Jeg har som jeg har fortalt tidligere, alltid elsket Turok-serien. Favorittene må nok være Turok Dinosaur Hunter og Turok 3 og til nød også Turok Evolution. Turok på 360 var en fornærmelse! Da uteblir Turok Rage Wars siden jeg aldri har prøvd det. Men Turok Dinossut Hunter topper listen uansett. Hva med Turok 2, da???

Jeg har greid å runde Turok Dinosaur Hunter Remastered på Xbox One nå. For første gang uten koder. Brukte koder da jeg gamet det på Ninrendo 64 en gang i tiden. Det var en heftig spill. Har skrevet anmeldelse av det om det skulle være noen der ute som lurer på om de burde prøve Turok sett fra mitt ståsted. Svaret er naturligvis ja!

Jeg fikk N64-spillet Turok 2 Seeds Of Evil som en julegave fra brodern for ca. 4 år siden. Fikk aldri rundet det. Kanskje også fordi en N64-spake er et makkverk i forhold til dagens komfort. Feil design for et slikt spill. Eller var det bare det at jeg også hadde fått Morrowind GOTY edition samtidig? Eller at det ble noen glass Whiskey for mye den julen?

Nå som Turok 2 er her i remaster-utgave, blir jeg nødt til å gi det en ny sjanse. Så langt lover det godt. Må innrømme at mitt første møte på N64 ble nokså labert. Denne gangen er jeg mer motivert, og etter å ha rundet debutspillet og det faktum at nostalgien for 90-talls spill er på topp, må nok dette bli en fin opplevelse.
Anmeldelse vil komme når jeg har fått finkjemmet hver krik og krok av spillet.

Jeg håper på død og liv at Turok 3 vil komme ut også. Det ville vært døvt av utviklerne å la det utebli på tross av at det ikke ble like godt motatt en gang i tiden. Ja, mulig det bryter litt mer serien og ligner Half Life, men jeg likte det likevel. Sånn sett bryter jo også Turok 2 ganske mye med Turok 1, men man må ikke bli helt stuck i ett spor heller. Det er viktig å gjøre forandringer.
Turok på 360 var likevel en flopp jeg ikke kunne fordøye. Der beholdt de kun dinosaurene. Resten kunne du finne maken til i et hvilket som helst middelmådig FPS-spill. No offence. Turok Evolution brøt også mye mot serien, men glimtet av essensen var der. Også hadde det en rå flerspiller.

Så ikke nok med både 1 og 2, nei skaff 3 og Evolution i en remaster. Rage Wars hadde jeg også gått til annskaffelse av om det ble utgitt på ny. Rett og slett av den grunn at jeg ikke fikk prøvd det på N64-glanstiden.
Turok 360 derimot, blir nok stående urørt på Xbox Store om det kommer på ny. Men så slemme kan de vel ikke være???

Men jeg kan da vel ikke bare være kritisk overfor 360-spillet. Dinosaurene var kule de. Landskapet også. Synd at resten ikke appelerte til min (noe sære) smak.

En annen ting som definerer serien er selvsagt våpnene. De er en blanding av realistiske samt helt crazy fantasivåpen. Få spill har like kult arsenal når det kommer til dette

Hvilket Turok liker dere gamere best?

Måtte også skaffe et nytt Co-op spill å game med dama. Denne gangen ble det IloMilo; et puzzlespill jeg så langt har fått et godt syn på. Anmeldelse av dette vil nok også komme.

Gamer dessuten Conker's Bad Fur Day med henne for tiden. Multiplayer og Total War.
Noen som har noen personlige rekorder her? Vet min er på Total War, Normal, 6 vs. 6. Jeg og brodern fikk 110 points her på 10 minutt for litt siden. Jeg og dama ligger tett under 100.

Vel, det var alt for nå. På tide å glefse i seg middag!

Ha en fin kveld!!!

