Thrasherne fra Kolbotn er tilbake med sitt andre studioalbum. Med Rise, Vulcan Spectre sparker de igang metalåret på ytterst brutalt og ondskapsfullt vis.

Trioen i Nekromantheon spiller thrash metal som minner sterkt om tidlig Slayer og Exodus. Christian Holm gjør en solid jobb bak trommesettet, og byr på både vanvittig hastighet og variasjon. Bak mikrofonene finner vi Sindre Solem - som også spiller bass - og Arild M. Torp, som også er bandets gitarist. Vokalen på albumet er skrikende og tydelig inspirert av Tom Araya fra Slayer. Gitar er selvsagt et utrolig viktig instrument i alle former for metalmusikk, også her. Torp leverer både sylskarpe, hvinende gitarsoloer og fete riff som får nakkemusklene til å gå amok.

Produksjonen på albumet kunne knapt vært bedre. Lyden har en slags ekkofremkallende effekt som gjør at det høres ut som både skrikene og gitarsoloene kommer rett fra Hades sitt rike. Det høres rett og slett ondt ut, og det er selvsagt et pluss i metalmusikk.

Allerede fra første minutt er det tydelig at Nekromantheon er et band som ikke kaster bort tid: Det finnes ikke spor av lange gitarintroer eller mellomspill på albumet, og med en spilletid som såvidt passerer halvtimen er det opplagt at sangene her er korte og rett på sak. Mange føler kanskje at det blir litt i korteste laget, men jeg føler det er akkurat slik det skal være: Kjapt, brutalt, med ingen langdryge introer eller unødvendig repetisjon.

En av tingene jeg liker best med albumet er tekstene. Det er vel ingen hemmelighet at lyrikken i metalmusikk sjelden er hverken det viktigste eller mest gjennomtenkte elementet, men Nekromantheon byr på onde tekstlinjer med temaer jeg liker. De fleste av sangene tar nemlig for seg gresk mytologi. Hades, Helios, Ikaros og Poseidon er noen av gudene fra Olympus som blir nevnt her. Tittelsporet tar for seg historien om Vulcan Spectre, en smed som blir bannlyst fra Olympus og sverger sin hevn. Med tekstlinjer som "Slay the virgins" og "Our legions prepare for attack!" er det tydelig at det er en del klisjéer å finne, men det fungerer allikevel godt.

De unge herrene fra Kolbotn beviser med Rise, Vucal Spectre at de kan lage bunnsolid metal med presisjon, aggressivitet, tempo og innlevelse. Nekromantheon har kanskje allerede laget årets norske metalalbum, og det blir spennende å følge utviklingen til bandet videre.

Hvis du liker god, gammaldags thrash metal kan Rise, Vulcan Spectre varmt anbefales.

Beste låter: Cast Down to the Void, Coven of the Minotaur, Rise, Vulcan Spectre, Embrace the Oracle.

8/10

I går kveld inntok ikke mindre enn 20.000 ivrige metalheads Koengen i Bergen for å få med seg de britiske heavy metal-legendene Iron Maiden sin eneste Norgeskonsert i 2010. Som stor Maiden-fan var jeg selvsagt tilstede med høye forventninger!

Etter hele åtte måneders ventetid var nok ikke jeg den eneste ivrige. For da jeg og to kompiser ankom Koengen klokka 15:00, tre timer før portene åpnet, var det allerede kø. Iron Maiden er et av de bandene man må ofre mye tid for hvis man vil stå langt framme, og heldigvis lønnet det seg å møte opp tidlig; vi fikk perfekte plasser nesten helt framme, med utmerket utsikt til scenen.

Jeg har vært på en del konserter gjennom de siste fire årene, og dette har utvilsomt gjort meg tålmodig. For på konserter av dette kaliber er lang ventetid alltid et nøkkelord. Selv om portene åpnet klokka seks inntok ikke Maiden scenen før tre timer senere. I løpet av tiden får vi servert middelmådig death metal fra svenskene i Dark Tranquility. Publikum blir som smått varmet opp, men allikevel kjip erstatning for legendariske Ronnie James Dio og Heaven & Hell, som egentlig skulle være Maidens gjester denne kvelden. De måtte dessverre avlyse fordi Dio ble kreftsyk og senere døde.

