Å sykle hjem fra skolen i pøsregn er ikke gøy, og spesielt ikke når kjeden på sykkelen faller av to ganger, og du må stå uten tak over hodet i flere sekunder (sekunder som gjør deg dobbelt så våt) for å få den på plass. Når man da kommer hjem søkk våt lengter man bare etter å få av seg de våte klærne og sette seg ned tørr og varm.

Men i dag skjedde det noe spesielt, før jeg i det hele tatt kom inn husdøra sto mamma i vinduet og pekte på ett eller annet. Jeg skjønte ikke bæret av hva hun pekte på, men da jeg så ned på terrassebordet fikk jeg øyne på en liten spurv som lå stille ved siden av en blomsterpotte.

Den hadde sannsynligvis krasjet inn i vindusruta og mistet bevisstheten i noen få sekunder, for da brodern var på vei for å hente luftpistolen sin og hadde tenkt til å blåse hodet av den, så begynte pippen å sprelle som bare det. Jeg klarte å ta den opp uten å skade den, og den virket helt fin, bare litt skremt av det lille sammenstøtet med vinduet.

Har du opplevd noe lignende før? Det har ihvertfall ikke jeg.

Note: Google Chrome har fått influensa i dag så jeg får ikke brukt stavekontroll, så du finner mange grammatikkfeil i teksten. Beklager det.

Jeg har i årevis vært en hardbarka Star Wars fan, da jeg først så The Phantom Menace våren år 2000 har The Froce strømmet gjennom tankene mine hver eneste gang jeg har sett en av de seks mesterverkene. Helt siden A New Hope kom i 1977 har alle har en gang i livet sitt blitt blåst vekk av de fantastiske kampscenene og den ville fantasien, og serien har blitt regnet som stort sett de eneste sci-fi filmene som har appellert til de aller fleste, både nerder og ikke nerder, gamle, unge og de midt i mellom. Men i år 2008 fikk George Lucas og gjengen den supre ideen at de skulle lage en animasjons serie ut av det hele, som skulle fortelle hvordan det var mellom episode 2 og 3, også kjent som The Clone Wars. Denne serien var beregnet kun får de yngste Star Wars tilhengerne, og samme år slapp de også ut filmen med det smarte navnet 'Star Wars: The Clone Wars', og med et åpent sinn har jeg satt meg ned og sett på dette makkverket, eeeeeeh, denne filmen.

Filmen starter med som en helt normal Star Wars film, tittelen ruller opp på skjermen og den kjente melodien begynner og spille. Men melodien er forandret, og ikke på en god måte, langt ifra, de har til og med gått så langt og fjernet den klassiske teksten som ruller opp på skjermen og erstattet den med en chessy stemme som forteller forhistorien for deg. Tor de vi ikke kan lese?. Veldig bra førsteinntrykk må jeg si, men gjett hva! Det blir verre! Når du ser en Star Wars film forventer du et unikt plot som skal dra deg med å filmen og vise deg universets hemmeligheter, krefter og muligheter som den dag i dag er vitenskapelig umulig, dette er også kjent som science-fiction, og har vært hovedmålet for enhver film i serien som til i dag har kommet. Dette er ikke hva vi får servert i The Clone Wars. De klarte å komme opp med det dummeste og latterligste jeg noensinne har sett i en film som dette. Det som skjer her er at Jabba The Hut's sønn har blitt kidnappet, og det er opp til den snille republikken å redde han! Ja, du hørte riktig, den svære kladden Jabba har en sønn, en sønn vi riktignok aldri får høre et pip om i noen av filmene, men en sønn som kan få den lille gangsteren til å alliere seg med de slemme. Hvordan Jabba i det hele tatt har fått en unge en tanke jeg helst vil styre unna. Som om det ikke var nok har også Anakin Skywalker fått seg seg en lærling, som igjen vi ikke får høre et pip om i noen av de andre filmene.

Som du kanskje fikk med deg er historien helt på trynet dårlig, klisjéfylt, og er ikke i nærheten av kvaliteten til det vi er vandt til å Star Wars universet, men filmen er tross alt laget for de yngste younglingene, og de er jo ikke særlig engasjert angående et bra plot. Filmen er som sagt animert, og det er en de få punktene som får filmen til å sanke noen poeng. Men slapp av Pixar-fanboys, den er langt unna kvaliteten til filmer som Up og Toy Story, men animasjonene er allikevel fine og se på, og det har en del fine farger. Men er det noe man uten tvil legger merke til når man ser filmen, er hvor utrolig dårlig designet de fleste karakterene er. Kanseller Palpatine er stygg som juling, verken Anakin eller Obi Wan er i nærheten med å se ut som det de gjør i det virkelige liv, øynene til Yoda er store som hus, og jeg kan ikke huske forrige gang jeg så Count Dooku med nisseskjegg. Stort sett de eneste karakterene som ser bittelitt ut som det de skal forestille er Padmé Amidala, klone krigerne og droidene, resten ser ut som deformerte voksdukker.

