Norsk
Lamb of God - Wrath

Lamb of God - Wrath

Skrevet av Spillpwnern den 16 desember 2009 klokken 17:49

Da er tiden inne for å anmelde årets barskeste metalalbum! :D

Lamb of God er et amerikansk metalband som kanskje er litt i det hardeste laget for massene. Fokuset ligger ikke på å lage fengende melodier, men på å lage barske, tunge og rytmiske riff. Så jeg advarer om at dette er et album for metalheads! :D

Allerede i de første to sekundene av plata skjønner jeg at Lamb of God har begynnt å eksperimentere litt med nye stilarter. En akustisk gitar, som munner ut i en veldig typisk introinstrumental. Dette har IKKE blitt gjort av Lamb of God gjort før, men de klarer det med glans.

Overgangen til "In Your Words" er rett og slett fenomenal. Riffet treffer deg midt i ansiktet, og gir på ingen måte slipp på deg. Den klassiske Lamb of God-oppbygningen av låter er på plass. De har flettet inn et rytmisk breakdown og en lang episk outro.
Du rekker knapt å trekke pusten før det mandige riffet i "Set to Fail" slår inn. Her skinner virkelig Lamb of God på sitt beste. Gitarlyden er utrolig røff, riffene er slående og Randy Blythes vokal er så mandig at jeg må sette meg i et hjørne og sutre.

Neste låt "Contractor" er spør du meg platas høydepunkt, og den råeste metallåta i år. Ta alt i "Set to Fail", gjør det ENDA råere, så har du "Contractor". Måten Randy growler "Guaran-fucking-teed" gir meg frysninger rett og slett! For ikke å snakke om breakdownet fra 1.40 -2.10 i sangen som gjør dette til den desidert råeste låten de noengang har skrevet. ALT er perfekt!

Albumet fortsetter å pøse ut kule sanger, og jeg begynner å hate alle som IKKE ga dette albumet toppkarakter. Dette var før jeg hørte "Dead Seeds"...Riffet er skrekkelig dårlig rett og slett.

Albumet tar seg opp igjen etterpå, og sistelåta "Reclamation" er en knusende sterk avslutning på årets barskeste album!

Med "Wrath" har Lamb of God vist at de har utviklet seg som band, de har prøvd nye ting, og har lyktes med stor L.
Dette albumet burde fungere som et solid slag i ansiktet på alle haters der ute! Dette er fasitsvaret på hvordan et slagkraftig metalalbum skal høres ut i 2009, og er et must for alle headbangere der ute som har sansen for tunge, mandige gitarriff!!!

Karakter: 5+

HQ
All That Remains - The Fall of Ideals

All That Remains - The Fall of Ideals

Skrevet av Spillpwnern den 16 november 2009 klokken 17:30

Jepp, da er det tid for en ny anmeldelse, og denne gangen går turen til All That Remains.

All that Remains er et av de mest suksessrike metalcorebandene der ute. I og med at sjangeren er enorm for tiden, er konkuransen stor, og All That Remains er glatt et av de bedre bandene i sjangeren. I likhet med drøssevis av andre band har de slengt seg på den melodiske trenden, og er kanskje det mest melodiske av alle metalcorebandene (kanskje med unntak av Bullet for my Valentine) der ute i dag.

Måten første spor, "This calling" åpner på var det aller første som slo meg. Vokalist Phil Labonte er en dyktig screamer, og måten han trekker inn luft det første sekundet får deg til å stålsette det til skriket som kommer. Resten av sangen følger et tungt riff, med masse screamvokal som avløses av et hypermelodisk refreng med en helt vill basstrommegang.
Med dette refrenget understreker produsent Adam D sitt øre for refreng. Det virker utrolig godt produsert, og høres rett og slett fett ut.

Plata følger opp med flere godlåter, hvorav alle sammen veksler mellom de harmoniserte riffene og tunge breakdownene.
Denne oppskriften er kanskje for standard for de fleste metalheads der ute. For å si det sånn, så føyer ikke akkrat "The Fall of Ideals" noe nytt til sjangeren, men jeg synes det funker som bare det når det gjøres så riktig som dette.

Låten "Six" er en låt alle som har spilt "Guitar Hero 2" burde kjenne igjen. Den episke introen, de rå riffene, den fenomenale akustiske breakdownen, som igjen går over til en flott solo. Her har vi fasitsvar på hvordan en melodisk metalcoresang skal være. Glatt platas sterkeste kort!