Da klokka passerte ni og solen som sakte begynte å gå ned ble den faste introsangen Doctor Doctor av Maiden-bassisten Steve Harris sitt favorittband UFO spilt over høyttalerne. Publikum jublet og sang med. Sekunder etter at Doctor Doctor døde ut lyste scenen rødt og skjermene viste en video fra det ytre rom som matchet den virkelige introen, episke Mars, the Bringer of War. Like etter går gitaristene Adrian Smith og Dave Murray innpå scenen og drar igang det tøffe introriffet til The Wicker Man fra Brave New World-albumet, etterfulgt av at resten av bandet stormer scenen. Gitarlyden er litt uklar i begynnelsen, men det blir bedre etterhvert. Publikum er i ekstase og det er bare å la seg rive med.

Stemningen blant publikum på hvilken som helst konsert er vanligvis villest under de første sangene, og gårsdagens Maiden-fest var intet unntak. Ghost of the Navigator - enda en låt fra Brave New World - løfter stemningen et hakk, og klassikeren Wrathchild følger opp i stor stil. Alle bandmedlemmene er i flott form; alt fra Dave Murray, Adrian Smith og Janick Gers' riffing og solospill til Steve Harris' maskingeværbasspill høres rått ut. Trommis Nicko McBrain ser til tider litt sliten ut, men trommespillet høres ikke slappere ut av den grunn. Vokalist Bruce Dickinson eier scenen der han løper rundt, hopper og synger høye toner som om han skulle vært tretti.

Til tross for at årets turné har fått navnet The Final Frontier World Tour, etter The Final Frontier-albumet som blir utgitt mandag 16. august, spilles bare én ny sang i år. Maiden har dog lovet å spille flere nye sanger når turnéen ruller videre i 2011. Den nye sangen som blir spilt er selvsagt singelen El Dorado, som ble gitt ut for gratis nedlastning tidligere i år. Selv om publikum ikke var fullt like entusiastiske under denne radiovennlige og rett-fram låten fungerer den mye bedre live enn i studio.

Årets setlist er dominert av nyere materiale. Joda, bare én sang fra det nye albumet blir spilt, men hovedfokuset ligger på bandets tre siste album; Brave New World fra 2000, Dance of Death fra 2003, og A Matter of Life and Death fra 2006. Det hersker liten tvil om at disse albumene kan matche seg med det klassiske materialet, for stemningen var minst like høy som under Oslokonserten i 2008, der fokuset lå på det klassiske materialet fra 80-tallet. Maiden pløyer seg gjennom det beste fra tiåret med episke låter som The Reincarnation of Benjamin Breeg, Dance of Death, Brave New World og No More Lies. Bare gode sanger og ellevill mottagelse fra publikum. Bandet ser ut til å være overhvelmet over Bergensernes begeistring.

Det er alltid en viss fare for regn under utekonserter i Bergen. I første halvdel av konserten var himmelen overskyet og temmelig mørk, men litt over halvveis plasket det ned som bare dét. Ingen fare siden det kom så sent i showet, og dessuten sluttet det etter en liten halvtime.

Etter tittelsporet fra Brave New World dør ut, er det endelig på tide med livefavoritten Fear of the Dark, der alle hopper med og en stor moshpit bryter løs. Moshpits er greit hvis bandet har et thrashy lydbilde, men det passer overhodet ikke til Maidens musikk. Uansett er stemningen upåklagelig, og det virker som gutta i Maiden koser seg selv om dette er en av de sangene som har blitt spilt hundrevis av ganger.

Når det nærmer seg konsertslutt startes det tidløse riffet til sangen Iron Maiden og halvveis i sangen kommer bandets maskot - Eddie - på scenen, denne gangen som et romvesen. Iron Maiden's gonna get all of you, sier vokalist Bruce Dickinson gjentatte ganger før hovedsettet avsluttes med et brak. Fansen jubler for mer, og det får de selvsagt.

Ekstranumrene består av tre klassikere, The Number of the Beast, der en rød djevel kommer opp fra den røykbelagte scenen, Hallowed Be Thy Name, og til slutt Running Free, der sistnevnte inneholder bandintroduksjon og allsang. Absolutt et høydepunkt.