Da jeg var liten var Super Mario Bros. på NES et frodig spill. Musikken var overveldende, grafikken toppers og den ukompliserte spaken vidunderlig. Rørleggeren møtte på sopper og skillpadder mens en liten 4-åring satt med vidåpne øyne. Man kunne ikke lagre fremgangen. Gikk det til helvete, måtte man pent begynne på nytt.
Husker en gang jeg nådde de åttende (siste) banene. Desverre måtte jeg være med mine foreldre ut på biltur. Vi skulle på noe, husker ikke hva. Det jeg husker var at jeg gjemte meg gråtende bak sofaen fordi jeg ville være hjemme og fortsette på Super Mario da jeg aldri før hadde nådd den levelen. Det gikk ikke min vei og jeg nådde aldri level 8 som barn igjen.

Nintendo 64 var som Skyrim er for mange i dag. En fantastisk åpen tredimensjonal verden man ikke kunne tro ville eksistere på skjermen, og som man kunne bevege seg fritt i. Mario 64 og Zelda - Ocarina Of Time var som levende drømmer. Det var realistisk og ekte i Hyrule på den tiden også.

Deretter gikk årene og spillene ble mer og mer realistiske grafikkmessig. Elder Scrolls - Oblivion var nesten som å være i en ekte verden. Det var så realistisk. Når jeg nå ser tilbake på det, vises det at det hører en svunnen tid til. Grafikken er ikke like realistisk som den var da jeg kjøpte Xbox 360 for konfirmasjonspengene kun for å game Oblivion. Halo 3 er ikke like fotorealistisk som det en gang i tiden var.
Nå har vi Skyrim i nyoppusset utgave, fotorealistisk Call Of Duty og et Hyrule som bare blir vakrere og vakrere. Ja, jeg har påstått at grafikk ikke har stor betydning i seg selv for at et spill skal være godkjent. Jeg synes Morrowind er bedre enn Skyrim selv om grafikken er utdatert, kantete og grumsete. Det er ikke på grunn av grafikken. Nei, for jeg elsker også det vakre og virkelige Skyrim. Grafikken der er rå, ubeskrivelig realistisk og meget frodig. Men...følelsen av Morrowind og alt rundt den tittelen slår både Oblivion og Skyrim sammenlagt. Og ja, jeg foretrekker Ocarina Of Time fremfor Twilight Princess.

Det jeg vil frem til er at grafikk ikke bestandig er en betydelig faktor så lenge gameplayet sitter som et skudd. Men du har spill som GTA V og også Skyrim hvor vi forventer fotorealistisk grafikk. Ikke fordi vi lever i 2018, men fordi vi er så himla bortskjemte. Jeg vet av folk som kaster et spill om grafikken ikke er på det absolutt maksimale. Man skal ikke kunne skille mellom et foto og en spillskjerm. Spillet dumpes til tross for at det kan være jævlig bra likevel (unnskyld uttrykket).

Jeg blir også imponert over Skyrim Special Edition, men hadde det hatt Morrowinds utdaterte grafikk hadde det ikke hatt noen stor betydningn. Storyen, gameplayet og følelsen hadde vært der likevel. Men vi vil ikke få se det igjen.
Ta Yooka-Laylee for eksempel. Her ville utviklerne gå til bunns i hva som definerte Banjo-Kazooie på 90-tallet. Det ble en flopp. Joda, de første to banene var greie de, men resten var direkte kjedelig. Grafikken var ikke fotorealistisk, men den var pushet et godt steg frem fra Nintendo 64. La meg da stille et spørsmål; hadde vi gamere og fansen blitt skuffet om grafikken var prikk lik Banjo-Kazooie? Nei, jeg tror ikke det. Rett og slett fordi såkallt "dårlig" grafikk kan ha sin sjarm. Hadde utviklerne sett på banene og grafikken de preget Banjo med på 90-tallet, tror jeg det ville blitt en suksess.