Stemmene skuffet meg også, de eneste skuespillerne som faktisk spilte i de originale filmene og har gitt stemmen sin i denne filmen er Samuel L. Jackson (Mace Windu) og Christopher Lee (Count Dooku). Det er mulig det også er flere, men de to er stort sett de eneste du legger stort merke til som original stemme. Droidene høres relativt like ut, men disse stemmene kan ogs¨å lure deg siden dataprogrammer enkelt kan få hvilken som helst stemme til å høres ut som f. eks normale Battle Droids.

Men hvis man skal slutte å være en sur og pirkete Star Wars fanboy, og heller se på filmen som en animert sci-fi film siktet mot barn, så er den faktisk ganske overraskende underholderne til tider. Humoren ganske basic, mange one-liners som både får deg til å lette på smilet, og noen får deg til å le kraftig på grunn av hvor dumme de var. Kampscene er utrolig nok artige å se på, nok en gang er de ikke i nærheten av like gode som i de originale filmene, men de er allikevel milevis bedre enn de fleste av dagens barnefilmer, mye grunnet at denne filmene har laservåpen, romskip, dueller med lyssverd og ikke minst The Force. Utenom det jeg nettopp nevnte er kampscenene gode, det er Star Wars, så hva kan gå galt?

Det er også mye som vi kjenner igjen fra de andre filmene, både planeter, karakterer, kjøretøy, etc. Men også mange vi ikke har sett før nå, mens jeg så filmen fikk jeg øye på noen skip jeg aldri har sett i verken de eldre eller de nye filmene, og jeg klødde hodebunnen tørr i håp om å komme på hvor i alle dager jeg hadde sett det før, eller om jeg i det hele tatt hadde sett dem før i det hele tatt. Noen av karakterene som også spilte en stor rolle i filmen og overlevde til slutt får vi også aldri høre om igjen noengang, som for eksempel Jabbas sønn og Anakins lærling som jeg nevnte istad, men ikke minst en helt ny kvinnelig sith, som faktisk kunne blitt en viktig brikke i krigen mot republikken.

Da jeg var ferdig med å se The Clone Wars og begynte på denne anmeldelsen/rage-bloggen sto jeg mellom valget å vurdere den som en barnefilm basert på en verdenskjent filmserie, eller hardbarka fan av denne serien som kommer inn med et åpent sinn og tar imot det den får servert. Da jeg var ferdig kunne jeg ikke annet enn å velge sistnevnte.
Plotet er rett og slett bare teit, selve animasjonene er greie nok, men de kjente karakterene er helt ødelagte og nesten ikke til å kjenne igjen, kampscenene er høydepunktet av hele filmen, men det redder ikke filmen fra å bli vurdert som en flopp. Jeg kan skjønne at Georg Lucas ville lage en ny Star Wars film for å tjene en slant med penger igjen, og han tenkte at det ville være en perfekt mulighet til å gi barn en bedre introduksjon til denne fantastiske serien med å lage nettopp denne filmen bare for dem. Men det faktumet å i det hele tatt lage en animert barnefilm (og serie) av Star Wars er noe av det dummeste jeg har hørt. Selv var jeg liten tass på seks år da jeg for første gang fikk øye på Star Wars ved å se en av de ordentlige filmene, og selv om jeg ikke brydde meg så mye om historien, så var det bare så utrolig kult å se filmene. Jeg ble helt fascinert av lydene, skipene, de kreative skapningene, planetene og ikke minst lyssverd, og jeg gikk til og med ned i skogen like ved huset mitt for å finne den perfekte pinne, og late som jeg var en ekte jedi og bekjempet droider og Stormtroopers en etter en. Første gangen jeg så episode 6 for mange år siden jublet jeg av glede da opprørene sprengte den andre Death Star, og jeg felte en tåre da Luke sitter over Darth Vader og de får endelig møtt hverandre ansikt til ansikt for første og siste gang.

Dette er ting jeg veldig sjeldent gjør på grunn av en film, og jeg er ikke sikker på om barn i dag kan gjøre det samme etter å ha sett denne filmen. Kanskje de får feil inntrykk av Star Wars? Kanskje de finner ut at det ikke bare er tull, tøys og masse action, men heller mye, mye mer? Kanskje de syntes det blir for mye, eller kanskje de syntes det er greit, ikke vet jeg, men jeg fikk aldri samme følelse i kroppen da jeg så The Clone Wars som da jeg så de originale filmene. Sure, den hadde litt god action, men utenom det føltes rett og slett mer som en helt vanlig barnefilm pakket inn i Star Wars universet. Nei, jeg føler meg snytt, jeg kan ikke tro at George Lucas ga lov til å lage noe sånt som dette, det føles ikke som Star Wars i det hele tatt, og den eneste grunnen til at jeg så filmen var fordi, ja, nettopp fordi det var Star Wars, en serie jeg elsker med hele mitt hjerte, og en serie jeg rangerer som et mesterverk uten like.

