dumt slik at man ler med. Dette glimtet i øyet mangler derimot i Infinity Wards testosteronosende epos.
Min negative holdning til enspillerdelen kommer neppe som noen overraskelse. Jeg hadde heller ikke forventet noe mer i denne serien. Spørsmålet er vel heller om den tjener noen hensikt i det hele tatt? Den gjør en latterlig jobb med å introdusere nye spillmekanikker som har blitt implementert, og den er rett og slett i veien for noen av de nye spillmodusene som introduseres. Som vanlig burde altså den ekte gleden ligge i spillets gjennomarbeidede flerspillerdel.
Det var tross alt flerspilleren som dannet grunnlaget for suksessen til Call of Duty: Modern Warfare. De satte en ny standard for førstepersons skytespill på konsoll, og ikke minst over nettet. Flerspilleren er akkurat like underholdende som vi husker fra tidligere, og det har fortsatt den herlige flyten på konsoll som vi har blitt så glade i.
Hvis man ser bort fra det tekniske, og heller kikker på gameplayet er det ingen tvil om at man spiller Call of Duty. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har vært litt lunken til serien siden Call of Duty: Modern Warfare 2, men i forkant av Call of Duty: Ghosts har min tro på serien blitt vekket til livet igjen. Særlig med tanke på neste konsollgenerasjon.
På samme måte som tidligere står du fritt til å endre på karakterenes utrusting mellom kampene i håp om skape det beste laget, og nå kan det testes i treningsmodusen Squads. Her kan du bygge opp et lag bestående av seks personer hvorav fem er AI-styrte, og det er meningen å by på noe interessant for den som er glad i taktikk og strategi. Det å stille to spilleres lag opp mot hverandre for å gi et inntrykk av hvilke kombinasjoner som er mest effektive føles dessverre ikke så givende som Infinity Ward skal ha det til. Det er enkelt å merke hvilke som er AI-styrte ettersom de ikke oppfører seg menneskelig (innenfor spillets rammer).
Squads åpner for alle de klassiske modusene og noen nye i selskap med boter. Konseptet er ment som et treningsområde i trygge offline-omgivelser, men det gir meg aldri nok til at jeg vender tilbake. I stedet oppsøker jeg menneskelig motstand, og her får jeg igjen servert det vinnende konseptet med raske kamper på små kart mens tolvåringene skriker «mora di-vitser» over en lav sko. Egentlig er det nesten umulig å mislykkes siden de forandrer spillet såpass lite, og opplevelsen føles som en eneste lang déjà vu-tripp.
Call of Duty: Ghosts introduserer noen nye spillmoduser og noen nye kart. De raskere og mindre kartene som Strikezone blir favorittene, og det samme kan jeg si om modusene som tilbys - raskt, men fortsatt taktisk. De andre kartene gjør ikke noe videre inntrykk på meg, men utfyller den rollen de var ment å fylle. Det strategiske opplegget ligger hele tiden som en grunnsten i de ulike miljøene og områdene. Jeg tar meg selv i å døpe om alle kartene til navn som ørkenen, pølsekiosken, snøkartet, slottet, vanndammen og strippeklubben, og det viser at de har lykkes i å gi dem hvert sitt særpreg. Bredden i kartene fortsatt inntakt, og de føles hverken ubalanserte eller overflødige.
Det er klart at det hadde vært mer interessant hvis seriens tilbakevendende ess i ermet ikke hadde fungert. Det hadde igjen betydd at de måtte tatt en eller annen form for risiko eller endret grunnstammen i spillet. Slik er det ikke, og spillet omfavner i stedet det trygge og finpusser videre på flerspilleren.
Dette leder meg inn på spillmodusen som det ble snakket mye om på forhånd, nemlig Extinction. I seriens femte del, World at War, innførte Treyarch en elsket (og noen ganger hatet) zombiemodus for å gi litt sårt tiltrengt variasjon i masseslakten. Infinity Ward har nå besvart dette med sitt eget konsept der de udøde må vike for romvesener. Det er uklart hvordan dette passer inn i spillets historie, men det er lett å se menneskeligheten i de Zerg-lignende vesenene.
I lag på opptil fire spillere skal du bane deg vei blant romvesenene, og du velger selv når den neste svermen skal aktiveres. Det blir brukt mye tid på oppgraderinger og befestninger i håp om å komme seg langt. Det føles som en zombiemodus på amfetamin ettersom de utenomjordiske krabatene har en tendens til å angripe fra alle mulige kanter. Extinction er tidvis morsomt, men det mangler det fokuserte opplegget som zombiene bød på.
Det virker litt som om utviklerne er, i likhet med meg, har blitt litt lei av serien. Ingen av aspektene ved Call of Duty: Ghosts er egentlig dårlige, i hvert fall hvis man ser bort fra enspilleren som bare er en billig unnskyldning for å kunne gi nye utgivelser navnet «Ghosts». Spillet hever seg sjelden fra middels, og etter flere timer ser jeg fortsatt ingen tegn på et ærlig forsøk på utvikling.
Er du allerede frelst av de disse spillene, så kommer du også til å like Ghosts - og det er absolutt ikke noe galt med den innstillingen. Vi er mange som liker muligheten til å synke ned i sofaen med forhåpninger om action som alltid blir innfridd, og det avslappede forholdet til noen uforpliktende, raske skuddkamper mot likesinnede.
Behovet for fornyelse viser seg dessverre gang på gang når jeg spiller Call of Duty: Ghosts, og jeg får ikke den nye gnisten som spillet ga inntrykk av på forhånd. Du vet hva som venter, og du vet hva som forventes av deg. Hvis du er komfortabel med disse premissene, finnes det ingen grunn til å hoppe over årets tilskudd i franchisen. Det er likevel på høy tid at de to utviklerne tenker på hvilken retning de vil ta serien, for akkurat nå er dette tomgangskjøring. Ett eller annet sted på veien har serien blitt forvandlet fra den friske flerspillerkongen til en dyr oppdatering.