Norsk
Tanker om "La La Land"

Tanker om "La La Land"

Skrevet av Predator den 27 februar 2017 klokken 00:46

Damien Chazelle har på kort tid blitt et navn verdt å huske, en filmskaper med en lidenskapelig kjærlighet for det kulturelle; film, musikk, dans, også videre. Han har ikke laget mange filmer, snarere tvert imot; hans første film ble lansert i 2009, het Guy and Madeline on a Park Bench, og som til tross for suksessfulle visninger på diverse festivaler, gikk hus og forbi for et globalt publikum. I 2014 kom hans andre film, Whiplash, på scenen, og det med et mektig stort brak. Whiplash, en av dette tiårets store, store filmer, er et mesterverk som viser intensiteten og presset med å være i et stort jazzband. Filmen er mer voldsom og frenetisk enn mange actionfilmer, og sementerte Chazelle som et stort talent. Likevel er den naturlige tvilen der; hadde han nådd sitt potensial før han fylte 30? Var dette hans første, men samtidig siste mesterverk? Jeg var derfor utrolig spent på hans tredje prosjekt - La La Land, som skiller seg drastisk ut fra hans forrige. Dette er en full-blods musikal. En musikal om det å våge å drømme. En feiring av livet samtidig som den viser hvor kjipt det kan være, pakket inn i en vakker, jazzfylt historie om to mennesker som finner hverandre midt i livets store prøvelse - nemlig å oppfylle sine drømmer.

La meg bare få en ting klart umiddelbart; La La Land er nok et mesterverk signert Damien Chazelle. Alle kreative valg, fra det tunge musikalske fokuset på jazz, koreografien under de store dansesekvensene, de fargerike bildene som konstant fenger øyet, karakteriseringen av de to hovedpersonene, historien som portretterer så mye jeg selv verdsetter i livet, og det perfekte bakteppet i solfylte Los Angeles, en by jeg selv har bodd i og opplevd hvor kulturell, men samtidig hvor nådeløs og konkurranseinnstilt den er. Alt klaffer. Jeg ble sittende med munnen åpen mye av tiden, i ren, skjær begeistring for hva som utfoldet seg foran meg.

Dette er filmen som minner meg på hvorfor film er et såpass vidunderlig medium, da den føltes rett og slett skreddersydd for meg, spesielt siden jeg selv er en aspirerende skuespiller, men alt annet også føltes spesielt tilrettelagt for meg; jeg elsker musikaler, og den gleden filmen og karakterene har for livet i seg selv, hvor vakkert det kan være - det er noe jeg kan relatere meg til. Likevel er det en stor utfordring å balansere alt en musikal krever; fengende karakterer, en historie som ikke blir druknet i overdådige musikksekvenser, og ikke minst sanger, koreografi og gode kreative valg som gjør at det ikke føles som en unødvendig svekkelse, men som det motsatte. Jeg føler musikaler generelt er bedre egnet på teater enn gjennom film, men heldigvis viser La La Land at musikaler har sin plass på film, da den balanserer alle disse elementene på mesterlig vis, og er laget med en selvtillit og en lidenskap som er vanskelig å ikke beundre. Og tematikken og historien blir naturlig styrket av all dansingen og syngingen som foregår, og det føles så naturlig.

«Vakker» er ordet jeg ville brukt for å beskrive La La Land, og den beskrivelsen skinner gjennom på flere vis. Det visuelle, først og fremst. Den er rett og slett nydelig å se på, med en fargepalett full av sterke farger som skinner mest når filmen er på sitt mest høylytte, som for eksempel under de største dansesekvensene. Flotte, fargerike kostymer og kjoler og spesielt omgivelsene viser hvor musikal på film kan gå der musikal i teater ikke kan gå, og de kreative valgene Chazelle har gjort, som å blande inn naturlig vakre elementer som for eksempel stjernehimmelen, gjør at hele filmen har et estetisk vakkert utseende, men uten at det blir for overdådig. Filmen glemmer aldri å putte karakterene i fokus, og musikken og de vakre visuelle bildene underbygger disse og ikke noe annet. Men fargene og lyssettingen blir brukt til stor suksess når filmen er på sitt mest nedstemte og roligste også, og da blir naturlige elementer som gatelys, måneskinn virkemidler som også setter et perfekt bilde til stemningen karakterene finner seg i. Og alle sangene, fra de største til de minste, er godt komponerte med en flott lyrikk som ikke bare føles riktig for hovedpersonene Sebastian og Mia, men også byen Los Angeles, som fungerer som en karakter i seg selv. Som nevnt tidligere er jazz den perfekte musikkform til å akkompagnere historien og karakterene, og øyeblikk hvor karakterer bryter ut i steppdans satt til fengende jazz gir filmen den klassiske gleden en musikal skal gi.