Nei, George Lucas, jeg er dypt, dypt skuffet!

3/10

I skrivende stund sitter jeg foran PCen med bra musikk på øret og stirrer ut av vinduet og tenker over sommeren vi nettopp er i ferd med å ta farvel med. For i disse dager blir vi nødt til å slutte å ta livet med ro, og vende tilbake til den normale hverdagen, enten om det sies å vende tilbake til skolebenken, eller hilse på den for første gang. I mitt tilfelle skal jeg begynne på det første året på videregående skole, jeg skal starte på elektro linjen, og jeg må si jeg er spent til å begynne der. Med både kjente og nye ukjente medelever, nye lærere, og nye fag, så må jeg si faktisk har blandede meninger om å starte. På en side blir det spennende å lære om ting man kanskje skal gjøre i fremtiden mens man er ute i arbeidslivet, men på en annen side blir det kanskje litt vanskelig å vende seg til å ikke ha fag, eller gå i klasse med folka man har gått med de siste ti årene.

Men hvis man ser bort fra skole, så må jeg si at dette har vært en bra sommerferie. Jeg har både vært på ferie i Sverige, og vært korte turer hos slektninger utenbys. Når jeg faktisk har vært her i Hønefoss har jeg enten vært hjemme, eller vært ute blant folk, ellers har det gått ganske rolig for seg. I dag fikk jeg også nyheten om at jeg får stipend fra skolen, men om det faktisk er penger jeg kan bruke på hva jeg vil, eller om det bare er et utstyrsstipend, så er det en mulighet for at (nesten) alt jeg har planlagt å kjøpe, faktisk kan bli en realitet. Penger er også noe man trenger nå som kvalitets spill og filmer blir spydd ut av alle bauer og kanter.

Så nå skal bare jeg slappe av og ta livet med ro frem til onsdag, for da braker helvete løs igjen.

Q: Hva har du gjort i sommer?

Dette er en kort titt og mine tanker rundt Medal of Honor's lukkede beta

Det er mange som vet at jeg gleder meg noe enormt til dette spillet, og foreløpig er det blant mine topp 5 mest etterlengtede spill i år. Jeg ble da sendt rett til himmels da jeg fikk en kode til den lukkede multiplayer betaen til PS3 tidligere i dag av vår alles fantomena. Og nå har jeg altså sittet i noen timer og spilt livskiten ut av det.

Med en gang jeg hørte at det var skaperne av Battlefield serien, DICE, som skulle stå bak flerspillerdelen, fikk jeg blandede følelser. Jeg visste da med en gang at den kom til å bli bra, siden DICE er kongen av online FPS spill på PC, og de har aldri utgitt et dårlig Battlefield spill, verken på PC elller konsoll. Men da begynte jeg å tenke etter, og etter å ha sett gameplay på E3 messen, så var som de viste frem Bad Company 2.5.

Men da jeg fikk spille det for meg selv, skiftet jeg straks mening. Dette føltes ikke som Bad Company. Joda, kontrollene er ganske like, de bruker samme grafikkmotor, og animasjonen når du lader om en RPG er så og si identisk, men overall gameplay var ganske så annerledes. På denne betaen får man spille på to kart, en som tar plass i gate i Kabul, og i fjellene i Afghanistan. De store og åpne kartene som vi er kjent med i Battlefield, var mye mere lukket, og de føltes mer som en blanding mellom Battlefield og Modern Warfare. Jeg er ikke sikker på om hele fjellbanen er det, men det jeg spilte av den var ihvertfall så og si mer lukket. I Kabul ble det en del "run and gun" som man gjør i Modern Warfare, men samtidig blir du ofte nødt til å bruke lagarbeid for å vinne matchene.

Akkurat som i Battlefield er det et klassesystem her i Medal of Honor. Her var det Rifleman, Sniper og Special Ops, og alle klassene har sine egne våpen og opplåsbart tilbehør som du låser opp mens du spiller. Akkurat som i Bad Company og Modern Warfare er tilbehør viktig, det ekstra magasinet kan hjelpe deg å overvinne fienden, og selv som Kalashnikoven ser helt latterlig ut med rød-punkt sikte, så kan det hjelpe deg å skyte mer presist. Selv om jeg aldri har skutt et våpen i virkeligheten, så kan jeg si at de føles realistiske. Noen av våpnene høres ganske tåpelige ut, men de gir et stort trykk når du løsner en kule, og de føles tunge og riktige.