Poenget mitt er at jeg er lei av å høre om god og dårlig grafikk. Grafikk er ikke dårlig om den ikke er fotorealistisk. Trenger vi å dynke ned et fullt brukbart spill selv om det ikke kjører maksimalt bilder i sekundet og ligner en film? Håper på god debatt her, for rundt dette er det selvsagt mange ulike meninger og jeg prøver ikke å si at min er riktig. Men jeg håper flere kan tenke litt utenfor boksen og virkelig finne ut om fotorealistisk grafikk eller ei, egentlig betyr så mye i det store og hele.

Jeg leste ulike omtaler av Fallout 4 før jeg gikk til innkjøp av det. Et nedtrekkelig gjennomsnitt var at grafikken ikke var optimal og at den var grumsete. Da jeg pløyet meg gjennom det atomsprengte Commonwealth forsto jeg ikke hva de mente. Hva var feil med den? Ødela den for meg? Var den ikke god nok? Var grafikken noe å pirke på? Ikke faen! Hvis det ikke er realistisk nok og alt for grumsete for noen bør de heller ta seg en tur ut i marka og se en fotorealistisk verden som kanskje er ekte nok. Sorry frustrasjonen, men jeg er bare lut lei denne kampen om å hetse spill bare fordi grafikken ikke er like ekte som den de ser ut vinduet.

Og jeg gikk til innkjøp av Turok Remastered ved utgivelse sist fredag. Jeg takker utviklerne for at de bare har berørt grafikken med hvite hansker. Hadde den vært fotorealistisk, hadde jeg ikke blitt stort mer imponert. Ikke fordi nostalgien skjøt frem, men fordi spillets gameplay er godt nok i seg selv.

Jeg tror nemlig de fleste vil kunne si at gameplay går forran grafikk. Men jeg kan jo ta feil. Mulig jeg bare er en bitter mann som henger igjen i fortiden. Døm selv!

....og om bildet til denne bloggen ikke er godt nok for enkelte der ute, skal dere vite at det er knipset fra mobilkameraet og vil ikke bli like fotorealistisk som dere ønsket, men det er jo ikke Fallout 4 likevel (!) så det kan vel ikke bety så mye... Det er ikke helt optimalt, men gjør det noen stor forskjell???

He, he ;)

Ha en fin dag alle gamere!

Hver dag starter så og si likt for meg, avhengig av når jeg starter på jobb selvsagt. Som regel kryper jeg meg ut av senga i 8-9 tiden. Dama bruker litt lengre tid når hun har fri. Jeg er b-menneske. Jeg lufter bikkja og setter i gang kaffetrakteren. Jeg putter inn dagens første pose snus. Ja, jeg vet det ikke er bra og ja, jeg har trappet ned i håp om å greie å bli fri snusen for godt. (Snuser du eller har du greid å slutte. Tips til snus-slutt mottas med takk).
Uansett; jeg fyrer opp både TV og Xbox. Det er blitt slik. En vane. Jeg må innpå og scrolle litt mens morgensolen blender meg fra vinduet og hunden loggrer med halen og vil jeg skal kaste tyggeleken hans.

-

Vi er inne i en tid hvor spillskaperne pøser ut remaster- og remake-versjoner av gamle klassikere. Se på Halo-serien. Se på Gears Of War Ultimate Edition. Se på Conker's Bad Fur Day (Conker Live&Reloaded for de som husker). Se på Skyrim Special Edition. Se på Zelda - The Windwaker HD.
Se på....ja...hva blir det neste?

Jo! I dag slippes selveste Turok 1 og 2 til Xbox One. Jubelbrøl fra min side. Dette blir storartet. Jeg brukte mitt forrige blogginnlegg til å beskrive min glede rundt dette, så det utelater jeg nå.
Desverre er Xbox sin nett-tjeneste nede for øyeblikket, men den er forhåpentligvis oppe og går igjen snart. Typisk når spill lanseres!