Kjernen i filmen er selvfølgelig Sebastian og Mia, og Ryan Gosling og Emma Stone leverer suverene fremførelser som to drømmere som bærer hverandre gjennom søkingen etter sine største mål i livet. Deres kjemi er til og ta og føle på, og de tilføyer filmen den humoren, gleden, og sorgen som trengs for å holde seg interessant. Jeg ville ikke definert filmen som en kjærlighetsfilm dog, selv om deres forhold er i størst fokus. Dette er en film om å våge å drømme, som nevnt tidligere, og om hvor vanskelig og gledelig det kan være på samme tid. Filmen blander sterke følelser gjennom sang og dialog, enten de være seg triste eller glade, og balansen føles veldig naturlig, mye takket være tilstedeværelsen til Gosling og Stone.

Jeg er takknemlig for at denne filmen ble laget. Den har en utstråling og en sjarm som hele tiden fanget meg og gav meg et glis rundt munnen, og det er på et vis det sterkeste komplimentet jeg kan gi den. Alle aspekter av den bringes sammen til en kompakt pakke som oser av magisk, pur glede for mediumet, men også livet i seg selv. Det er en film som feirer dette vidunderlige, finurlige, mystiske, triste, magiske livet vi alle lever, og selv om det ikke er enkelt, og vil definitivt virke som om det jobber imot oss noen ganger, kan man finne lykke i å vite at det er musikk og det kulturelle som gjør oss menneskelige. Og denne filmen viser dette. Denne filmen feirer det. Selv om midtpartiet i filmen ikke er like sterkt som den sprudlende åpningen og det fenomenale sluttpartiet, tar ikke det vekk noe av filmens momentum. Den inviterer deg med på en feiring av den primitive gleden man finner gjennom å bevege hoftene til musikk eller å finne en person man kan miste seg selv i gjennom alt dette presset man opplever mens man jager etter det målet man har satt seg.

La La Land fikk meg til å le, den gav meg tårer i øynene, den fikk meg til å stirre på skjermen i ren beundring av karakterene, det estetiske, musikken, de kreative valgene Chazelle tok. Men mest av alt fikk den meg til å gå ut av kinosalen, ta på musikk jeg nettopp hadde hørt, og danse bortover gata mens jeg tenkte over hvor herlig livet kan være.

La La Land er et mesterverk.

10/10

HQ
Fotball (eller: En historie om kjærlighet)

Fotball (eller: En historie om kjærlighet)

Skrevet av Predator den 17 februar 2017 klokken 00:43

«Walk on, walk on, with hope in your hearts, and you'll never walk alone."

Med tanke på at ukens tema i stafettopplegget er kjærlighet, var jeg umiddelbart litt interessert i å bidra til både aktivitet, så vel som å legge til min allerede altfor store liste med tidligere publiserte blogger. Ingen av valgmulighetene interesserte meg noe særlig, så jeg gjør det simpelt; jeg skriver om noe jeg elsker. Og er ikke det selve grunnlaget for kjærlighet?

Temaet for kveldens skrivesesjon er noe som har betydd veldig mye for meg på veldig kort tid. Jeg har på det som føles som rekordtid blitt lidenskapelig investert i fotball, noe som virket som høyst usannsynlig for bare tre år siden. Jeg var da blant folket som var anti-fotball, og for å trekke det litt lenger var jeg anti-sport. Jeg så ikke poenget med å se en gjeng gutter løpe rundt på en gressmatte for å jage en lærball, og sparke den i et annet mål. Jeg var naiv, jeg var trangsynt, og jeg var dum. Jeg nektet å gi det en sjanse, for det betydde at jeg måtte investere meg i 90 minutter jeg heller kunne bruke på alt annet enn fotball, liksom. Jeg holdt meg gladlig uvitende om sporten og hva den hadde å tilby.