Iron Maiden beviste ikke bare at de er et av tidenes mest energiske liveband, men også at de trekker et stadig yngre publikum. Med et band i toppform, et overraskende tøft lysshow og fantastisk publikum var dette uten tvil en minneverdig kveld for alle som var tilstede.
UP THE IRONS!

Tittel: Inglourious Basterds
Regissør: Quentin Tarantino
Sjanger: Action/komedie/krig
Land: USA
Språk: Engelsk, fransk, tysk og italiensk
År: 2009
Spilletid: 153 min

Det humoristiske krigseposet Inglourious Basterds er regissør Quentin Tarantinos sjette film. Den ble vist fram i Cannes i mai, og mottok blandede kritikker. Enkelte mente at Tarantino har mistet grepet og aldri vokser opp, og andre mente at det var en av hans beste filmer hittil. I går hadde endelig Inglourious Basterds norsk kinopremiere, og jeg var selvsagt tilstede under begivenheten!

Filmens åpningsscene skaper god, gammeldags western-stemning og minner meg om en scene fra klassikeren The Good, the Bad and the Ugly. Tidsalderen er andre verdenskrig. En mann står og hogger ved utenfor huset sitt i Frankrike. Han ser en bil komme i det fjerne, og ber rolig familien om å komme seg innendørs. Hvem som kommer og hva de vil er det ingen tvil om; Adolf Hitlers SS, som kjører rundt og jakter på jøder som gjemmer seg. Skurken i Inglourious Basterds er en SS-offiser ved navn Hans Landa (Christoph Waltz), en virkelig karakteristisk type. Han er rolig, men sender allikevel ut skumle signaler. Han ber om et glass melk, røyker en latterlig stor pipe, og klarer å få huseieren til å innrømme at han gjemmer jøder under gulvet. Alle jødene blir drept, med unntak av tenåringsjenta Shosanna, som klarer å stikke av. Fire år senere eier hun en kino i Paris. Inglourious Basterds er historien om hennes hevn.

Dette er selvsagt ikke hele historien. I kjent Tarantino-stil er det to historier, som knyttes sammen mot slutten. Den andre historien er mer useriøs, men allikevel briljant; En gjeng amerikanske jøder, i ledelse av Lt. Aldo Raine (Brad Pitt) og Sgt. Donny Donowitz (Eli Roth), drar til nazist-okkuperte Frankrike for å kverke nazister. De sprer frykt blant tyskerne ved å skalpere sine døde ofre, og blir blant nazistene kalt "The Basterds." Mer av historien kan jeg ikke si uten å røpe noe.

Den østeriske skuespilleren Christoph Waltz vant pris i Cannes for sin innsats som Hans Landa. Det var utvilsomt fortjent. Waltz er ekkel, men samtidig morsom. Han behersker dessuten fire språk flytende - fransk, tysk, italiensk og engelsk! Og apropos språk; denne filmen framstår ikke som særlig amerikansk. Fransk og tysk blir faktisk snakket mer enn engelsk. Jeg liker det. Brad Pitt er også herlig i rollen sin. Jeg har aldri sett ham så morsom som i denne. Pitts karakter, Aldo Raine, er en noe uintelligent kar med en skikkelig bred Tennesse-dialekt. Omtrent alt som kommer ut av den store kjeften hans er morsomt, og uten ham hadde ikke filmen vært det samme. Donny Donowitz, Hugo Stiglitz (Til Schweiger) og Bridget von Hammersmark (Diane Kruger) er også steinkule karakterer. Det er ikke vanskelig å se at dette er Quentin Tarantinos verk.

Musikk er alltid et viktig virkemiddel i Tarantinos filmer. Hva hadde vel Pulp Fiction og Reservoir Dogs vært uten den kule og minneverdige popmusikken? For ikke å nevne Kill Bill, der slåssemusikk blir tatt i bruk på en passende måte. Nok en gang endrer musikkstilen seg, og denne gang er det mye klassisk musikk står i fokus, helst fra Tyskland og Italia. For eksempel blir musikk fra den italienske mester-komponisten Ennio Morricone mye brukt. Når det gjelder engelske og amerikanske artister er blant annet Billy Preston og David Bowie med på soundtracket. Musikken i Inglourious Basterds er noe annet enn det som har vært brukt i tidligere Tarantino-filmer, men den funker allikevel vanvittig godt!

