Hey! Vet dere hva? Kom til å tenke på en ting her om dagen.

Jeg satt og så på film på min xbox 360. I grunn ganske underholdende. Film kan være veldig bra, dere burde teste det en gang.

Anyway, mens jeg satt der og så på film kom jeg til å tenke på at denne konsollen også er en strålende spillemaskin.

Da jeg tok en titt i hylla oppdaget jeg spillet Gears of War 2. Og det var da jeg kom til å tenke på en spesiell hendelse.

Så da lurer jeg, husker dere hvilken hendelse jeg snakker om? Jeg tror dere gjør, jeg vant nemlig Gears of War 2 konkurransen før jul! Og ikke nok med det, jeg vant en hel haug med flere spill også!

Gjorde dere? Nei, det var meg, og noen få andre. Men mesteparten av dere, fikk ikke en dritt!

MUHAHAHA! Jeg vant!

Nynorsk overskrift is the shit dere!

Har allerede fortalt det i ett par andre blogger, men må vel nesten blogge det selv også.

Jeg vant vist alle spillene utgitt av MS ut året! Riktignok vant ikke jeg og kompisen min noen av matchene vi spilte, men det gjorde ikke de andre heller. Det resulterte i trekning og vi vant spillene likevel! Då vart me fornøgd!

Til vårt forsvar så har jeg lovet å si at CT og Kristian er totale no-lifes som ikke bedriver noe annet på fritiden en å game GeoW. De cheatet sikkert også. De tilsto til og med å ha fått tjuvstart i treninga!

Angående matchen vi hadde imot Zubimar og hans "venn", så forsvarer jeg meg med at jeg fikk inverterte kontroller. Veldig plagsomt å trykke opp, men sikte nedover altså.

Men jeg må si jeg også er imponert over kompisen min. Den ene runden i mot CT og Kristian ble jeg drept tidlig (Cheats...), men han klarte å utrydde begge motstanderne med motorsaga! Det var imponerende og ble møtt med applaus fra resten av gjengen.

Det var vel en av totalt 2 runder hvor GR staben ble overvunnet. Den andre runden skal Zubimar og hans "venn" ha æren for.

Uansett så vant jeg! Og det er vel i grunn det som er viktig her! Jeg vant, ikke du! I tillegg fant jeg en 512mb minnepenn i Oslo! Det gjorde heller ikke du! MUHAHAHA! Neste ting å skryte av var vist ikke langt unna, nei!

Så dere får kose dere med deres dyre eksemplarer av GeoW2, jeg skal spille både det og flere andre spill GRATIS! Da kan jeg bruke de sparte pengene på andre spill igjen!

Synd for dere, men dere vant dessverre ikke, det var meg! Oh, btw, hvor mange av dere har fått gleden av å skjære hodet av kompisen deres med chaingun? (I RL altså).

Heisann alle sammen! Vil bare komme med en liten påminnelse/fortelle dere noe.

Dersom dere ikke fikk det med dere har jeg vunnet Gears of War 2 konkurransen, og da dette er ett meget populært spill (rettere sagt, det første var. Dette er ikke ute enda.) så føler jeg for å gni det enda litt mer inn.

Ja, i morgen bærer det inn til Oslo sammen med en kompis for å motta spillet helt gratis. Som om dette ikke var nok skal vi også motta annet stæsj sto det. Tipper på blant annet lue som de 100 første i den vanlige køa får.

I tillegg skal det jo turneres imot GR redaksjonen og de andre vinnerne. Da er det litt negativt at jeg aldri har prøvd Gears of War før, men det går bra! Jeg får spille det mens dere ligger hjemme i sengene deres og gråter over å måtte vente på spillet til dagen etter. (Unntaket blir vel dere i Oslo over 18, men dere gjelder ikke).

Så jeg vil bare si at jeg ønsker meg selv en fortreffelig kveld i morgen og at jeg kommer til å storkose meg! Dere andre får bare ha det så godt og vente til morgenen etter med å betale for spillet. Jeg får vel nesten håpe for deres del at elkjøp setter ned prisen også...

Ble vist litt lang denne. Anyway, her er fortsettelsen.