Medal of Honor's multiplayerdel kjører på Frostbite motoren som også blir brukt i Bad Company. Den tilbyr utrolig fin grafikk, og dette spillet er intet unntak. Både bygninger og karakterer er godt detaljerte, og eksplosjons og røykeffektene fra granater er helt fantastiske å se på. Men dessverre møtte jeg på en del problemer med frame rate/bildeoppdatering. Mens jeg gikk i fjellene merket jeg at gresset poppet opp mens jeg gikk forbi, og i gatene i Kabul kom det stein som teleporterte seg rett foran meg. Jeg møtte også på noen få bugs mens jeg gikk, som at en TV sto stille i luften uten noe under seg, eller at en granat jeg nettopp har kastet ikke fløy dit den skulle. Om dette er dårlig internett tilkobling eller om spillet er sånn, vet jeg ikke, men jeg håper ihvertfall at DICE finner en løsning innen utgivelse.

Medal of Honor er hva du får hvis Battlefield og Modern Warfare hadde giftet seg og fått barn. Det er det beste fra begge verdener, og alt jeg kan si er at jeg gleder meg enda mer, og 14. oktober sammen med 2. november er de datoene jeg ser mest frem til i år. Om jeg gleder meg mer eller mindre er vanskelig å si, med tanke på at siklefaktoren min allerede var på topp, men jeg gleder meg ihvertfall ikke mindre. Men nå begynner det snart å bli sent, jeg burde legge meg og lade opp batteriene mine til nye runder med ass-kicking i morgen.

Hypo-meter

5. Mest etterlengt
-4. Gleder meg mer-
3. Har ikke endret mening
2. Gleder meg mindre
1. Mistet troen

Så, i dag har jeg og resten av familien vært på IKEA, den svenske møbelgiganten alle kjenner til, de som selger alt fra de største kjøkken, til de minste oppvaskbørstene. Alle som leser dette har vært på IKEA minst en gang i livet, enten for å kjøpe seg en ny seng, som jeg gjorde (sovesofa in fact), ny dusj, eller rett og slett for å spise på den superbillige kafeteriaen. Butikken er mest kjent for å være billig, ha egne varer, og selge varer flatpakket og gir hele monteringsarbeidet til deg.

Men det jeg funderer mest på, det er hvor mye rart du kan finne i denne butikken. I dag så jeg mye rart, blant annet trekantede talerkler, kaffekopper som er så små at de kan bli forvekslet med saltbøsser, og sofatrekk med 8-bits blomster som er tatt rett ut av Super-Mario på NES. Det er så mye i denne varehuskjeden at andre møbelkjeder som Skeidar, Bohus og Møbelringen kan gå og ta seg en bolle, fordi IKEA vanligvis har de samme varene, bare halvparten så billig, og i en bazzilion andre farger.

Det er også en annen ting som jeg ikke kan skjønne, og det er hvorfor det alltid er så rare folk i denne butikken. Selv om vi sto opp klokka 07:00 og ankom butikken cirka klokka 09:04, som er fire minutter etter at de hadde åpnet, så var det folk som allerede kom ut av skyvedørene med både gigantiske esker og svære bæreposer fulle av varer de nettopp hadde kjøpt. Om de hadde brutt seg inn om natten og ventet med å betale til i dag, eller om de har vært der så mange ganger, eller om de har fotografisk minne, så de rett og slett kan alle avdelingene i hodet, har jeg ikke peiling på.

Ikke vet jeg, men det var også hvordan kundene så ut som fascinerte meg veldig. Selv er jeg en raring, men jeg kan love deg, IKEA er som en møteplass for raringer. Korte asiatiske kvinner under 1,50 med kne høye støvletter, ektepar med downs (belive me, det finnes flere enn ett!), pensjonister med grilldress, og merkelige svenske ekspeditører. Men det som skremte meg mest, det er at hvor enn jeg pekte øynene mine, så fikk jeg øye på en eller annen gravid dame. Alder spilte ingen rolle, 20 år, 30 år, 40 år, 3 måneder på vei, 8 måneder på vei, osv. Damn, jeg ble nesten nervøs for at en av de små pjokkene kunne poppe ut av moren dems når som helst.

Anyways, jeg skal ikke returnere til IKEA før jeg absolutt må. Hvis jeg trenger en ny kontorstol eller lignende, så sender jeg bare foreldrene mine ned dit alene, Raring Convention holder jeg meg langt unna.

Synd at jeg ikke fant en sånn som på bildet under, kunne gjerne tenkt meg en sånn, billig er den også.