En annen viktig Tarantino (det er umulig å skrive om en av filmene hans uten å nevne navnet hans ti ganger)-ingrediens er jo lange og velskrevne dialoger. Og når det gjelder lengde tar denne filmen kaka. Dialoger på 15-20 minutter blir utført nesten kun på fransk og tysk. Og for en realisme disse dialogene har! Det er nok et kjennetegn fra Quentin Tarantino; naturlige dialoger. Ingen stive teater-dialoger her, nei, det karakterene sier høres rett og slett improvisert ut, som om de tar en pause fra filmingen og bestemmer seg for å snakke litt piss. Nå refferer jeg spesielt til den lange scenen i baren i kjelleren.

Hvis jeg skal nevne noe som kunne vært bedre med filmen, må det være at enkelte dialoger ble litt for lange. Som sagt er de utrolig morsomme og godt skrevet, men av noen av de lengste scenene kunne vel 2-3 min vært kuttet. En annen ting er karakteren Bridget von Hammersmark. Hun er kul, men dessverre litt anonym. Bortsett fra dette har jeg ingenting å klage på!

Så, er Inglourious Basterds en typisk Quentin Tarantino-film? Ja, det vil jeg si det er. Dialogen, humoren, karakterene, manuset, kinematografien og generelt sett god musikk røper hvem som står bak filmen. Dette er ikke en film for alle, men hvis du har sans for litt annerledes filmer er det virkelig noe jeg anbefaler. Nå er ventingen på neste Tarantino-film offisielt i gang!

9/10

Christoph Waltz som Hans Landa. Briljant!

Tittel: Iron Man
Regissør: Jon Favreau
Sjanger: Action
Land: USA
År: 2008
Spilletid 121 min

Superheltfilmer er i skuddet for tiden. Spider-Man, X-Men, Fantastic Four, Superman, Batman, og The Hulk er blant de populære superheltene som har blitt filmatisert gang på gang de siste årene. Selv om de fleste av disse heltene fremdeles holder mål og dukker opp i kule filmer, syns jeg det er på tide med flere nye fjes. Eller burde jeg si masker? Uansett er det gledelig at en ny filmserie med Stan Lees Iron Man i hovedrollen nettopp har startet!

Hvordan hovedpersonen blir superhelt varierer. I Superman, The Hulk og Spider-Man er hovedpersonen en fattig, beskjeden og nerdete kar som i et tilfeldig punkt i livet finner ut at han har uvanlige krefter. I Batman har hovedpersonen egentlig ingen ekstraordinære krefter, men derimot så mye penger at han lett kan lage seg en drakt som gjør den samme nytten.

Iron Man, eller Tony Stark, som han egentlig heter, tilhører den siste kategorien. Tony Stark er en styrtrik våpenprodusent som blir tatt til fange av terrorister etter en test av hans nyeste missilvåpen. Terroristenes instrukser er ikke vanskelige å forstå: Bygg det samme våpenet som ble avfyrt, og vi lar deg gå. Men Stark er smartere enn som så. Han vet at de aldri kommer til å la ham gå, og planlegger derfor å bygge noe annet. Noe som kan få ham ut av fangenskapet. En Iron Man prototyp er i produksjon, og dermed er vi i gang.

Actionscenene er knall. Ingenting nyskapende, men utrolig godt laget. Eksplosjer, nærkamp, skyting og flyving, alt i en herlig miks. Mer er det ikke å si om det. Musikken funker fint. Jeg kunne tenkt meg å høre Black Sabbaths klassiker "Iron Man" før rulleteksten, men det får jeg altså ikke. Jaja. Bedre sent enn aldri.

En av tingene som gjør Iron Man forskjellig fra mange andre filmer, er måten superhelten påvirker omverdenen. Superman og Spider-Man kommer på forsiden av alle aviser, redder barn og deler ut rundhjuling til skurker offentlig - Iron Man har bare én fiende. Filmens slemming heter Obadiah Stane, og er hentet ut den fra den klassiske tegneserien om Iron Man. Stane var, sammen med Tonys pappa - Howard Stane - medvirkende grunnlegger av Stark Industries. Etter Howards dødsfall tok Tony over skuta, og Stane jobbet der fremdeles. Heretter kan dere vel gjette hva Stane vil oppnå; Å knerte Tony og ta over Stark Industries!