Nå er året 2017, og fotball har blitt en stor del av min hverdag, ikke bare på kampdager. Jeg leser nyheter, rykter, og andres meninger på et daglig basis for å holde meg oppdatert på hva som skjer i de største ligaene, men selvfølgelig hovedsakelig den engelske, da det er den jeg følger mest tett, og ser på ukentlig. Mer spesifikt er det Liverpool det dreier seg mest om. Liverpool er laget jeg følger, Liverpool er laget som har gravd seg inn til hjertet mitt og slått seg ned der permanent. En fotballkamp med Liverpool kan avgjøre mitt humør, fra dyp sorg til den vakreste lykke - det er ingen tvil om at fotball bringer med seg en berg-og-dalbane av følelser.

Så hvordan har det seg at jeg gikk fra å ikke ofre sporten en eneste tanke, til å se på det som en av mine største interesser? Det hele startet i 2014-15-sesongen. Jakten på ligatittelen hadde endt med sorg, Luis Suarez var solgt til Barcelona og erstattet med blant annet gamlefar Rickie Lambert, Steven Gerrard nærmet seg slutten på sin karriere, og Brendan Rodgers var vår manager. Ved sesongsstart var jeg like lykkelig uvitende om hva som foregikk, men jeg merket at jeg begynte å følge litt mer med på internett for å få med meg enkelte resultater - mer spesifikt Liverpool, da min storebror også er en lidenskapelig fan av klubben, så det falt litt naturlig. Likevel var det ingen lyst der til å faktisk se en kamp, min interesse sluttet ved pur statistikk. Dette sluttet den tiende februar 2015, en dag av stor betydning for meg. Jeg og min bror var på middag hos vår far, og det viste seg at Liverpool spilte kamp mot London-laget Tottenham den kvelden. Min bror sa klart ifra at nå skulle jeg finne meg i å gi fotball en faktisk sjanse i stedet for å avvise det. Så han satt meg til helvete ned i sofaen og vi så kampen sammen. Den endte 3-2 til Liverpool, med et sjeldent mål av flopp-spissen Mario Balotelli syv minutter før slutt. Jeg fant meg selv investert, interessert, og ikke minst påvirket av jubelen foran og bak TV-skjermen; fotball var følelsesmessig pregende, så mye skjønte jeg så tidlig.

Helt siden har interessen blitt til lidenskap, og fotball har som allerede nevnt blitt ekstremt viktig for meg. Liverpool er ikke bare et lag jeg følger, det har blitt en del av min identitet. Det er viktig å få frem at fotball ikke bare er en sport med masse overbetalte mennesker som sparker en lærball, slik er det bare på papiret. Fotball er lidenskap og dedikasjon. Det er noe å se frem til når ukene er tung og dagene er lange. Det er noe å feire, det er noe å sørge. Liverpool har siden den dagen i 2015 fått meg til å nesten miste besinnelsen av lykke, men også å felle tårer av dyp skuffelse og sorg. Når du først har blitt revet med av all galskapen som fotball fører med seg, vil du aldri gå tilbake til tidligere tanker om feltet - slik har jeg erfart personlig. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å skjønne hvor trangsynt jeg var i så mange år, og jeg er selvfølgelig glad for at broren min valgte det riktige så mange år siden. Liverpool har demonstrert for meg alt jeg elsker med fotball - dramatiske kamper, lidenskapelige comebacks, raskt, flytende, offensivt spill. Det er en match som er laget i himmelen, selv om det fører med seg mange tårer og, som Europaliga-finalen mot Sevilla i 2016 og hele januarmåneden dette året, som har vært stusselige, uinspirerte saker som resulterte i tap mot flere bunnlag og tap i begge cupene. Magien med fotball er at alle disse følelsene er verdt det. Jeg elsker Liverpool like fullt, og den sorgen jeg kjenner når ting går dårlig bare forsterker denne kjærligheten. 2-0-seieren vi hadde mot Tottenham forrige helg hadde ikke smakt like godt hvis vi ikke hadde hatt en så kjip periode i forkant, liksom.

Kjærlighet oser av fotball i mange situasjoner. Når du ser en manager som hopper på sidelinjen, enten av lykke etter et flott mål eller av sinne etter at spillerne ikke presterer godt nok. Når du ser et frispark som curler inn i lengste kryss, og den lykken i ansiktet når de feirer målet, kanskje omfavner de euforiske tilskuerne. Mitt sterkeste øyeblikk skjedde da Liverpool spilte mot vår nåværende manager Jürgen Klopp sitt gamle lag Borussia Dortmund i Europaligaen, og gikk fra å ligge under 1-3 og det som så ut til å være sikkert nederlag, til å gjennomføre et episk, heltemodig comeback og vinne kampen 4-3, det siste målet en dundrende header fra Dejan Lovren på overtid. Det er definisjonen på lykke, det. Definisjonen på kjærlighet. Jeg har aldri vært så fra meg av ren, pur, uhemmet glede. Hoppet rundt og slo ut henda som om det var jeg som scoret det målet. Det er øyeblikk som det som gjør sorgen du får med på kjøpet verdt hele pakka. Fordi det faktum at vi tapte finalen i samme konkurranse demonstrerer den store følelsesmessige kontrasten. Mens jeg jublet tidligere, var jeg på gråten da. Men det det man lever for i livet. Og føle på pure emosjoner.