-

For tiden gamer jeg Fallout 4. Byggedelen er noe jeg har brukt mye tid på. Lyger ikke om jeg sier at godt over tretti timer er blitt brukt som entrepenør for Sanctuary Hills. Jeg plyndrer det atomsprengte landskapet for kobber. Ja, for jeg må ha det til strøm og belysning. Nå har jeg et vakkert hus i byen, like ved broen som er dekket av barrikader, feller og gunnere, samt store, røde neonlys-bokstaver som lyder "FUCK OFF!". Inntrengere ingen adgang, med andre ord.
Jeg har innredet et motell, laget en saloon som innbyggerne kan henge i og se TV, høre radio eller spille biljard. Dessuten har byen en massiv arcade-spillhall som flommer over av heftige lys og effekter. Byen er også pyntet med gatelys, vaiere, power-armor og mye mer.

Jeg er blitt oppslukt av spillet. Hunden min (altså min virkelige hund) reagerer på Super Mutantene slik Dogmeat gjør i spillet. Forskjellen er at min hund er blanding av chihuahua/papylon og har ikke mye å stille opp i mot en mutant med haggle. Likevel distrer han seg til å bjeffe til når en mutant brøler.
Det er også viktig å utføre quest-er og hovedhistorien, men like viktig (om ikke mer) har byggedelen blitt for meg. Jeg elsker å utfolde kreativiteten og bygge steder.

Og nei; jeg bruker ikke mods eller annen fjusk. Kun Wasteland Workshop-DLC og Creation-Club interiør er blitt tatt i bruk.

Min bror har rundet det meste i Fallout 4 og er på level 54. Han hadde ikke gjort en dritt i sin by. Visste ikke engang hvordan strømmen fungerte. Jeg måtte selvsagt hjelpe til, og vips så hadde han en vakker nok bolig som utgangspunkt. Jeg kunne ikke dy meg.
Selv mente han at de fleste gamere har sett ned på byggedelen av Fallout, og at jeg er sær. Fallout har ingen riktig og gal måte å spille på. Det er DU som avgjør hva som skal skje. Dessuten finnes det hauger av videoer på Youtube som viser gamere og deres kule settlenents.

-

Nok om Fallout. La oss gå innpå temaet jeg ville ta opp; nemlig remastering av spill...

Halo - Master Chief Collection er et av mange gamle spill som har fått ny drakt. Jeg vet Turok kommer brølende ut i remaster-utgave i dag. Jeg ble jublende glad da jeg så nyheten. Jeg får en frydende nosralgi-følelse når gamle klassikete får en finpuss og blir gitt ut på ny.
Derfor har jeg nå laget en liste over gamle spill jeg gjerne ville sett i ny drakt...

- Først og fremst hadde gamle Nintendo 64-spill som Zelda - Ocarina Of Time og Banjo-Kazooie vært tøft å se i ny grafikk. Jeg vil heller ikke utelate Super Mario 64. Og nei; DS-versjonen er ikke bra nok nå! Ikke for Ocarina Of Time heller! 3D eller ei!

- Morrowind! Fy fela om det tredje Elder Scrolls-eventyret hadde blitt gjenskapet på Xbox. Jeg hadde vært i ekstase om noe slikt hadde skjedd!!! Det er nok mitt største ønske. Hører du det, Todd Howard??? Mitt største ønske! Bethesda!!!! Vær så snill!!!

- Timesplitters 2 eller 3 hadde vært digg å game i nytt design og over nett. Rå underholdning!

- Oddworld - Stranger's Wrath. Noen som husker denne perlen? Jeg mener de burde slippe den også når Munch's Oddysey er ute på markedet.

Men spillene trenger heller ikke på død og liv være gjenskapt med ny og fet grafikk. Bare det å se igjen en klassiker fra en svunnen tids konsoll er godt nok for meg. Derfor er jeg glad for at Turok får beholde 95% av sin sjarm til tross for at de sier det er en remaster.

-

Har DU noen ønsker om spill som burde blitt gitt ut på ny? Kommentar-feltet er ditt.

