Burnout Paradise

Etter å ha sluppet i bunn og grunn samme spill to år på rad, bortsett fra en liten liste nyheter, er Criterion nå tilbake - og det med beskjed om at de igjen skal opp på tronen. Burnout Paradise er uten tvil det beste og mest ambisiøse racingspillet EAs teknikkyndige spillstudio har lansert hittil.

Burnout Paradise begynner så kult at jeg får gåsehud til langt oppover ørene. Et helikopterkamera filmer en fet rundtur gjennom den helt nye byen Paradise City, mens Guns 'n' Roses kultklassiske sleaze-låt (med samme navn) pumper ut av høyttalerne. Ikke siden Burnout 2 har jeg vært så sugen på å svi av gummi i Criterions fantasirike racingverden som jeg er akkurat nå.

Opplegget i Burnout Paradise ligner veldig mye på det vi fant i Test Drive Unlimited. Som sulten nykomling, nedtrykt i en svak startbil, kastes man ut i en helt fri og åpen verden som først og fremst er designet med tanke på onlinespilling. Det gjelder å vinne konkurranser kjapt for så å kunne oppgradere statusen på førerkortet sitt, vinne flere biler og stige i gradene.

Utfordringen i Burnout Paradise ligger dermed ikke lenger bare i å utnytte nitro-funksjonen på en smart måte, (som faktisk har vært tilfellet med alle de tidligere Burnout-spillene) men baseres mye på å lære seg å kjenne hele bydeler. Det vil si å lære seg veier, avkjøringsramper, snarveier, kryss og hvor tett trafikken er på visse viktige steder. Det skal likevel sies at Paradise City ikke er noen über-gigantisk spillverden som Oahu var i Test Drive Unlimited, men samtidig stor nok til at man lett kan miste oversikten.

Paradise City er perfekt, rent størrelsesmessig. Etter mine første timer sammen med Burnout Paradise sa jeg til resten av redaksjonen under et av våre lunsjmøter at jeg syntes at byen var for liten. Nå, fjorten spilltimer senere, tar jeg tilbake nettopp den uttalelsen og retter meg selv radikalt. Jeg synes at byen er det mest vellagde spillmiljøet i et racingspill på veldig lenge, og akkurat perfekt i størrelsen.

For det her med frihet, størrelse, muligheter... det er vanskelig. Frihet og store åpne spillverdener er for øyeblikket det man ser mest av i nåtidens spill. Alle utviklere vil åpne opp sine tidligere ganske stengte og strukturelt begrensede spillverdener for å by spilleren samme herlige frihet som Grand Theft Auto III på mange måter faktisk introduserte.

Problemene oppstår når utviklerne tar utgangspunkt i at jo større verden blir, jo bedre blir spillet. Det er ikke bestandig det stemmer. Selv om det kan være superfett å kunne skryte av at spillverdenen i spillet man nettopp koser seg med er på 250 kvadratkilometer, så er det jo ofte bare forvirrende. Ofte kan man føle mer meningsløshet enn en nysgjerrighet som gjør at man vil utforske alt og lære seg å finne det som tilbys i spillverdenen.

Test Drive Unlimited var et heftig spill som fikk meg til å se på racingsjangeren på en annen måte enn tidligere. Et spill som tok racingsjangeren fremover på flere måter. Men sant skal sies at det var ikke et fantastisk bra spill, men et spill som åpnet opp for andre muligheter vi ikke har sett tidligere

Burnout Paradise gjør egentlig ingenting som ikke noen annen utvikler eller noe annet spill har gjort før. Derimot gjør det flere ting helt fantastisk bra, og blandingen mellom de gamle spillene i serien med konseptet fra Ataris banebrytende Test Drive Unlimited gjør dette til en trygg og sikker vinner.

Når Paradise begynner, tilbys man en skrothaug av en bil, samt muligheten til å forandre på doningen før man kaster seg ut i byens mange utfordringer. Hver gang en konkurranse finnes tilgjengelig på kartet dukker det opp et lite gult symbol. Når man senere passerer dette stedet med doningen, sier maskinen at man skal trykke inn begge analoge knappene samtidig for å ta utfordringen. Veldig likt det vi så i Test Drive Unlimited, men en stor forskjell; i Burnout kan man ikke teleportere.