Selv om Liverpool har vært særdeles under par i 2017, og er for tiden i en beinhard kamp om en enormt viktig topp 4-plassering, som potensielt kan ende med skuffelse, er jeg likevel så utrolig takknemlig og glad over å få være med på reisen. Jeg ville ikke hatt det på noe som helst annet vis. Min kjærlighet til Liverpool og ikke minst fotball generelt er stor, og jeg er glad jeg åpnet øynene den dagen i 2015. Jeg vet at årene fremover kommer til å bringe lykke, like sikkert som jeg vet de vil bringe smerte og tårer. Og det for meg bare til å glede meg enda mer til neste kamp, neste sesong, også videre også videre.

Fotball er vakkert, sosialt, sørgelig, lykke, noe å se frem til. Det er alltid der, og kommer alltid til å være der. Jeg har er fremdeles på starten av mitt kjærlighetsforhold til sporten og klubben i mitt hjerte, men jeg vet at det kommer til å vare livet ut. Og det faktumet putter et bredt og barnslig smil rundt munnen min.

HQ
Mine ti favorittspill II. 05-01

Mine ti favorittspill II. 05-01

Skrevet av Predator den 20 november 2016 klokken 11:37

05. Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest (Rare, 1995)
"I'd sort out old K. Rool for you real quick, but I'd be spoiling the limited fun you're trying to get out of this shoddy product!"

Når det kommer til platformers i 2D, blir det ikke bedre enn Donkey Kong Country 2, Rare sin magiske oppfølger til originalen. På sin tid var det et grafisk vidunder som virkelig demonstrerte kreftene til Nintendos supre konsoll, men det er i det store og det hele det briljante brettdesignet, den tunge vanskelighetsgraden og musikken, som står den dag i dag som den beste originale musikken i noe som helst spill, hvis undertegnede blir spurt, som gjør spillet til det femte beste spillet laget.

Donkey Kong Country 2 er en reise. Mens den unge apen Diddy og hans venn Dixie må redde tittelkarakteren som har blitt bortført, blir et stort, variert galleri av landskap utforsket, som piratskip, hjemsøkte skoger, svamper, og mye mer. I motsetning til for eksempel Super Mario World, som ble skrevet om tidligere, er Donkey Kong Country 2 mer rett frem og ikke like hemmelighetsfullt, men det er også mye tregere. Du føler at Diddy og Dixie, som begge kan styres, har mye mer tyngde enn den tjukke rørleggeren - ironisk nok - og hoppene må dermed ha mer presisjon. Det er to forskjellige stiler på samme sjanger, men det er Donkey Kong Country 2 sin roligere, mer metodiske tilnærmelse til hopp og bevegelse som appellerer til meg mer. I tillegg har lydbildet mye å si - jeg har ikke hørt musikk som har imponert meg like mye som dette i videospillsammenheng - David Wise slapp virkelig kreativiteten og fantasien løs og har skapt en lang rekke med fantastiske låter som passer brettene og stemningen perfekt. Når du hopper mellom spisse og farlige tornekratt med mesterverket «Stickerbrush Symphony» spillende i bakgrunnen, kan du banne på at du da opplever den vakreste sammensveisingen av gameplay, atmosfære og musikk du noensinne kommer til å oppleve. Når det kommer til spill jeg husker fra barndommen min, blir det ikke mye kjærligere enn dette.

04. Pokémon Gold (Game Freak, 1999)
«It's like my Rattata is in the top percentage of all Rattata."

Asiatiske, runde-baserte rollespill er aldri noe som jeg personlig har falt for, men pussig nok er fjerdeplassen nettopp det. Pokémon Gold er personlig veldig viktig for meg, da det er det første spillet jeg har noen som helst hukommelse av å spille, men det er ikke bare derfor spillet kaprer en så høy plassering. Gold er rett og slett det perfekte eksemplet på runde-baserte, kryptiske spillopplevelser som konstant holder deg investert i hva du opplever. Det er en magisk reise med utallige timer solid underholdning, og følelsen av progresjon er nydelig. Det er en så organisk, god prosess som føles veldig naturlig og ikke for raskt. Vanskelighetskurven er rett og slett perfekt, da spillet gradvis mer vanskeligere og komplisert i takt med dine egne ferdigheter som utvikles.