Selv skal jeg nå slukke lyset og prøve å sove. Utenfor er det mørkt og veldig kaldt.

Natta alle sammen!!!

Har holdt meg unna Xbox Store en stund og ikke fulgt med på kommende spill. Bladde rundt innpå Gamereactor i går og så en artikkel jeg ikke hadde forventet meg.

Turok kommer til Xbox One! Er det mulig? Må være tull, men neida, det er fakta. Både Turok - Dinosaur Hunter og Turok 2 - Seeds Of Evil kommer til Xbox førstkommende fredag, 2 Mars. Hver av dem koster 149kr. og det er jammen valuta for penga for de som liker FPS!

Jeg vokste opp med Turok på Nintendo 64 på nittitallet. Jeg hadde Turok - Dinosaur Hunter (Turok 1) og Turok 3 - Shadows Of Obvlivion.
Senere hadde jeg også Turok Evolution på Gamecube og Turok på Xbox 360. Fikk Turok 2 - Seeds Of Evil til Nintendo 64 av min bror for noen få år siden. Jeg har med andre ord vært tilhenger av denne serien fra begynnelsen.
Jeg håper imidlertid at de kaster ut Turok 3 også, og muligens Turok Rage Wars. Har ikke prøvd Rage Wars men foretrekker tre-eren fremfor Turok 2.

Likevel er det Turok 1, Dinosaur Hunter som står øverst for meg. Joda, Turok 3 er kul den også, får delt andreplass med Evolution. Turok på 360 var en flopp i mine øyne. Den ødela litt av seriens image og beholdt kun dinosaurene, hvilket var grunnen til at jeg kunne digge spillet. Men det holdt ikke i lengden.

Nå kommer Turok 1 og 2 i en remaster-utgave til Xbox. Jeg må si Xbox for den har vel allerede eksistert på PC så vidt jeg forstår. Jeg er glad de ikke har finpusset for mye på det. Egentlig er det liten forskjell fra orginalen. Det eneste er at grafikken er sterkere og ikke like grumsete.
Jeg har allerede forhåndsbestilt debutspillet Dinosaur Hunter. Det er det jeg alltid har likt best, og selv om jeg fortsatt har det på Nintendo 64, blir det kult å game det på Xbox.
Det kommer nok en omtale av det ved senere anledning fra min sin side.

Jeg vil anbefale Turok for FPS-tilhengere. Sammen med Goldeneye og noen få titler til var det med på å starte denne spillsjangeren. Og Turok er ikke noe vås, og jeg kan love deg et rikt arsenal med våpen.

Det kuleste er uansett banedesignet og dinosaurene, samt fiendene.

For å være ærlig fullførte jeg aldri Turok Dinosaur Hunter da jeg var barn. (Ja jeg vet jeg ikke var gammel nok heller)...
Fadern fullførte det. Det var kult å se på. Selv greide jeg bare noen få kapitler. Men jeg hadde en kode som ga meg tilgang til alle kapitler, alle våpen, krutt, liv og bosser. Og jeg husker jeg ble dreven på å ta den siste bossen. Det er barndomsminner som ikke forsvinner.
Jeg likte også å bruke en kode slik at blodet ble grønt, samt gi fiender forstørrede hoder. Det var tider det :)
Dessuten må jeg trekke frem musikken i Turok 1. Ja, Turok 3 hadde også tøff musikk, men Turok 1 var eksepsjonell. Går aldri lei soundtracket der.

Denne gang skal jeg forhåpentligvis greie å fullføre spillet selv. Jeg gleder meg til å trampe rundt i The Lost Land igjen.

Flere som husker disse klassikerne eller har et forhold til Turok-serien? Hva er deres favoritt?
Eller...har du ikke prøvd serien før men tenker å teste den ut?

Ha en fin dag videre!