Dette oppdaget jeg som et minus i mine første timer med Paradise, men siden forstår man tydelig Criterions hensikter med dette. Men skal ikke kunne hoppe mellom deler av byen; man må kjøre der for egen maskin av den enkle grunn at man som spiller må lære seg byens større deler for å bli god i multiplayer-spilling over nettet.

Når man har lært seg hvor man reparerer kjerra si, hvor man plukker ut premiepengene (som bare kommer i form av nye biler) og hvordan de ulike markeringene ser ut på kartet, er det bare å henge seg på idiotikjøring av den vanvittige sorten i Paradise City. En nyhet i dette spillet er at Criterion for første gang har utstyrt bilene med en skikkelig håndbremse, noe jeg har savnet i de tidligere Burnout-spillene.

Sammen med håndbremsen har det blitt litt vanskeligere å bare vrake bilen sin mellom de ulike veiskillene, men nå gjelder det at man i større utstrekning enn noensinne lærer seg hvordan bilen oppfører seg, for siden å kunne utnytte det fullt ut.

Racingen er hysterisk fartsfull, variert, utfordrende og fri. Ofte krysser man halve byen før et løp er avgjort, iblant hele. Her finnes stor variasjon i de ulike konkurransemomentene også. Visse konkurranser handler bare om at man skal komme seg fra ett sted til et annet så kjapt som mulig, andre handler om å overleve en serie kollisjoner eller å komme seg til spesielle plasser.

Men hvor artig Burnout Paradise enn er på egen hånd mot de datastyrte motstanderbilene, så er det online Criterions nye spill glinser. Paradise City er utformet for at du skal kunne logge på Xbox Live eller Playstation Network og siden med et enkelt knappetrykk utfordre andre fysiske førere som befinner seg i Paradise City.

Dette utgjør selve grunnstammen i spillet og fungerer fantastisk bra. Akkurat som i Test Drive Unlimited er onlineopplevelsen så godt som feilfri og gir egentlig ingen flere ønsker foruten flere timer i døgnet. Å kjøre rundt og utfordre hissige tyskere på Xbox Live, og sekunder senere utføre spektakulære "takedowns" på dem, er en opplevelse jeg herved vil utpeke til blant de artigste jeg har spilt i min lange karriere innen bilspill.

Bilfysikken er fet, bilene har blitt delt inn i klasser og avhengig etter hvilken spillestil man har, finnes her en hel haug biler som definitivt kommer til å passe deg. Personlig vil jeg kjøre så kjapt det går an uten altfor store ødeleggelser, og velger dermed oftest en bil av en sportsmodell. Jesper, på den andre siden, driter i om han vinner de konkurransene som han deltar i, men bryr seg bare om hvor mange "lik han legger bak seg" og velger dermed en større bil som f.eks. SUV/Jeep.

Grafisk er Burnout Paradise ett av de flotteste racingspillene som overhodet er laget. Sammen med Project Gotham Racing 4 og Colin McRae: Dirt er dette den flotteste racingopplevelsen jeg har hatt og med det faktum at spillet helt mangler innlastningstider som en ren bonus, fremstår Burnout Paradise som et teknisk vidunder. Ikke uvanlig for Criterion-spill. Burnout-serien har vært kriminelt superflott allerede fra begynnelsen av denne populære serien.

Selv musikken overbeviser med en fin sammensatt blanding av hardcore, emo- og rockelåter som passer helt utmerket til den vanvittige racingen som dette spillet tilbyr. Det eneste egentlige minuset jeg kan komme til å tenke på er at man under de første spilltimene ofte føler seg bortkommen og lett opplever problemer med å lokalisere viktige strategiske punkter i Paradise City.

Burnout Paradise utnevner jeg hermed til det absolutt beste spillet i serien og en flott, velgjort racingopplevelse. Digger du høy fart, voldsomme kollisjoner og tøffe runder over nettet - løp da for svingende og kjøp deg dette spillet så kjapt du bare kan...