Norsk
Blog

Årets spill 2018: del 2

Skrevet av Glorfindel den 31 desember 2018 klokken 13:07

5. Super Smash Bros. Ultimate

"Everyone is here!"
Nintendos mest skrullete spillserie er tilbake med det som må være den største mengden spillbare figurer som er mulig å oppdrive i et videospill. Over 70 figurer har blitt trykket inn i dette spillet, blant dem returnerer alle som noen gang har vært med i et Smash Bros-spill, i tillegg til interessante nykommere som Simon og Richter fra Castlevania, Ridley fra Metroid og King K. Rool fra Donkey Kong. Om ikke antall figurer var nok, kan Ultimate også skimte med over 100 baner, nærmere 1000 (!) lydspor fra spillene som er representert og en rekke ulike moduser. Spillet er faktisk så stappet med innhold at julemiddagen blekner i forhold. Samtidig bygger det videre på en allerede ganske suksessfull oppskrift. Ultimate er det femte spillet i serien og kanskje også spillet det er vanskeligst å finne forskjeller ved fra tidligere spill. Designmessig ligner det veldig på Smash 4 fra Wii U og selv om hastigheten nok en gang er satt opp et lite hakk, er gameplayet svært gjenkjennbart om du har vært borti denne serien før. Enspillerdelen "World of Light" er på sin side et lite friskt pust, men også den klarer ikke å unngå og føles repeterende i lengden. Når dette er sagt så er Smash Bros. Ultimate fremdeles et meget underholdende spill, det er bare ikke like givende å spille alene lenger. Som "sofaspill" er det derimot bedre enn det meste som er å finne på spillmarkedet og spillet briljerer egentlig bare ved å eksistere. For maken til hyllest til spillmediet skal man lete lenge etter.

4. Celeste

2018 har vært nok et godt år for "open-world" spill, men i lengden kan det også bli for mye av det gode. Da er det kjekt at det finnes sjangre som plattformspill og Celeste er et eksemplene på hvor gode slike spill faktisk kan være. I spillet inntar du rollen som Madeline som prøver å bestige et fjell. Ferden er tidvis både brutal og frustrerende, men til gjengjeld er belønningen vel verdt arbeidet du legger ned. Spillets visuelle stil får Celeste til å stamme fra klassiske konsoller som NES, men det gjør absolutt ingenting. Selv til å være et plattformspill klarer Celeste å fortelle en ganske dyp og omfattende historie, det leverer millimeterpresise kontroller og et makeløst lydspor. Symbolikken rundt det å bestige et fjell er tilstede både bokstavelig og billedlig og skaper en atmosfære som er til å få gåsehud av. Tatt i betraktning at spillet også er utviklet av det kanskje heller ukjente indieselskapet Matt Makes Games gjør ikke bragden noe mindre. Celeste er definitivt et lite stykke spillkunst som fortjener å trekkes frem blant de enorme og mer kjente AAA-titlene som har dukket opp i år.

3. Monster Hunter World

Monster Hunter er en serie som tidligere har vært forbeholdt snodige konsoller og et begrenset publikum. Det var inntil Capcom lanserte Monster Hunter: World på PS4, Xbox One og PC. Med over 10 millioner solgte kopier er det ingen Capcom-spill som har solgt bedre på kortere tid noen gang. Her kastes du ut i en verden fylt av illsinte beist, mange av dem med et rålekkert design. I tillegg er både bilde og lyd med på å tilrettelegge jakten på ypperste vis. Du har hele 14 våpen å velge mellom og de vil i stor grad avgjøre måten du spiller på. Ved å samle levningene til monstrene du dreper kan du oppgradere både våpen, rustning og utseende. Som tittelen på spillet også hinter til, kan du ta med deg flere spillere ut på eventyr. Måten man kobler seg opp mot andre spillere er noe knotete, men det funker. Og det er lite i Monster Hunter: World som føles så godt som å felle et massivt udyr sammen med vennene dine. Som alle andre Monster Hunter-spill blir World etter hvert en stor "grind". Men det er en særdeles fornøyelig grind.

2. Spider-Man

Helt siden barndommen har denne edderkopp/menneske-hybriden betydd mye for undertegnede. Timesvis med tegneserier, TV-serier, filmer, actionfigurer og videospill har gjort at superhelten alltid har vært min favoritt blant de utallige fantasifigurene som har blitt skapt opp gjennom årene. Således var jeg naturligvis spent på Insomniac Games' tolkning av helten på PS4 og det er vel en allerede dårlig skjult hemmelighet at spillet leverte i både bøtter og spann. Det er et visuelt biffstykke med et bevegelsesmønster som får det til å kile i magen, enten man svinger seg rundt i det massive New York eller danser unna pistolskudd fra sinte kjeltringer. Historien er overraskende frisk og presenterer rollefigurer som både føles interessante og virkelighetsnære. Joda, gameplayet blir ensformig i lengden, men samtidig har jeg siden lanseringen gjort alt som er mulig å gjøre i spillet. Og jeg har ikke kjedet meg et eneste sekund. Slår du dette sammen med den klassiske Spider-Man humoren har du det desidert beste Spider-Man-spillet som er laget per dags dato. I tillegg også et av de aller beste som finnes på PS4.

1. God of War

De fleste forbinder nok God of War-serien med brutal knappemosing anledet av en ganske sinna demigud. Vel i år returnerte Santa Monica studio for å fortelle oss at den tid nå er over. God of War anno 2018 endrer nemlig oppskriften fra god til nydelig. Ikke bare har det den desidert kuleste settingen som er mulig å oppdrive (no norrøn mytologi fanboying intended), de har faktisk gjort Kratos til en spillfigur det er verdt å bry seg om. Etter å ha vært en ganske endimensjonal, hevngjerrig psykopat, fremstår han nå som en mer sliten, usikker og emosjonell personlighet, noe som kanskje kommer aller mest til syne gjennom hans anstrengte forhold til sin sønn Atreus. Utviklingen mellom disse to er en følelsesladet reise som også får de til å støte på flere interessante biroller enn mange spill kan klarte å skryte på seg som hovedkarakterer. Ferden gjennom det nordiske landskapet viser slående vakker natur og et gameplay som blander mange kjente elementer, men som sammen skaper et svært vanedannende og underholdende videospill. Det visuelle er flott, men lydbilde er ikke noe mindre imponerende. Stemmeskuespillet bringer enormt med liv til karakterene og musikken er en fryd helt fra ende til annen. Det er få ting det er verdt å utsette God of War anno 2018 på og det er en ny start for Kratos som knapt kan få meg til å vente på hva neste kapittel har på menyen. Kratos er fortsatt sinna, men nå har han til gjengjeld så mange flere sider ved seg som er verdt å utforske og som virkelig gjør han til den spill-maskoten PlayStation fortjener.

Årets spill 2018: del 2

HQ