Pokémon-designet har alltid handlet om smak og behag, for alle spillere, men den sjarmerende samlingen med kreasjoner du får servert i Gold er mine personlige favoritter. Fra Totodile til Ho-Oh, det er rett og slett ingen av de mange dyrene som føles unødvendige eller utdatert. Den største genistreken Game Freak kokte opp med Pokémon Gold kommer dog halvveis ut i spillet; når du har blitt den beste treneren i landet, som føles som en naturlig slutt, får du plutselig vite om at du kan reise til landet vi kjenner fra de forrige spillene i serien; Red og Blue. Nye oppdrag, nye trenere, nye, kjente Pokémon, og et nytt eventyr. Pokémon Gold var mye for pengene, og det er fremdeles det dominerende spillet i serien. Ingen andre Pokémon-spill har kommet nære med å matche Gold - og Silver</i> - sin lengde, kreativitet, lydspor, designvalg, og generelle minner.

Det er det fremste i sitt felt, og det beste håndholdte spillet undertegnede har opplevd.

03. Shadow of the Colossus (Team Ico, 2005)
"The anger of the sleeping giant shatters the earth..."

Måten du beveger deg gjennom store, mektige landskap som samtidig er helt tomt for noe som helst form for liv eller befolkning på i Shadow of the Colossus kan noen ganger virke mer som et ekspresjonistisk kunstverk enn et videospill. Dette spillet er tynt på karakterer og dialog, og fokuserer heller på den emosjonelle resonansen du som spiller får av å kjenne ensomhet. Det er det spillet håndterer best, ved siden av de voldsomme, episke slagene mot kolossene, selvsagt. Når du og hesten din vandrer stille langs en liten, trang sti, med fjell som tårner over deg og kun hører lyden av hestens fotskritt, kjenner du en ensomhet som det er vanskelig for mange andre kulturelle medium å skape. Du er helt alene i Shadow of the Colossus, og det er det som lager den unike stemningen.

Formelen for hvordan du spiller er det samme fra start til slutt - bruker lys til å lete deg gjennom et tomt, stille landskap for å finne en koloss. Etter en stor, nervepirrende kamp blir kolossen drept, og du gjentar denne prosessen til spillet er slutt. Det høres simpelt ut, og det er det - på papiret. Likevel føles det aldri simpelt når utforsker dette mystiske landet. Og det føles hvertfall ikke simpelt når du ser en stor skikkelse som du nå må befinne deg i å kjempe mot. Hver koloss er som en gåte - du må studere væremåten, prøve ut forskjellige strategier, og bruke taktiske grep for å klare å overmanne disse fiendene. Mens spillet ofte er uten noe som helst form for musikk mens du reiser til disse kolossene, får du servert storslagen orkestermusikk laget spesifikt for dette spillet mens du kjemper mot dem. Kontrastene er stor, og opplevelsen er magisk.

I tillegg er spillet både ubehagelig og tankevekkende. Ofte gjør ikke kolossene deg noe før du angriper deg dem, og kampene fra deres del blir bare selvforsvar. Gjør du det rette ved å drepe disse skapningene, eller tar du fra det lille dette landet har igjen av liv? Uansett hva slags svar du kommer frem til, er det ikke til å unngå at Shadow of the Colossus var et av de definitive spillene til PlayStation 2 - og etter min mening det aller beste.

02. The Elder Scrolls IV: Oblivion (Bethesda Game Studios, 2006)
"What is the color of night?"

Sola blinder nesten øynene, og etter en lang periode tilbrakt i kloakken får man se det enorme landskapet som venter på deg. Store trær, øyer, ruiner. Fugler kvitrer, og vakker musikk høres i bakgrunnen. Cyrodiil er stort, og hva du vil gjøre, er opp til deg. Dette øyeblikket er fremdeles det beste minnet jeg har opplevd i spillsammenheng. Det er som om landskapet inviterer deg til å oppleve alt det har å tilby, og bare én enkel utsikt er nok for å forstå at det er mye å få med seg. Oblivion har på en simpel måte allerede klart å fange spilleren med sin innbydende, vakre verden.