Noe som slår meg når jeg hører gjennom plata er at Phil har blitt en langt bedre vokalist siden sist. Phil har tidligere fått mye pepper for å være en svak vokalist. Da Killswitch Engage lette etter ny vokalist i 2002 prøvde han seg på audition, men trakk seg da han hørte nåværende vokalist Howard Jones prøve seg. Siden sist album har Phil vært i lære hos legendariske Melissa Cross. Dette har vist tydelige resultater. Han behersker screaming mye bedre, og har også lagt til growling i syngingen sin. Låten "The Weak Willed" er et fint eksempel hvor han praktiserer denne syngemetoden.
Dette gjør han til enn mer variert vokalist, og kler det instrumentale godt.

Desverre er ikke alt bare fryd og gammen på albumet. Jeg skal ikke disse gitaristene i bandet, soloene og de fleste riffene er fenomenale, men noen ganger føler jeg at de harmoniserte riffene er i overkant klisjèe.
Dessuten høres knapt bassen på albumet. Dette er nok mer produsent Adam D's feil enn All That Remains, men det ødelegger litt av helhetsinntrykket jevnt over.

"The Air That I Breathe" var en av singellåtene på albumet. Det merkes, mye pop her inne (enda mer enn i de fleste andre sangene her), men setter en stopper for de bra sangene på plata. De to siste er bare bortkastet tid, og jeg klarer ikke å like dem like godt som resten.

Jeg må si at All That Remains har gjort en god jobb med dette albumet. De føyer ikke til noe nytt i sjangeren, men de følger oppskriften godt, og gjør minimalt med feil. Det som trekker ned er de to siste sangene + at bassen høres for dårlig.
Om du liker melodisk metal er dette et sikkert kjøp, det er mye bra å hente her!

Terningkast: 4

HQ
Killswitch Engage - As Daylight Dies

Killswitch Engage - As Daylight Dies

Skrevet av Spillpwnern den 1 november 2009 klokken 19:04

Jeeeeey, i skikkeli skrivehumør for tiden, så da skal jeg anmelde nok et album av et av mine absolutte favorittband Killswitch Engage.

"As Daylight Dies" ble sluppet i 2006. Et år hvor den melodiske metalcoren for alvor hadde festet seg i mainstream metalkultur. Band som "Bullet for My Valentine", "All that Remains", "As I lay dying" og "Atreyu" slapp album i fleng, og de kopierte mer og mer, og lignet mer og mer på hverandre.

Killswitch Engage satte hadde på dette tidspunktet to helt fenomenale album bak seg, som begge har vært enorme innspirasjonskilder til så godt som alle andre lignende band. Med andre ord så skulle det veldig mye til for å toppe dette.

Plata åpner med den politiske sangen "Daylight dies". En så episk intro, at det nærmest grenser til hva man finner i filmer som Ringenes Herre osv., men går over i et så fett riff at alt om "klisjè blir glemt. Sangen bygger på vers oppbygd av thrashmetalriff og screaming, som avløses av et melodisk refreng med klar vokal. Vokalist Howard Jones får virkelig vist hva han kan på denne sangen, og man tenker "JESS, dette blir fett".

"This is absolution" starter etter en egentlig bare teit overgang (om det kan kalles det) fra "Daylight dies. En langt mer melodiøs sang enn forrige, og viser egentlig ganske klart hvordan resten av albumet er. Masse cleanvokal, bøttevis med kule riff, og backingvokaler sunget av Gitarist/produsent Adam D.

"Arms of Sorrow" er kanhende sangen jeg liker best på albumet. Her er det rene vokaler hele veien. Ikke bare rene, men utrolig bra!
Riffet er også svært genialt oppbygd. Det spilles hovedsaklig på sure akkorder med en litt snedig rytme, men sammen med trommer, bass og vokal er dette helt praktfullt samspill. Dette er det nærmeste man kommer en ballade på albumet, og viser godt hvor god Adam D er som produsent. Det er så mye lyd i refrenget, at det er prakteksempelet på hvordan jeg definerer "det episke Killswitch Soundet".
Mange vil kanskje oppfatte det som pompøst og latterlig, men jeg synes hvertfall det er fasitsvar på hvordan et refreng skal være.

Plata durer ivei, og sangene følger mye den samme oppskriften som nevnt. Raske, aggresive, men samtidig melodiøse riff. Masse agressive vokaler, som igjen avløses av storslagne refreng/mellomspill.