Iron Man er på ingen måter en original film. Den utnytter alle de velkjente klisjéene og benytter seg av morsomme replikker hele veien. Actionscenene er heller ikke revolusjonerende. Så hvorfor er filmen så bra? Jo, det er mye på grunn av de herlige skuespillerne. Ingen kunne spilt den humoristiske og sarkastiske personligheten til Tony Stark bedre enn Robert Downey Jr., og Jeff Bridges er ypperlig som skurken Obadiah Stane. I de andre rollene finner man også stornavn, som Gwyneth Paltrow og Terrence Howard.

Med en stjernespekket rolleliste, spennende historie, eksplosive actionscener og morsomme replikker er Iron Man et sikkert valg når det gjelder action- og superheltfilmer. Iron Man-drakten er dessuten fantastisk lekker.

PS! Iron Man 2 er i støpeskjeen, og ruller på kinoer verden over i april eller mai neste år!

8/10

Lekker drakt, eller hva?

Etter å ha blitt inspirert av Fuglemannen har jeg bestemt meg for å begynne å skrive egne anmeldelser. Om dette blir den eneste anmeldelsen jeg noengang skriver eller om jeg kommer til å skrive nye hver uke, vet jeg ikke enda.

Original tittel: C'era una volta il West
Internasjonal tittel: Once Upon a Time in the West
Regissør: Sergio Leone
Sjanger: Western
Land: Italia
År: 1968
Spilletid: 160 min

Once Upon a Time in the West var den italienske regissøren Sergio Leones fjerde western, og etter min mening den aller beste.

Historien i filmen sentrer rundt skjønnheten Jill McBain (Claudia Cardinale). Etter å ha ankommet en liten landsby med tog fra New Orleans, finner hun ektemannen og hans tre barn døde. Kort etter dette kommer det tre nye menn inn i livet hennes; Forretninsmannen Frank, som drepte familien hennes og vil nå kjøpe landet rundt gården hun bor på; Landstrykeren Harmonica, en mystisk skikkelse og en jævel på munnspill; Cheyenne, en etterlyst banditt med sans for Jills kaffe.

Slik jeg ser det utgjør de tre mennene på en måte "The Good, the Bad and the Ugly." Hvem som er hvem skal jeg ikke røpe, det finner du ut av etterhvert. Skuespillet er helt fantastisk, og noe av det beste med filmen. I rollen som Frank finner vi en briljant Henry Fonda. Charles Bronson spiller Harmonica på en stilig og rolig måte. Jason Robards - som spiller Cheyenne - er ikke et kjent navn for meg, men han spilte godt i denne filmen.

Ennio Morricone har laget musikken til så og si alle filmene til Sergio Leone, inkludert denne. Det er jeg oppriktig glad for. Musikken i Once Upon a Time in the West er noe av det vakreste, tøffeste og mest minneverdige jeg noensinne har hørt. Stemningen, den legendariske duellen og karakterene hadde ikke vært det samme uten musikken. Ja, for hver karakter har sin egen melodi. I hver scene med Jill blir den samme melodien brukt, og det samme gjelder de andre karakterene. Hvor tøft er vel ikke det, at melodien beskriver karakterenes personlighet og følelser?

Stemningen er også helt ypperlig. Sergio Leone skapte herlig stemning i alle filmene sine, men denne tar virkelig kaka. Se åpningsscenen, så skjønner du hva jeg mener. En virkelig lang scene, der gjentatte lyder fra vindmøller og fluer setter stemning. Briljant. Munnspillet til Bronson er også et perfekt virkemiddel. Hver gang du hører lyden av et munnspill, vet du at han er nær.

Once Upon a Time in the West er utvilsomt en av tidenes beste filmer. Den er full av minneverdige karakterer, scener og musikk. Det er også en film jeg kommer til å se igjen og igjen. Jeg har nå sett den to ganger, og gleder meg allerede til å se den igjen. For jeg har innsett at dette er en film som blir bedre for hver gang man ser den.

10/10

Charles Bronson med sitt karakteristiske munnspill.