Trist er stikkordet, vinter er grunnen. Jeg kan ikke huske et eneste år hvor jeg ikke har lengtet mot sommeren når gradestokken kryper mot negative tall. Omvendt, not so much. Jeg har aldri, aldri, uttalt at jeg gleder meg til snø og vinter. Kan ikke skjønne hvordan folk greier å motivere seg til denne tiden.

Facebook florerer av statuser som: "Endelig snø", "Kong vinter i anmarsj" etc. etc.... Mine heller mot: "Bilen nediset igjen, great...", "Glatt som en nybonet bowlingbane på veien, gøy å kjøre til jobb", "ÆSJ".... Jeg greier ikke for alt jeg prøver se noen positive sider med vinteren i seg selv. Riktignok har jeg bursdag vinterstid, og feirer jul. Men bursdag hadde da vel vært like fordømt positivt på en annen årstid? Og julefeiringen i Australia er da vel like fin selv om det er sommer? For 20+ år siden motiverte jeg meg med at julenissen måtte ha vinter for å komme seg rundt med gavene, men nå vet jeg jo at det var bygd på en løgn siden julenissen etter alt å dømme er kapabel til å fly, så det punktet kan jeg stryke av listen. Det er kaldt, det er upraktisk, det er glatt, det er is på bilen, det tar lengre tid å kle på seg for å stikke nesa ut døren, det er utrivelig og hvitt, jeg blir snøblind, jeg fryser, jeg blir våt på beina med en gang jeg kommer inn i stua og den fordømte snøen smelter seg inn i sokker og bukseben. Jeg HATER vinter.

Etter alt og dømme er jeg født i feil verdensdel, jeg burde vært født i for eksempel Thailand, og da helst i samme familie med samme levekår. For jeg vil jo nødig gi avkall på alle godene for å bli kvitt ondet? Har jeg det egentlig bra på tross av vinteren? Ja..... Vil jeg helst at det skal være sommer året rundt? Også ja... Vil jeg leve som en boms for å oppnå det? Nei...

Poenget blir da som følger: Jeg forbeholder meg retten til å syte over at vinteren kommer hvert år, jeg vil med rette syte over været og dets påvirkning på min hverdag. Likevel må jeg si at jeg har det bra, og kan være relativt fornøyd med tilværelsen når vinter er det største problemet jeg har. Pluss, sydenturer gir meg jo så mye mer når jeg vet hvor usympatisk, kald og forferdelig vinteren er?

Joda, jeg er fornøyd, livet er ikke det verste man har, selv om vinteren er kald. Nå har jeg gjennom bloggen greid å motivere meg for mørkere tider, hvilket forhold har nettopp du til vær og vind?

Det siste året har jeg testet iPhone 5, etter lang tid med Android telefoner av ymse slag. Nå er jeg tilbake hos den lille grønne roboten, og trives bedre enn noen gang.

First things first, jeg er teknofil, jeg sikler etter alle nye dingser og telefoner, og ser for meg å få pakker i posten for å teste nye tilskudd på det teknologiske utviklingstreet. Jeg er gamer, men også like lidenskapelig opptatt av telefoni og gadgets. Jeg. Er. Teknofil.

I den forbindelse har jeg vært åpen for det meste, og plaget lommeboka mi til spindelvev og fluestadiet man ofte ser i tegneserier når protagonisten har smått med midler. Jeg bytter telefon så fort bindingstiden er omme og jeg igjen kan slå til på en "god" deal. Nå sist bestemte jeg meg for å teste iPhone 5, med de begrensninger det innebærer. Brukergrensesnittet er tiltalende og elegant, og på overflaten virker det kjempeenkelt og på grensen til banalt. Under panseret ligger det en motor som drar på alle sylindre og spruter ut eksos i form av krystallklar Retina skjerm, og tilnærmet null glitching og ventetid. Likevel er jeg misfornøyd, likevel føles det som jeg har kommet inn i hytta mi etter fire timer på jetski og noen har tent opp i peisen og tilberedt et festmåltid, når jeg nå har tatt i bruk min samboers gamle Galaxy S3. Det er som om jeg har funnet igjen en gammel flamme på facebook, og at ilden lever i beste velgående etter lang tid. Det er som en gammel venn har omkommet og gjenoppstått etter et år. Kort sagt, jeg er fornøyd.