Når låtene er så egentlig simpelt oppbygd kan man kanskje sette spørsmålstegn på hvordan jeg kan sette dette så høyt over andre band. Det er her selve stilen kommer inn i bildet. Killswich Engage har en egen evne til å lage fengende riff og refreng, men samtidig kjøre dynamiske låter med rå breakdown som bestandig passer perfekt inn i låten.

Når "Break the silence" er over er jeg helt paff. "SHIT, for et album. ALLE sangene er jo helt gull jo!". Så starter sangen "Desperate times"... Hva tenkte de på her? Greit nok å ha med en sang som ikke er så tempofokusert, men et så grusomt refreng burde vært straffbart. Platas eneste dårlige sang. (SYKT hopp mellom denne og resten).

Sistesangen "Reject yourself" er så episk at man spør seg om dette faktisk er metalcore. Introriffet er noe av det mest awesome jeg har hørt, backingvokalene til Adam passer ubeskrivelig godt inn, og Howard briljerer med en stemme så kraftig at andre vokalister i sjangeren blir nødt å bøye seg i støvet.

Jeg kunne ikke oppsummere hver enkelt låt hver for seg i denne anmeldelsen av den enkle grunn at mitt vokabular inneholder alt for få synomymer til "feilfritt".


Etter å ha hørt "As Daylight Dies" sitter jeg igjen med en følelse at dette ligner på mye annet der ute, og at det kanskje er lite kreativt osv. Melodisk metalcore ble på en periode på under 5 år en utvannet sjanger. MEN for min del er albumet såpass bra gjennomført at jeg ikke går lei så fort (hvilket jeg gjør av mange lignende band).

Dette er uten tvil det mest melodiske og mest pompøse albumet deres, men spør du meg er det så gjennomført at det er minst like bra som klassikerne "Alive or just Breathing" og "The End of Heartache".

Det eneste minuset med albumet er låten "Desperate times". Jeg fordrar den ikke, men resten av albumet er så uendelig langt over. Albumet viser et band på toppen av sin karriere som band og innførte ikke noe nytt til sjangeren, men fulgte oppskriften uten feiltrinn (vi ser bort ifra Desperate times).

Terningkast: 5/6

Høydepunkt: Egentlig alt, men "Arms of Sorrow" og "Reject yourself" stiller sterkt.

Som sagt, det eneste som trekker ned er...JA!

Killswitch Engage - Killswitch Engage

Killswitch Engage - Killswitch Engage

Skrevet av Spillpwnern den 1 november 2009 klokken 18:22

Her i vår hadde jeg et enormt crush på dette bandet. Killswitch Engage. Jeg hørte på alt de hadde og digget mer eller mindre ALT. Derfor ble jeg selvsagt helt i ekstase da jeg fant ut at de kom med et nytt studioalbum den 30. juni.
Jeg kjøpte selvsagt special edition samme dag, og hørte gjennom.
Jeg tror egentlig aldri jeg har blitt så skuffet over et album i hele mitt liv før...

Det eneste jeg hadde hørt av albumet på forhånd var to sanger som hadde blitt sluppet på nettet et par måneder før. Begge to var kjempebra sanger, og jeg tenkte at om resten av albumet skulle være i stil med disse var det dømt til å bli suksess. Problemet var at det ikke var slik i det hele tatt.

Etter å ha hørt gjennom albumet satte jeg igjen med noen spørsmål: Hvor er alle de geniale riffene Killswitch er så kjent for? Hvor er de kule refrengene? Hvor er den kule dynamikken, og ikke minst: Hvor er den fantastiske produksjonen blitt av!?

Plata åpner med låta "Never again". Her kommer den nye produksjonen veldig tydelig frem. Bak produksjonsspakene sitter nemlig ikke lenger gitarist/produsent Adam D slik som tidligere. Nå har de hyret inn Brendan O' Brian (Mastodon, AC/DC osv.) til å produsere.
I utgangspunktet kunne jo dette blitt kult, men når den karakteristiske "Killswitch-sounden" blir totalt jevnet med jorden og erstattet med drøssevis av totalt random riff som ikke appelerer til meg for fem flate øre, kjenner jeg følelsen av skuffelse bare stiger.

Velvel, etter "Never again" starter låta "Starting over". Dette er en av de to som ble sluppet som singler, og er en veldi pop-preget sang (likevel overgår den glatt det meste av plata). Gallopperende riff, og mange kule harmonier. Teksten er veldi kliss, men det får vel bare være.

