Er spill kjekkere som barn?

Jeg satt å tenkte over alle spillminnene mine en dag og tenkte: Var spilla kjekkere da jeg var liten?

Spill er noe jeg har hatt som hobby siden jeg fikk min PS1 og Gran turismo 2-spill og var rundt 5-6år. Etter 1-2 år kjøpte jeg meg en PS2 og et Gran Turismo 3-spill.
Ja jeg likte biler veldig godt. Og ja, 50% av PS2 spillsamlingen min er bilspill og hyllene består litt over hundre bilblader (fått og kjøpt). Biler er kult det, kan litt fra de årene jeg var hekta på dem. Interessen er erstattet med andre ting nå.

Men uansett, jeg satt noen timer med de samme spillene hver dag i noen år og ble ikke lei. Akkuratt som lillebroren min som kan se en film uendelig mange ganger uten å bli lei den. Jeg lærte masse av spillene. Blant annet engelsk og at det kan være lurt å bremse et stykke før svingene når du kjører. Jeg har masser av minner fra tiden jeg spilte meg gjennom de , ehh, 20 PS2 spilla jeg har.

Det var så sykt kjekt og så stort. Den samme følelsen har jeg ikke hatt siden jeg var yngre. Jeg elsker spill og har mange minner og har hatt mange gode tider helt til nå i skrivende stund. Spill er en nåværende hobby som ikke forsvinner. Spill har jeg det kjekt med og er noe av det kjekkeste jeg vet. Men det føles aldri like stort som da jeg var liten. Ikke i like stor grad.

Den mest logiske grunnen er vel at når du er liten så er selv de små ting utrolige. Er det sånn at spill rett å slett er kjekkere om du er barn? Isåfall er dette noe som irriterer meg grundig mye for øyeblikket. Jeg vet jo ikke. Det kan jo være at jeg bare ikke hygger meg like mye med spill som før uten at jeg vet det selv. Håper ikke det.