Mange argumenterer for og mot begge operativsystemene, og tilhørende telefoner. Jeg trenger ikke argumentere, jeg trenger ikke ta på meg fanboyskjorta. Jeg trenger bare å mene, og uttrykke min mening på bakgrunn av begge deler. Apple føles for meg som et fengsel, som om firmaet skal overprøve og etterse alt jeg foretar meg. Jeg blir ikke forundret om Apple's hovedkvarter har direktelinje til NSA og at jeg må begrenses for ikke å bli ansett som en sikkerhetstrussel. Hos Andoid er holdningen "gjør hva du vil på eget ansvar" fremtredende. Jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil, på hvilken måte jeg vil. Med større skjerm, men bedre muligheter for å tilpasse etter eget behov, med smartere løsninger, og mindre omveier for å finne det jeg vil ha i menyene. Jeg ventet på iOS 7 for å få være en del av den nye tidsalderen, iPhones oppstandelse og rennesanse. Jeg ble skuffet, sendt ti år tilbake i tid, og de nye aspektene verdt å ha med i oppdateringen, var allerede tilstede i Android fra dag 1. Jeg ar Android, jeg kommer aldri til å svikte min tro på Android igjen, jeg kommer aldri mer til å ha en Apple telefon. Det koster mer enn det smaker, det smaker surt, og er teknologisk underlegent for det trente øye. iPhone er et trendfenomen, og jeg angrer som en hund på at jeg en kort stund kjøpte hypen og prøvde, jeg har tatt til fornuft.

Android, jeg er tilbake, og jeg ønsker meg en Sony Xperia Z1. Selv om jeg fint greier meg med en S3 med knust skjerm, heller et Androidvrak enn en ny iPhone. Heller funksjonalitet enn design, heller brukerstyrt enn overvåket, heller Android enn iOS. Android, jeg er tilbake, tilbake for å bli.

For første gang på lang tid husket jeg passordet her inne, og logget inn. Tenkte bare jeg skulle skrive et lite innlegg, for de som måtte interessere seg for det.

Jeg vil gjerne diskutere litt rundt aldersgrenser på spill, og da spesielt det siste spillet i Grand Theft Auto serien. Alle vet at mange av spillerne er langt unna 18 år, men hvor går egentlig grensen?

Jeg jobber som lærer, og har helt ned i andreklasse(da er de 7-8 år) hørt at elever diskuterer seg imellom, og at leken i frikvarterene er preget av mer vold og "gjengmentalitet". Hva tenker foreldrene da? GTA har blitt et stort samtaleemne i skolegården, og de som ikke har det får selvsagt prøvd det hos venner. Misforstå meg rett her nå, jeg har selv spillet, og synes det er fantastisk, men står fast ved at aldersgrensen er der for en grunn...

I Call of Duty for eksempel, er aldersgrensen den samme, men her er situasjonen etter min mening en helt annen, da det er krig, det er meningen å drepe for å overleve, og stort sett er du en av de snille gutta. I GTA kan man ta steget utenfor dørstokken sin, og drepe naboen, for så å stjele bilen hans og kjøre over bikkja til den andre naboen samtidig som man lirer av seg obskøniteter. De fleste skjønner selvsagt at dette er ironisk, og samfunnskritisisme utført lite subtilt, men, vil en gutt på 11 år ha samme forutsetninger for faktisk å forstå det som ligger bak? Jeg tror nok et barns sinn blir påvirket mer enn vi voksne ser, og kan tenke oss, men i hvilken grad? Likeledes er det mange foreldre som får seg en a-ha opplevelse om de faktisk setter seg ned med poden og ser hva spillet går ut på, noe jeg mistenker mange ikke gjør.