Det er over 10 år siden Oblivion ble lansert, og spillet viser sin alder. Vi lever i en verden hvor CD Projekt RED har satt den nye standarden for vestlige rollespill med The Witcher-serien, og det kommer tilsynelatende nye rollespill hver uke for et sultent marked. Til og med en oppfølger til Oblivion har blitt lansert - Skyrim. Likevel har Oblivion en sjarm og en holdbarhet som overlever tidens tann. Når man dykker ned i Oblivionsin verden, finner du materiale som holder deg opptatt i hundrevis av timer, og mye av det som gjør spillet så veldig spesielt for meg er nettopp hvordan du selv kan disponere tiden din på veldig meningsfulle måter, hva enn det er. Det er mange rollespill om dagen som har systemer man rett og slett ikke trenger, eller gidder, å sette seg inn i, og det er et problem. Dette er aldri tilfellet med Oblivion. Alt du gjør føles, i mangel av bedre ord, avslappende å holde på med. Verken du utforsker, leser bøker, gjør ett av de veldig mange spennende sideoppdragene, blir medlem i forskjellige grupper og lærer om deres tro og deres væremåter, setter deg inn i forskjellige magisystemer og alkymi, snakker med forskjellige innbyggere, alle som har noe å si - alt her har relevans, og det skaper en beroligende effekt som igjen skaper den mest tilfredsstillende rollespillopplevelsen jeg har hatt.

The Elder Scrolls IV er et spill hvor spilleglede verdsettes over dype systemer og kronglete menyer. Det er et spill hvor de små historiene er like viktige som de større. De beste opplevelsene du får av Oblivion er de du får av å engasjere deg i alt landskapet har å tilby, både i og utenfor byer. Det er enkelt å overse et spill som nå har blitt 10 år gammelt, men det er et spill som fremdeles fortjener å bli spilt, da det tilbyr noen av de beste historiene og sideoppdragene i hvilket som helst rollespill, og det er derfor jeg holder det så høyt. Det hjelper selvsagt at musikken er hårreisende vakker, utvalget av utstyr er variert, og fiendegalleriet er spennende og kreativt. Det er snakk om marginer at dette spillet ikke er høyere.

01. The Last of Us (Naughty Dog, 2013)
"So don't tell me I would be safer with someone else, because the truth is I would just be more scared."

Etter at rulleteksten angrep skjermen da jeg var ferdig med The Last of Us, visste jeg at jeg nettopp hadde oppdaget et spill av en slik utrolig kvalitet at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å føle noe lignende igjen. Konseptet med en «post-spill-depresjon» er noe jeg aldri personlig kjente på før The Last of Us, da det faktisk var så bra at andre spill jeg spilte umiddelbart etter føltes bare dårlig og ikke det samme. Det er der Naughty Dog la skalaen med The Last of Us. Det er spill som er laget med ytterste omhu og omtenksomhet, og resultatet er et spill som er bedre enn noe annet jeg har opplevd.

Det er vanskelig å holde seg noenlunde kort da jeg begynner å snakke om The Last of Us. Naughty Dog er den fremste utvikleren i industrien nå, og de beviste virkelig hvorfor med deres første IP siden 2007's Uncharted: Drake's Fortune, en følsom, menneskelig, emosjonell reise satt mot et tragisk, dystert bakteppe; et USA i ruiner. Designet på verdenen rundt deg er overlegent, lydbildet er tonet ned og passer stemningen perfekt, og atmosfæren skaper en særdeles overbevisende framstilling av en pandemi sine ettereffekter. Måten du kjemper mot andre overlevende på, samt de infiserte menneskene som ikke blir framstilt som blodtørstige monstre, men snarere torturerte mennesker som rett og slett ikke klarer å kjempe imot instinktene sine - alt er av øverste hylle. Det er ikke et spill hvor det å drepe fiender blir trivielt og enkelt. Du føler vekten av hvert drap. Du føler at du selv er et moralsk spørsmålstegn. Det skaper en uhyggelig og tankevekkende stemning som er helt unik.