Låt nummer 3 "The forgotten" er en sang jeg nærmest avskyr. Herregud, for et elendig refreng! Dette er et lavmål for bandets del.

Så kommer en serie med svært gode sanger. "Reckoning" var den første jeg hørte fra albumet på nettet, og er fortsatt kanskje den råeste av alle. Kule blastbeats (som ikke er så vanlig i det eldre materialet deres), flotte harmonier, og en vokalist som briljerer med kombinasjonen av cleanvokal og screaming.
Må bare nevnes at stemmen til Howard er noe forandret siden forrige album. Til det bedre på cleanpartiene hvertfall (tenker på stemmen, IKKE på melodiene hans). Screaminga har det ikke skjedd noe med. Noe annet jeg ikke forstår er hvorfor Adam D ikke lenger har backingvokalene lenger. Dette fungertesykt bra på det foregående albumet "As daylight dies", så jeg ser ingen grunn til at de tok det vekk.

Videre kommer "A light in a darkened World", "The Return" og "Take me away". Alle sammen svært gode låter, som redder plata fra total undergrunn. Riktignok ikke særlig i stil med de gamle albumene, men alikevel kult.

Plata durer ivei med et par ganske slappe låter, før en annen av mine favoritter kommer. "Lost" (JA, mer daff tittel kan du knapt finne) er en ganske dyster og mørk sang. Ganske utradisjonell iforhold til det gamle, men den holder på det mektige soundet jeg savner slik på resten av albumet.

Så avsluttes plata med "This is goodbye". En totalt middelmådig sang, med få lyspunkt. Følelsen jeg sitter igjen med er at Killswitch har mistet de karakteristiske riffene og refrengene sine totalt. Bare små brøkdeler henger igjen, og det virker som de har prøvd å bli originale, men feilet i forsøket.

Velvel, dette er vel den egentlige plata. Skulle jeg bare anmeldt denne ville karakteren blitt en helt straight 3er, men så har det seg slik at jeg pleier å kjøpe spesialversjoner av CDene mine.

Bonussang nr. 1 "In a Dead world". Hvorfor tok de ikke med denne sangen istedetfor en helt random på det egentlige albumet?. Dette er jo MYE bedre, jeg forstår virkelig ikke hvorfor dette er en bonussang.

Så er det tre livesanger. "Rose of Sharyn", "My Curse" og "Holy Diver" (Ja, Dio-cover". Alle er utrolig bra gjennomført.

Så for å konkludere albumet i sin helhet må jeg først stadfeste at jeg IKKE driver med albumslakt her (selv om det mest sannsynlig er slik dette fremstå). Albumet var absolutt ikke dårlig, men jeg forventet et album like bra som de gamle, så skuffelsen var enorm. Det er jo mange lyspunkt på albumet, som nevnt ovenfor, men altfor mange halvdårlige sanger til at dette blir like fantastisk som de gamle albumene.

Folk har spurt meg om det er mer "Heavy" enn de gamle. Jeg vet virkelig ikke helt. Det er nok mindre melodisk enn hva "As Daylight dies" var, og de melodiene som er på plata er også stort sett ikke på samme nivå som tidligere. Det finnes partier på plata som virkelig er tunge og har skikkeli moshfaktor, men disse avløses raskt av et eller annet dumt uinteressant riff. Trist, men det er slik jeg føler det.

Noe annet som jeg nevnte smått i stad var dette med dynamikken, og "Killswitch-soundet". Det er vanskelig å sette ord på hva jeg mener, men selve stilen og lydbildet er kraftig forandret. Dette kan vi nok takke den nye produsenten for. Produksjon som dette ville kledd et mer progressivt band mye bedre, men et melodisk metalcoreband som Killswitch Engage har ingenting å tjene med en produksjom som fremhever trommmingen, og drukner alt annet i et hav av summing.

Så jaja, albumet innfridde ikke akkurat til forventningene jeg hadde, men det finnes fortsatt en del gode låter som redder albumet fra total undergang.
Om du skal sjekke ut Killswitch Engage, så er IKKE dette albumet du starter med!

Terningkast: 3

MEN, om jeg regner med bonussangene er karakteren en KLAR 4.

Killswitch Engage - The End Of Heartache

Killswitch Engage - The End Of Heartache

Skrevet av Spillpwnern den 31 oktober 2009 klokken 01:14

Metalcore. En sjanger som utviklet seg i siste halvdel av 90tallet av band som blandet hardcore punk med metal.
Dette har vært en sjanger som inntil 2004 og releasen av "The End Of Heartache" var en sjanger kun for de aller mest interreserte. Lite melodiøsk, og generelt svært masete musikk.

