Bloodstained: Curse of the Moon 2

Med Kickstarter-prosjektet Bloodstained: Ritual of the Night skulle selveste Koji Igarashi, en av hovedmennene bak Castlevania: Symphony of the Night, gi oss en verdig åndelig oppfølger til den klassiske metroidvania-serien. Igarashis prosjekt ble finansiert på rekordtid da det ble annonsert i 2015, men lot vente på seg og ble utsatt flere ganger før det endelig ble lansert i fjor sommer. Sluttresultatet var absolutt godkjent (så lenge du ikke spilte Switch-versjonen), men da jeg testet det i fjor kommenterte jeg at spillet manglet det lille ekstra sammenlignet med nyere metroidvania-spill.

Et spill som derimot innfridde sin visjon langt bedre var Bloodstained: Curse of the Moon, en slags spin-off som ble produsert takket være de store Kickstarter-summene prosjektet sanket inn. Spillet var i utgangspunktet ment som et mindre spill kan kunne kose seg med mens man ventet på hovedretten, men responsen var såpass god at utviklerne i Inti Creates må ha skjønt at spillerne ville ha mer. Dermed kunne de for noen få uker siden annonsere Bloodstained: Curse of the Moon 2, som leverer nettopp mer av det samme - på godt og vondt.

Mens Bloodstained: Ritual of the Night er basert på mekanikken og stemningen fra nyere Castlevania-spill som Symphony of the Night, er Bloodstained: Curse of the Moon-spillene basert på de eldre Castlevania-spillene. Nærmere bestemt er inspirasjonen først og fremst hentet fra Castlevania III: Dracula's Curse til NES (som Netflix-serien også er basert på), et 8-bitspill hvor man kunne velge flere veier til samme mål. Dette prinsippet er også ivaretatt i Curse of the Moon 2.

Historien sitter på sin side ikke i førersetet i Curse of the Moon-spillene og havner i skyggen av spillmekanikken og stilen. Nok en gang inntar du rollen som den sverdkyndige demonjegeren Zangetsu i kampen mot ondskapens krefter. Denne gangen har et mørkt tårn kastet skumle skygger over landet, og Zangetsu legger ut på reise for å hamle opp med demoner, monstre og annet utyske. Underveis får han hjelp av prestinnen Dominique, revolvermannen og krigsveteranen Robert, og en alkymidrevet robot styrt av Hachi, verdens søteste 8-bit-corgi (hvordan en corgi kan styre en robot får vi riktignok aldri vite, men det spiller egentlig ingen rolle siden han er en flink bisk).

Etter hvert som følgesvennene kommer med på laget kan du ved hjelp av skulderknappene bla umiddelbart mellom de ulike rollefigurene. Dette kan komme til nytte hvis en av rollefigurene er i ferd med å gå tom for liv eller at du oppdager at her vil det være nyttig med et annet sett med egenskaper. De ulike rollefigurene kommer nemlig med sine særegne evner og våpen. Dominique kan for eksempel hoppe høyere eller bruke spydet sitt som hoppestokk på fiendene i beste DuckTales-stil, mens Hachi kan sveve noen sekunder etter hvert hopp. Balansen mellom de ulike evnene føles jevnt fordelt, og selv om man fort vil ha preferanser for å bruke en eller to av rollefigurene vil du likevel fort lære deg å mestre alle sammen.

Med flere rollefigurer til disposisjon vil også flere av veiene åpnes opp for deg. Curse of the Moon byr på baner med mange veier mot samme mål (les: bosskamp), men flere av veiene vil være utilgjengelige for Zangetsu alene. Etter hvert som rollefigurene blir flere vil mulighetene også øke, noe som gjør at du kan komme deg raskere frem til mål eller hoppe over noen av de vanskeligste passasjene. Etter hvert vil også gamle kjenninger dukke opp, noe som definitivt øker mulighetene man har til rådighet. Dette kommer også godt med når spillet byr på muligheten for å spille sammen med en venn.

Uansett hvilken vei og rollefigur du måtte velge er du avhengig av å mestre kontrollsystemet. Spillet blir veldig utfordrende veldig fort, og til tross for valgbar vanskelighetsgrad skal det ikke mangle på øyeblikk på spillet der du får testet dine motoriske ferdigheter. Heldigvis kan spillet skimte med et solid kontrollsystem som stort sett leverer, selv om jeg savner en litt bedre responstid i Switch-versjonen enkelte ganger. Det er uansett snakk om hårfine marginer, og med litt trening og klok lesning av fiendens bevegelsesmønster vil man klare det meste spillet har å by på.

På slutten av banen venter en enorm boss som fyller hele skjermen, og det er disse store bosskampene som virkelig får testet evnene dine. Ikke bare er de store og fryktinngytende å se på i all sin retroprakt, de er også til tider utrolig krevende å få has på. Bossene er kanskje ikke de mest kreative og nyskapende, men utfordrende er de absolutt. Til gjengjeld er mestringsfølelsen god når du endelig får nedkjempet de enorme beistene.

Det hele pakkes inn i lyd og bilde som gir sterke assosiasjoner til klassiske NES-spill, og serien viser at dette kan gjøres med stil og ikke bare bli en gimmick. Curse of the Moon 2 blir presentert med en blankpolert og sylskarp 8-bit-estetikk som gir sterke nostalgivibber for oss som vokste opp med Nintendos originale grå boks, og det til tross for at spillet er splitter nytt. Samtidig lider ikke spillet av de klassiske 8-bitbegrensningene og kan dermed presentere mange fiender på skjermen samtidig, enorme bosser og lignende. Spillet kjører også stabilt når det kommer til bildeoppdatering, noe som kommer godt med i et spill hvor rask responstid er avgjørende. Kronen på verket er imidlertid chiptune-musikken, som til enhver tid leverer stemningsfulle og episke toner som passer perfekt sammen med spillets visuelle estetikk. Det er muligens et lite hakk svakere enn forgjengerens lydspor, men serien leverer uansett noe av den beste chiptune-musikken i et moderne spill siden Shovel Knight.

Det meste sitter altså som det skal i Curse of the Moon 2, og sånn sett føles spillet som en verdig oppfølger. Samtidig satser spillutviklerne på en allerede utprøvd strategi og leverer mer av det samme. Hvis du likte forgjengeren og ønsker mer av det samme er det akkurat dette du får, verken mer eller mindre - ikke helt ulikt det man fikk med Mega Man 9 og Mega Man 10 for rundt ti år siden, med andre ord. Du får en moderne variant av Castlevania III som ligger veldig tett opp til det klassiske verket og som ikke helt tør å slippe seg fri fra inspirasjonskilden. Dette betyr også at Curse of the Moon 2 ikke vil appellere til deg dersom du ikke falt for forgjengeren, for med unntak av muligheten for å spille det hele sammen med en venn og nye rollefigurer er det ikke mange store nyheter å spore her.

Mer av det samme er imidlertid ikke det verste man kan få når grunnlaget er godt, og ikke minst er dette gode nyheter for de som likte forgjengeren. Dersom man er på jakt etter et moderne spill med utsøkt retrofølelse er det lite som kan overgå Bloodstained: Curse of the Moon 2. Spillet byr på ekte stemning, utsøkt lyd og bilde og en solid dose utfordring som vil teste både evnene og tålmodigheten din. Når Konami ikke gidder lage gode spill om monsterjegere lenger, er det jammen godt at noen andre trår til og tar ansvar.