I dag er jeg litt betenkt. Litt dyp. Dette handler om gaming. Gaming som hobby. Ja, og de fire veggene. Du vil snart forstå hva jeg mener, men skulle du lete etter en blogg om hva jeg spiller for tida kan du lete andre steder. Forøvrig spiller jeg Badlands og Nightmare-delen er et torturkammer uten like, laget av onde spillskapere som vil oss gamere vondt!!! Der var det sagt. Over til det jeg skulle skrive om...

Jeg leste forleden at forskere og allskens forstå-seg-på-ere nå mener de kan si at de som gamer mye har en slags psykisk lidelse. Forstå meg riktig; psykisk lidelse har mange ulike grener og betyr ikke nødvendigvis at man er komplett gal.

Joda, jeg kan forstå at spillavhengighet på lik linje med skjermavhengighet etc. kan regnes som en lidelse siden man bli avhengig og ikke kan leve en dag uten. Selv er jeg klistret til både spillskjermen og mobilskjermen godt over grensen i gjennomsnittet for hva som regnes som et sunt bruk. Tar jeg skade av det? Nei, for jeg kan godt gå en dag uten gaming. Jeg MÅ ikke game hver dag. Er du avhengig, nesten som en alkoholiker, får du nok abstinenser av å ikke game en dag. Er du så avhengig kan man kanskje si at det er blitt en lidelse. Ikke på lik negativ basis som feks. alkohol eller rusmiddler, men likevel ikke helt positivt heller.

Men jeg kjenner samtidig at jeg blir provosert over alt vi ikke bør gjøre her i livet. Spiller du ca. 2-5 timer om dagen er du stemplet som en som har en psykisk lidelse. Jeg vil bare si at dette ikke trenger å gjelde alle og en hver. Nei, for selv fikk jeg gaming som hobby igjen, etter å ha blitt bitt av basillen ved release-en av "Zelda - Breath of the wild" for ca. et år siden.
Dette var en hobby jeg hadde i mange år. Helt til det ble mer tid brukt på jobbing samt festing når jeg hadde fri. Gaming forsvant . En trofast hobby som sto som en venn i mange år.

I barndommen vokste jeg opp i et strøk uten mange barn på min egen alder. Jeg elsket å leke ute og fantasere om drømmeverdener og slikt. Når jeg tenker etter, føler jeg meg gammel ved å fortelle det. Jeg var ca. 5 år da jeg fikk en brukt, gammel Nes med en håndfull spill. Super Mario Bros. og Mega Man 1-3, samt noen til. Jeg elsket å spille med mamma på Super Mario samt se på pappa spille Mega Man (for det var for vanskelig for meg).
En jul litt senere fikk jeg Nintendo 64. En ny verden åpnet seg for meg. Ved å spille Mario 64 var det som å entre fantasiverdenene mine på en måte, og det skapte nye som jeg kunne utforske på en skjerm, samt tredimensjonalt. Dette toppet seg helt da jeg fikk Zelda - Ocarina Of Time til min bursdag. Det var en helt spesiell følelse. Et gaming-moment jeg sent ville glemme.
Spill ble hobbyen min. Samtidig likte jeg fortsatt å leke ute, så min kjærlighet for gaming overtok ikke livet mitt.

Gaming fulgte meg gjennom barndommen. Jeg vil ikke skryte av at jeg hadde en drøss med spill. De jeg hadde satte jeg stor pris på. Jeg var ikke bortskjemt. Det var kun ved spesielle anledninger jeg fikk spill.

På ungdomsskolen ble alt et mareritt. Jeg fikk en slags reddsel. Mulig jeg følte meg anderledes, var redd for konflikter eller at det ble for mange personer å forholde seg til da klassen ble utvidet radikalt. Alt ble så røfft. Min komfortsone ble brutt ned. Hver dag gikk jeg med en frykt. Fristedet var hjemmet mitt. Der kunne jeg høre musikk og game, stort sett med min bror. Det ble min flykt fra virkeligheten. Jeg oppdaget Halo og størst av alt; The Elder Scrolls III: Morrowind.
Jeg mistet og fikk venner iløpet av ungdomstiden. Ved Videregående, hvilket var et fantastisk år, mistet jeg desverre alle vennene jeg hadde. Vi vokste fra hverandre, og de prøvde ikke å innkludere meg eller prøve å ta vare på det vi hadde. De forente en gjeng som jeg ikke fikk ta en del av. Etter to måneder som venneløs fikk jeg for første gang kjenne på total ensomhet. Min bror var der for meg, samt Master Chief og Marcus Fenix. Gaming ble min flykt atter en gang. Her var jeg min egen herre.