Det har også en hel rekke med interessante systemer og designvalg som gjør at spillet alltid føles spennende. Naughty Dog lar spillet virkelig føles post-apokalyptisk - du må gjøre taktiske valg i alle kamper for å spare ammunisjon, som man definitivt må være sparsommelig med, for eksempel. Når du lager deg bomber, førstehjelpsutstyr også videre, stopper ikke spillet, så det legger til enda mer spenning under alle kamper. Det er også lagt til en stor mengde med ting du kan samle på, som for eksempel brev og notater skrevet av mennesker du aldri møter, som gjør verdenen enda mer rik og troverdig. Det er rett og slett ingenting i dette spillet jeg føler burde vært annerledes.

Likevel er det dynamikken mellom hovedpersonene Joel og Ellie som gjør dette spillet så bra som det faktisk er. Blant all den grove volden, de skumle møtene med de infiserte, og den store, fortapte verden rundt deg, har ikke Naughty Dog glemt å la deres forhold føles genuint og naturlig. Du bryr deg om dem på en måte man sjelden gjør, og føler virkelig med dem i deres vanskeligheter. Dialogen er treffsikker, og karakterutviklingen er organisk og overbevisende. The Last of Us er et spill med veldig mange kvaliteter og øyeblikk, men det er denne dynamikken som gjør at spillet blir løftet til mer enn bare et spill; det er en av de vakreste historiene fortalt i noe som helst medium.

The Last of Us er oppløftende, hjerteknusende, skummelt, morsomt, rørende, intenst, voldsomt og dystert. Det er det beste spillet jeg har spilt.

Hvordan ville deres lister sett ut?

Mine ti favorittspill II. 10-06

Mine ti favorittspill II. 10-06

Skrevet av Predator den 19 november 2016 klokken 10:38

Etter at jeg har opplevd en stor vekst i min spillinteresse de siste månedene, ble jeg fristet til å skrive en stor og lang hyllest til de beste spillene jeg har spilt. Jeg skrev en liste om samme tema i 2010, og tidene har forandret seg. Noen av spillene jeg skrev om da er fremdeles her, med en del nye tilskudd og plasseringer. Dette er min definitive hyllest til de spillene som har definert meg og min spillsmak og påvirket meg på forskjellige måter. Disse spillene er ikke bare anbefalninger. De er spill enhver person som liker dette herlige mediumet spille og oppleve for seg selv.

10. Resident Evil 4 (Capcom, 2005)
«Not enough cash, stranger...»

Capcom redefinerte flere sjangere på én gang i 2005. Med sine innovative designvalg og gameplay-trekk introduserte de en helt ny måte å oppleve skytespill i tredjeperson på, samt skrekkspill generelt. Så viktig var Resident Evil 4, og spillets slagkraft og spillbarhet er fremdeles like framtredende da som nå. Jeg personlig opplevde ikke Resident Evil 4 før det ble relansert på PlayStation 4, over 11 år siden spillets opprinnelige lansering. Likevel var opplevelsen bedre enn det meste annet jeg har spilt.

Resident Evil 4 er en så intens og dyster reise at man er helt andpusten da spillet er over. Bøndene i det spanske landskapet du tilbringer tiden din i lar deg aldri få noe annet enn en kort pause, og det føles hele tiden som du blir totalt innelukket av dem, da de kan være over deg, under deg, ved siden av deg - overalt. Kameraet, som du aldri har full kontroll over, gjør det vanskeligere å ha fullstendig oversikt over hvor du har fiendene dine, og når du kun kan skyte mens du manuelt sikter inn, blir intensiteten høynet til det fulle. Atmosfæren er spillets sterkeste trekk, og den blir perfekt skapt av skumle omgivelser, som en primitiv landsby langt inn i skogen, mektige slott med gotiske trekk, også videre. Du vet aldri hvor spillet tar deg, og galleriet med fiender, mengden våpen som kan oppgraderes, også videre, gjør at spillet er en helt overlegen berg-og-dalbane som holder deg på kanten fra bokstavelig talt første til siste sekund.

Resident Evil 4 er et mesterverk som fortjener å bli opplevd av alle og enhver.

09. Gone Home (The Fullbright Company, 2013)
"Dear Katie...so much has changed."

Gone Home har kanskje blitt det mest framtredende og mest kritikerroste eksemplet på den store bølgen av «gå-simulatorene» som har kommet de siste ordene, med flere eksempler som Dear Esther, Everybody's Gone to the Rapture og Firewatch som har blomstret på indie-markedet. Da Gone Home ble lansert på PlayStation 4 nesten tre år siden sin opprinnelige lansering på PC, lastet jeg det ned av ren nysgjerrighet. Aldi har jeg vært så glad for den impulsen, fordi Gone Home er et spill som har betydd veldig mye for meg på kort tid.