Igjen, misforstå meg rett, kua har vært kalv. Jeg spilte selv spill med høyere aldersgrense(dog med langt fra samme realistiske tilnærming grafikk og omfangsmessig), jeg tror ikke jeg tok særlig skade av det. Likevel, med den grafiske fremstillingen spillselskap har mulighet for å lage idag, tror jeg de mest herdede mindreårige vi ha negativ påvirkning av mange av scenene i spillet. Debatten har jo rast i årevis om farene ved å spille voldelige spill, og at det avler forbrytere. Jeg tror ikke det er faktum, og at det er en dramatisering av situasjonen. Men, at det har negativ påvirkning på unge barn, er jeg ikke i tvil om.

Kjør debatt!

Kanskje en ørliten kontradiksjon å være totalt fotballidiot og gamer på samme tid, men idag må jeg bare få ut litt frustrasjon om mine eskapader på oddsmarkedet. Barcelona tapte hjemme mot Hercules, Ligue 1 i Frankrike var like lite forutsigbart som vindstyrken nord for stadt og dovre fredag 13. September i 2029. Budsjettet for livebetting og odds-spekulering er herved nede i 14kr, såfremt ingen av morgendagens tips går inn.
Og de 14kr har jeg pga en tier jeg satte feil, på at Kim Cluijsters vinner i tennis inatt... og det har jeg fått høre at hun sannsynligvis gjør...

det skal nevnes at jeg nettopp tok opp vanen med å spille på odds igjen, da jeg i mine litt yngre dager måtte slutte fordi jeg brukte altfor mye tid på det. Dog finansierte odds-spilling diverse konsoller og spill, men ikke Mercedes eller diamanter...

Selv om jeg nå tok opp spillingen sånn smått, må jeg innrømme at det er et slag langt under beltestedet å føle3 at ens fotballkunnskaper har forfalt til det ugjenkjennelige, drittspill...

Får håpe jeg kommer sterkere tilbake med utgangspunkt i tenniskronene ;-)

Livet live, og døden på PSN?
Vil med dette sette et lite spørsmålstegn til både dere og meg selv, angående spillglede, og det å glede seg til spill.
Nylig gikk jeg over fra å spille Xbox 360, til å spille PS3. Dette har medført at jeg ikke lengre har noen på vennelista mi, og at jeg da spiller med randoms hver gang jeg skal spille online. Dette dreper mer av spillgleden, vil det da si at oppbygningen av onlinedelen er bedre på Xbox 360, eller er markedet segmentert på en måte som gjør at usosiale og apatiske eremitter spiller PS3? Kanskje er det mine sosiale evner som har tatt en lang gåtur, ikke vet jeg... Men det er ikke bare på grunn av dette jeg føler spillgleden og det å glede seg til spill har tatt noen steg nedover rangstigen, jeg føler heller ikke lenger at det ikke lenger er noe å glede seg til. Move, Heavy Rain, God of War 3 osv. ser dritkult ut det, men jeg har ikke siden Gears of War 2 til Xbox 360 virkelig gledet meg til et spill. da sto jeg utafor den lokale spillbutikken og SKULLE ha det på launch. Det nærmeste jeg har kommet noe sånt etter jeg gikk over til PS3 er MW2, men det hadde jeg forhåndsbestilt og kunne hente ut på release uansett... Man kan si et argument for spillmotstandere er at spill er usosialt og at sosiale evner svekkes. Jeg vil si jeg først nå skjønner hvor mye det sosiale har å si for min egen spilling, for det er ikke like gøy uten å snakke med venner, og å diskutere både det som skjer i spillet, og det som skjer i livet ellers. Jeg savner det at alle på xbox live har headset, slik er det ikke på PSN. Jeg savner vennene mine fra xbox live, jeg tror rett og slett jeg savner xbox live... Det jeg ville frem til er følgende, man kan både på godt og vondt finne ut hvor viktig kommunikasjon og menneskelige relasjoner er, både i spill, og ute i den virkelige verden. Hva hadde skjedd om Sony hadde lagt ved et headset? Hva hadde det hatt å si for spillopplevelsen?

Hilsen frustrert TwiztidKen på PSN.