Eg hadde ingen kjangs til å stikke av så lenge eg sett i bilen. Når vi nærma oss huset stakk den lange hovudet bak og sa at eg hadde å gjere som dei sa og samarbeide, kvist ikkje kom det til å gå ille med meg. Eg viste kva dei var i stand til og valte derfor å bli rolig med inn i huset igjen. Den lange politimannen undersøkte at alle gardiner, dører og vindauge var lukka før den lubne slo til meg. Eg falt saman på golvet. Eg klarte ikkje reise meg. Eg var heilt knust. Ved sida av meg låg faren min. Den lubne drog fram ein strip og sette rundt armleddet mitt og bordbeinet. Den lange hadde tatt med ei bensinkanne frå bilen og helte rundt i stua. Til slutt tok han dei siste dråpane og helte over meg. "Avisoverskriftene i morgen kommer til å seie: Tragisk ulykke brenner far, mor og barn til døde", sa den lubne mens han vifta med ein lighter. "Vi gjorde vårt beste for å redde dei, men vi var for seint ute", sa den lange og lo litt for seg sjølv. Dei gjekk så mot døra og rett før dei var ute slengte den lubne den tente lighteren mot golvet. Eg strevde hardt i eit forsøk på å få laus strippen. Flammane blussa opp rundt meg. Møblane tok fyr eit etter eit og tel slutt brende alt rundt meg. Eg freiste enda for å få meg laus, men eg hadde innsett for lenge sia at det var nyttelaust. Likevel kunne eg ikkje berre gi opp. Til slutt tok også beinet mitt fyr, Kroppen til faren min var for lengst ugjenkjenneleg. Eg begynte å sparke vilt. Eg var verkeleg desperat no. Eg brukte dei siste kreftane mine no. Ikkje at det var så mykje igjen, eg var nesten svimslagen frå slaget, og sliten etter alt strevet og varmen. Eg kjente at håret mitt tok fyr. Alt håp er ute nå tenkte eg. Smerta var intens. Ikkje berre frå flammane, men også det rennande såret frå slaget eg nettopp hadde fått i hovudet. Eg kjente at alle kreftane i kroppen min forsvann. Eg strevde for å halde auga oppe. Det viktigaste no er å halde bevisstheita tenkte eg. Då hadde eg kanskje ein liten kjangs til å overleva.

Til slutt klarte eg ikkje halde auga opp lenger og augelokka mine sklei sakte igjen. Det siste eg så var mora mi som strauk handa nedover ansiktet mitt og sa "Kvil i fred no".

Jeg får sikkert problemer med programmet som læreren bruker for å sikre at jeg har skrevet denne teksten selv nå, men jeg får satse på at det går bra. Dette er en naturalistisk fortelling som jeg har skrevet i norsken og levert i dag. Ble i grunn fornøyd med denne meget pessimistiske fortellingen og håper at i allefall noen gidder å lese den. Selv om den er på nynorsk...

Eg såg ut av vindauget, dei sto der igjen! To uniformerte politi-karar. Den ene var alltid glattbarbert, den andre hadde ein stor rufsete bart som stritta til alle kantar. Han med barten var ein kraftig, men stutt kar, ein klassisk "donut-cop". Den andre var rake motsetninga, ein høg og tynn kar. Begge bar dei pistolar og batong. Mens dei sto å kjeda seg brukte dei å halde batongen i den eine handa og slå den rolig ned i den andre med ein jamn rytme.

Kvar einaste dag sto dei der. Ikkje lenge i slengen, men kanskje 5 til 10 minuttar om gongen. Etter at dei hadde sett på huset ei stund gjekk dei runda si ein gong til. Vanligvis gjekk dei runda ein 2 til 3 gongar daglig, kvar gong stoppa dei her hos oss. Dei sa aldri noko, dei pekte heller ikkje. Dei bare sto der å så rundt seg.

Eg møtte dei ofte mens eg sykla til skula også. Dei sa aldri noko, dei berre stirra morskt bort på meg og følgjet meg med blikket heilt til eg hadde passert dei. Eg kjente kanskje eit lite grøss nedover ryggen, men eg stoppa aldri, eg berre sykla vidare. Kva dei gjorde mens eg var på skula vet eg ikkje, men eg vil tru at dei berre gjorde sine vanlige gjeremål og patruljerte den same gamle ruta gong etter gong.

Slik gjekk dagane, dei patruljerte gatene kvar einaste dag, runde etter runde. Eg gjekk på skula som vanlig og gjorde alle dei kvardagslege gjeremåla mine. Eg tenkte eigentlig ikkje så mykje over dei til vanlig, eg berre lurte på kvifor dei alltid var så interessert i huset vårt. Men dei var ikkje eigentlig noko problem, så eg lét det fare sin veg.