Killswitch Engage har siden de i 2001 slapp albumet "Alive or just breathing" (som revolusjonerte sjangeren med å legge til melodiske elementer som tidligere ikke hadde vært hørt i sjangeren før) vært det mest innflytelsesrike bandet i sjangeren. Etter litt omdirigering av medlemmer etter Alive or Just breathing (blandt annet vokalist Howard Jones, som står for mye av originaliteten i bandet), slapp de i 2004 "The end of heartache". Et album som på nytt definerte hele sjangeren.

Med dette albumet definerte Killswitch Engage en stilart som mange band tydelig har latt seg innspirere av. The End Of Heartache solgte over 500 000 album, og markerte derfor starten på en helt ny epoke i metallen som tidligere var dominert av Nü Metal som Linkin Park, Slipknot osv.

Albumet åpner med den dissonante introen fra "A bid farewell". En låt som ikke akkurat falt i smak med det aller første, men som viste seg å være ganske kul. Denne låta setter vel egentlig standarden for resten av albumet. Tunge gitarriff, gjerne med takskifter underveis. Ikke så mye at man faller helt av, men alikevel så det blir dynamisk og høres tøft ut.

Vokalist Howard Jones hadde noen enorme sko å fylle da han tok over for gamlevokalist Jesse Leach. Mange fans var skeptiske, ja nærmest sinte da de fikk vite at de hadde skiftet. Jeg kan ikke si annet enn at Killswitch ikke kunne funnet en bedre mann til jobbeen. Howard har GLATT sjangerens kraftigste stemme, selv om screamingen hans kanskje ikke er helt på nivå med Jesses (som var vanvittig bra), men på rene toner på låter som "When darkness falls", "Rose of Sharyn" og "Wasted Sacrifice" ser vi en vokalist med et helt vanvittig spekter på stemmen som lett overgår Jesses.
Howard fortsatte trenden Jesse startet med å veksle mellom bruken av screaming og rene vokaler (Noe som nærmest alle metalband gjør i dag). Dette er en oppskrift jeg er veldig glad i, med tanke på at man får mer variasjon i låtene om man har med ren vokal. Uten Howard ville definitivt ikke Killswitch Engage vært i den klassen de befinner seg i per dags dato.

Noe av det som gjør dette albumet så fantastisk etter min mening er at det er så variert. I en og samme sang finner du gjerne tonnevis med dundrende gitarer, high pichede screams, melodiskee melodilinjer og selvfølgelig knakende gode refreng. For det er refrengene som Killswitch hvertfall for min del utmerker seg mest på. Hvem kan vel ikke unngå å kjenne en mektig følelse når man hører låter som "Rose of Sharyn", "When darkness falls" og "Wasted Sacrifice"?
For ikke å snakke om gitarriffene. Adam Dutkiewicz og Joel Stroetzel er begge riffmaskiner som i hver bidige sang har fullt av skikkelig tunge riff, flust med melodiske harmonier og svært karakteriske overtoner. Alle overgangene mellom de forskjellige delene i sangene er også svært godt gjennomført. Alt virker struktuert og uhyre profesjonelt utført.

Produksjonen på albumet er det heller ikke noe å si på. Produsent og gitarist Adam D regnes i dag som "Gudfaren til moderne metalcore" og foruten å ha produsert Killswitchs egne verker produsert album for bl.a As I lay Dying, All that Remains og Parkway drive (og diverse andre store band i sjangeren).
Det som i hovedsak skiller han fra tidligere produsenter for andre lignende band er at sounden er veldi ren. Det er mye mer melodi og mindre bråk enn eldre metalcoreband. Dette gjør at det ikke blir like slitsomt å høre på, men fortsatt tungt og trøkkende.

Kombinasjonen av tunge riff, kompansert av melodiske harmonier, fantastisk screaming, og legendarisk cleanvokal, samt samkjørt dynamikk og brilliant produksjon gjør at dette sammen med "As Daylight Dies" fra 2006 av meg regnes som det aller beste fra Killswitch Engage.

Dette er et must for alle som liker litt tyngre grener innenfor metallen. En soleklar klassiker som viser et fasitsvar for hvordan et band både kan være melodiøst og samtidig være blandt de tyngste og mest badass.

Terningkast: 6
Et så kraftfullt, og vanvittig godt gjennomført album fortjener intet mindre enn toppkarakter.