Årene gikk og plutselig var all skolegang over. Jeg jobbet mye. Jeg fikk utfordret min sosiale angst som jeg hadde utviklet ved ungdomsskolen. Jeg elsket nå å være med folk. Jeg var sjelden hjemme i mitt barndomshjem. Når jeg ikke jobbet, var jeg ute og festet. Drikkekompiser er stort sett ikke ekte venner, men jeg ble iallfall innkludert. Brennevin tok plassen for gaming. Brennevin og tobakk.

Livet mitt forandret seg til det bedre da jeg ble sammen med dama mi. En forrykende kjærlighetstid fulgte. Gaming var bare noe jeg gjorde med henne en sjelden gang. Jeg flyttet hjemmefra og startet et eget liv med min bedre halvdel.
Ute av intet, eller som resultat av en ulykke, ble alt et mareritt. En ulykke jeg kom med livet i behold ifra, ga meg et helvette uten like. Jeg aner ikke hvorfor, for jeg hadde jo alt jeg kunne drømme om. Alt skulle være perfekt.
Kort fortalt slet jeg med negative tanker, en slags sosial angst og et selvbilde som var helt rasert. En depresjon. Det merkeligste var at jeg skulle få en depresjon da jeg hadde det mer fantastisk i livet enn noen gang før. Merkelig. Man vet aldri når og hvorfor en depresjon slår til. Som regel er det en grunn, men det trenger ikke være det.

Jeg prøvde å fortrenge det med alkohol. Tro meg; det funker ikke. Det gjør ting verre. Jeg hadde flere jobber, men måtte gi slipp på noen da min mentale tilstand ble for tøff. Jeg var ikke gal, men det føltes slik. Det var tanker som jeg måtte lære meg å styre. Negative tanker måtte fjernes da de bare gjorde meg vondt. Dama mi ble min beste støtte. Hun var der for meg gjennom en tøff prosess hvor jeg prøvde å få kontroll på meg selv. Det var ikke noen farlige tanker overfor andre, men tanker om at jeg ikke var god nok.
Og ja; det å bare avslutte det hele var fristende, men jeg hadde lært av venner som har tatt sitt eget liv. Jeg tenker ofte på hvor de kunne vært i dag om de ikke hadde valgt sin egen død. Jeg ville ikke ende opp slik. Uansett hvor tøft livet kan være, er det alltid bedre å kjempe seg gjennom det istedet for å ende alt. Vi har ingen garanti for at det er noe liv etter dette.

Jeg havnet i kjelleren og brukte nesten to år på å få bygget opp selvtilliten, mitt forsvar mot negative tanker og en noenlunde grei holdning mot det sosiale. På samme tid kjempet jeg og dama om å ha et sted å bo. Vi hadde nemlig problemer med økonomien da vi begge hadde lite jobb. I fjor ble jeg som sagt bitt av gaming-basillen da jeg som gammel Zelda-fan bare skulle prøve det nye tilskuddet til serien, Breath of the wild. Jeg ble atter en gang hobby-gamer igjen etter mange år foruten. Jeg hadde ny jobb hvor jeg jobbet tett med folk, og jeg fikk en grei selvtillit igjen. Som følge av jobb og en grei lønning fikk vi endelig føle at pengene strakk til. En dårlig økonomi hjelper ikke når man plages på det indre, det jobber psykisk mot deg, så det å kunne ha nok lønn til å forsørge sitt hjem pluss ha penger til gode gjorde mye for oss.