Men ein dag da eg slapp tidleg frå skula forandra noko seg! Dei sto plutselig på døra vår og banka på. Eg hoppa kjapt uti busken ved sia av vegen! Eg ville ikkje at dei skulle sjå meg. Eg veit ikkje kvifor, men det var ei frykt som traff meg i augeblikket. Eg følte på meg at dei var her for å gjere oss noko vondt. Dei sto og venta ei stund før døra gjekk sakte opp. Eg så mora mi stå der med eit trist blikk i ansiktet. Eg så at dei sa noko, men eg var for langt unna til å høyre dem. Eg kravla litt nærmare i eit forsøk på å høyra kva dei sa, men eg rakk ikkje komme langt. Alt eg fikk sjå frå min avstand var at den lange tok eit hardt grep rundt armen til mora mi og dytta ho inn. Begge dei to politi-karane fulgte etter like bak. Eg fortsatte å kravle bortover bakken for å sjå om eg kunne få eit betre overblikk over situasjonen. Etter ei stund fekk eg klar sikt inn gjennom stue vindauget. Eg så at politi-karane sa noko å lo høgt. Mora mi så fortsatt trist ut. Det gjekk ikkje lenge før den lubne gjekk og trakk for gardina, og det siste eg så var at mora mi begynte å lausne opp toppen av kjolen.

Eg fraus eit augeblikk, eg veit ikkje kor lenge eg låg der. Eg var heilt sjokkert over kva eg nettopp hadde sett. Etter ei stund kom faren min heim også, og politi-karane var ikkje ute enda. Han skulle jo eigentlig ikkje vere heime på denne tida av døgnet. Han var vanligvis på jobb. Mora mi var vanligvis heime heile dagen. Ho var ikkje i stand til å arbeide på grunn av ei skade ho fekk for eit par år sida. Faren min køyrte inn på gardsplassen på den aggressive måten han pleier, men som vanlig så han også heilt sløv ut så fort han var ute av bilen. Hovudet hans hang ned så ansiktet hans vart heilt usynlig, og kofferten nærmast slepte han etter seg på vei mot inngangsdøra. Eg tenkte at eg eigentleg burde sprette fram og seie noko til ham om kva som haldt på å skje, men eg klarte ikkje. Ikkje viste eg kva eg skulle ha sagt heller. Det vart berre til at eg ble liggande i grøfta og håpe på at pappa fiksa alt. Så fort faren min fekk greie på kva som skjedde skulle nok alt ordne seg tenkte eg. Sjølv kunne eg late som om eg aldri visste noko. Alt skulle bli som normalt, berre med ein liten forskjell, dei skumle politi-karane skulle forsvinne! Det var det eg låg i grøfta og håpa på, men eg burda ha vist at dette skulle vere for mykje å håpe på.

Faren min fekk til slutt slepa seg frem til inngangsdøra og tok tak i handtaket. Han stoppa. Eg lurte eit augeblikk på om han sovna der, rett framfor døra, men så oppdaga eg at det såg ut som om han høyrte etter noko. Han hadde sikkert høyrt ein lyd frå inne i stua. Han sto ikkje så fryktelig lenge før han tok handtaket ned. Han opna så døra sakte. Så stakk han først hovudet inn, tett etterfølgd av resten av kroppen. Han gjekk vidare innover gangen, før han rakk å forsvinne frå min synsvinkel lukka han forsiktig døra bak seg. Eg låg i grøfta og venta. Eg viste ikkje kva som kom til å skje no, men eg håpa på det beste. Etter berre ei lita stund høyrte eg ein masse hyling og skriking frå huset. Eg vart verkelig redd no, gardinene var trokke for og døra var lukka så eg hadde ikkje moglegheit til å sjå noko av kva som skjedde. Etter ei lita stund høyrte eg to høye smell og skrikinga stoppa. Kva hadde skjedd no, det kunne vere kva som helst.

Eg låg lenge i grøfta, kor lenge det var er heilt umogleg for meg å seie no. Det føltes ut som ein evigheit, men det kan ha vore alt frå 2 minuttar til to timar i verkelegheita. Til slutt kom dei to politi-karane ut. Eg begynte å frykte det verste. Så fort dei hadde køyrt ut av syne løp eg inn i huset vårt. Eg løp inn i stua og ble ståande der. Synet eg møtte var det verste eg har sett i heile mitt liv. Mora mi låg halvnaken utover bordet med eit digert hull i panna, og faren min låg mitt på golvet med hjernen sprengt utover halve stua. Eg knakk saman på golvet og begynte å gråte. Eg viste ikkje kva eg skulle gjere for noko. Ingen av naboane var heime og eg hadde heller ikkje nokon slektningar eg kunne kontakte. Det var berre oss, meg, mamma og pappa. No var eg den einaste som var igjen. Bestemora og bestefaren min hadde budd i nabo leilegheita før, men dei var begge døde for eit par år sida. Eg var heilt aleine i verda. Ingen av mine nærmaste var igjen. Eg var ei lita stund innom tanken på å dra til min beste venn som budde eit par kvartaler lenger oppe i gata, men familien hans dro på ei vekes ferie dagen før.