Jeg unnet meg å kjøpe Xbox One da jeg følte trangen til å begynbe å game igjen. Mitt problem var som regel de gangene jeg var alene. Min bror hadde flyttet nokså langt unna og blitt hybelrotte, og ofte jobbet jeg og dama motsatt av hverandre. Det var tiden jeg satt alene på kveldene når hun jobbet, jeg kunne plages av negative tanker. Uten en omgangskrets eller hobby kan man raskt bli sittende og gruble. Det er farlig. Nå hadde jeg en hobby. Noe å holde meg opptatt med. Gaming. En interesse. Det ble en reddning. Derfor kan jeg påstå at både de nærmeste samt gaming faktisk har hjulpet meg. De nærmeste har betydd mest, men siden dette er en gaming-side vil jeg trekke frem det. Og jeg kunne spille i timesvis. Oppdage nye spill, faktisk ha råd til å kjøpe dem og dermed mate hobbyen min. Det hjalp meg mye.

Jeg ser ikke på gaming som en lidelse for meg, men noe som var med på å hjelpe meg ut av en lidelse.

De fire veggene er et symbol på et sted som har vært hellig for meg gjennom livet. Barndomshjemmet og min egen bolig. De trygge stedene som har stått som grunnpilarer og gitt meg trygghet. De fire veggene kan være farlige å ikke gå ut av. Dørstokkmila kan bli tøff. Men vi gamere har også en gylden mulighet til å være sosiale. Jeg bruker Xbox Live slik at jeg kan game med folk fra hele verden når jeg føler for det. For en som ikke har så stor omgangskrets i nærmiljøet gjør det godt. Ja, jeg vet at fysisk face-to-face sosial kontakt er viktigere og at spilling over nett er litt mer negativt. For de som måtte slite med å være sosiale kan derimot dette bli positivt også. Ja, jeg husker mitt første spill over nett. Minecraft med noen fra USA. Klart det var en utfordring å skulle snakke i mic-en, men det gikk raskt over. Skulle det bli for tøft, kunne jeg jo når som helst slå av.
Jeg liker likevel å spille med noen som sitter i samme rom bedre. Jeg liker det sosiale rundt det. Man slipper liksom å sitte å lure på hva man skal si. Slipper pinlig stillhet.

Jeg har fortsatt tider hvor jeg sliter på innsiden, men det er blitt så mye bedre. Dessuten vet jeg det finnes mange som sliter, og de som har det mye vanskligere enn meg. Den verste fienden man kan ga, er en selv. Det kan jeg skrive under på. For det er så himla vanskelig å vinne over seg selv hvis deler av en selv kontrollerer deg. Jeg vet jeg ikke er hundre prosent healet, det tar som regel mange år, om jeg noen gang blir healet. Det viktigste er å kunne kontrollere det. Få dritten på avstand. Da kan man leve med slike ting. Og de fleste av oss har vel noen ondsinnende demoner på innsiden.

Jeg vet det er flere der ute som har blitt hjulpet av gaming. Senest i går leste jeg om en som gamer fem timer daglig og at det hjelper han med det som gnager på innsiden. Jeg har ikke som mål eller noen trang til å game fem timer daglig. Noen ganger blir det fem timer pluss-pluss, andre ganger to timer, og noen ganger ingen. Men intetessen er der. Hobbyen lever. Det er viktig. Så lenge du har noe å fordrive tiden med, gjør det ikke noe hva du gjør. Det er mye bedre enn å kaste vekk livet på negative tanker. Tiden som går får man aldri tilbake.
Og skulle det være et liv etter døden, har jeg nok såpass uflaks at jeg ender opp som kokt biff i Helvetes hav av lava likevel he, he.

Med dette runder jeg av. Dette ble en noe ærlig blogg, men jeg føler det er på sin plass og forsvare gaming som hobby når kyniske forskere velger å sette oss i en bås og stemple oss som psykopater.

Takk for nå :)