Eg fant etter masse tenking ut at einaste moglegheita var å dra til politi stasjonen. Eg måtte klare å snoke meg forbi dei to vondskapsfulle politi-karane som hadde drepe familien min og få snakka med politi sjefen. Han kom til å forstå, han var nøydt til å forstå! Eg gjekk forsiktig ut av huset, så meg rundt og passa på at politi-karane ikkje luska rundt hjørnet. Eg plukka opp sykkelen ifrå grøfta og begynte å sykle bortover gata på veg mot stasjonen. Det var eit stykke til politi stasjonen, men etter ein halvtime var eg framme. Eg såg ikkje noko teikn til nokre av dei to politi-karane. Eg gjekk inn og dei var ikkje der heller. Eg hadde vore så redd for å møte på dei at eg ein stund nesten hadde gløymd kva som hadde skjedd. Eg gjekk bort til resepsjonen og sa eg var nøydt til å snakke med politisjefen med ein gong! Det var veldig viktig sa eg. Eg var redd for at det skulle bli vanskelig å få snakke med han sida eg var ein liten gutunge, men dama bak skranka lét meg prate med sjefen med ein gong. Ho må ha lagt merke til kor alvorleg eg var.

Eg følgde dama bort til kontoret til politisjefen. Ho fortalte at det var nokon som ville snakke med han og let meg så gå inn. Eg gjekk forsiktig inn på kontoret. Politisjefen var ein gammal koseleg mann. Han hadde trivelige auge og så verkeleg ut som om han hadde lyst til å hjelpe. Han hadde ei rolig og avslappande stemme og ba meg sette meg ned og fortelje kva som hadde skjedd. Da eg var halvvegs i forteljinga mi oppdaga eg gjennom glasveggen at den lubne politi-karen kom inn døra. Rett etter han kom den høge. Dei gjekk rett bort til kaffe automaten begge to, dei hadde ikkje sett meg enda. Eg pekte forsiktig bort på dei og fortalte at det var dei eg snakka om. Samtidig prøvde eg å gjømme ansiktet mitt for dei. Den gamle mannen snøfta og sa at han hadde lita tru på at dei kunne ha gjort noko galt, men ba meg likevel fortsette. Etter at eg var ferdig fortalte politisjefen at han hadde kjent dei begge i mangfaldige år og han aldri hadde hatt noko trøbbel med dei. Han virka plutseleg litt mindre koseleg enn då eg først kom inn. Han reiste seg rolig ifrå stolen sin, gjekk bort til døra og ropte på dei begge. Han gjekk så rolig tilbake og set seg igjen. Det gjekk ikkje lang tid før begge politi-karane sto bak meg. Den gamle fortalte med den rolige stemma si at eg mente eg hadde sett dei drepe familien min. Den lange kom bare med den typiske kommentaren "unge og fantasien deira, kva?" og gnei handa rundt i håret mitt. Eg kjente at eg vart sint, men eg fekk ikkje gjort så mykje der eg sett.

Den lubne sa til sjefen sin at dersom han ville kunne dei ta meg med til huset mitt for å roe meg ned, vise meg at familien min fortsatt hadde det godt. Bevise at det hele berre var ein vond fantasi. Politisjefen virka einig, og dei koselege auga hans virka plutselig berre vondskapsfulle. Eg trygla han om ikkje å sleppe meg aleine saman med dei, men han ville ikkje høyre på meg. Eg prøvde å løpe unna, men dei tok tak i meg og stoppa meg. Dei kunne ikkje ha meg løpande rundt og spreie falske ryktar om politiet sa dei. Nei, dei vart heilt nøyt til å ta meg med til foreldra mine og fortelje dei kva slags løgnar eg spreia sa dei. "Foreldra mine er døde, dykk har drepne dei" skreik eg høgt, da vart den lubne forbanna og tok tak i meg, bar meg ut i bilen og slang meg i baksetet av bilen deires. Rett før bildøra smalt igjen bak meg høyrte eg politisjefen seie "Dykk veit kva dykk har å gjere gutar, på tide å rydde opp etter seg".

Fortsettelse følger...