Av alle spillene på denne listen, er Gone Home det mest unike og det mest innovative etter min mening. Dette er kun fra et historieformidlingsperspektiv, men Gone Home er virkelig så enestående på dette punktet, synes jeg. Gone Home forteller en kort, emosjonell historie uten at du som spiller virkelig gjør mye. I en tid hvor spill vil bli så teknologisk avanserte som mulig, så dype og kompliserte som mulig, og så store og lange som mulig, er det rett og slett forfriskende med et spill som dette, som kun er ute etter ett viktig element med spill; fortelle en historie. Og The Fullbright Company forteller sin historie med den dypeste ærlighet og den vakreste sårbarhet. Enda mer imponerende er det faktum at historien fortelles uten noe som helst form for interaksjon mellom karakterer; du opplever alt mens du vandrer gjennom et hus og ser på gjenstander, leser brev, dokumenter, små beskjeder skrevet fra et familiemedlem til et annet, også videre. Spillet er primitivt i sitt gameplay og grafiske standpunkt, men det har så lite å si når den emosjonelle resonansen er så sterk, og forholdet du føler du får til disse karakterene du aldri møter blir såpass stort.

Gone Home er en av de sterkeste opplevelsene jeg noensinne har hatt i spillsammenheng, og jeg ikke få sagt hvor mye jeg anbefaler det. Det er et av dette tiårets store, store spill.

08. Super Mario World (Nintendo, 1990)
«In this strange land we find that Princess Toadstool is missing again! Looks like Bowser is at it again!"

Barndommen til undertegnede kan oppsummeres i ett ord som bærer så mye tyngde og relevans for så mange forskjellige personer; Nintendo. For en person født i 1996, noen år før ankomsten av PlayStation 2 og Xbox, var Nintendo selskapet som brakte oss glede og den flotteste fantasi på TV-skjermen. Med Super Nintendo Entertainment System og en GameBoy Color i hus, var jeg like frelst som de fleste, og selv om det skulle en viss PlayStation 2 for å virkelig gjøre meg interessert i spill, var det Nintendo som startet reisen. Og Super Mario World er fremdeles et av mine store favorittspill.

Super Mario World har ikke mye til historie, prinsessa må reddes av den den italienske rørleggeren med en stor midje og en bart som skriker etter en trim. Men World er rent perfekt i sitt gameplay, og utsøkt i sitt design. Nintendo gjør for det meste alt særdeles bra i sine 2D- og 3D-baserte Mario-spill, som er kjent for å feire gameplay på sitt pureste og sitt morsomste. Men det et eller annet med World sitt design, musikk, lengde, hemmeligheter, og rett og slett store sjarm som gjør at det er min klare favoritt i serien, og vel så det. Jeg kan når som helst sette meg ned med Super Mario World og bli fraktet tilbake til tiden før jeg gikk på skole, og bare ble fortapt i denne verdenen, og letet etter nøkler som ville frakte meg til nivåer som var gjemt bort, lo mens jeg spiste opp fiender med Yoshi for så å spytte dem ut igjen, også videre. Super Mario World sitt design er gjennomgående fantastisk, og det har virkelig bestått tidens test. Problemet med mange eldre spill er at du ser viktigheten de kanskje har hatt, og hvor inspirerende de var for fremtidige opplevelser, men Super Mario World er det fantastiske eksemplet som leverer like mye ren og skjær underholdning nå som da.

Hvis du bare skal spille ett Super Mario-spill i ditt liv - noe jeg virkelig ikke anbefaler uansett - så er World det du bør velge.

07. Fallout 3 (Bethesda Game Studios, 2008)
«Freedom is the sovereign right of every American."

Mens jeg vokste opp, og nymotens konsoller som PlayStation 3 og Xbox 360 ble lansert, gikk det raskt opp for meg at spillene som så ut som de var av mest interesse for meg personlig, og som fikk best kritikk, generelt hadde aldersgrenser som utelot meg fra å spille dem. Den beryktede 18-årsgrensen var min store fiende i mange, vanskelige år, da jeg gang på gang måtte se spesifikke spill bli lansert, vel vitende om at det kom til å ta mange år før jeg fikk oppleve de. Det var derfor en gledens dag da jeg, som en 15-åring, fikk endelig lov til å kjøpe mitt første spill med 18+ klistret på omslaget. Spillet var Fallout 3, og opplevelsen var virkelig spesiell.

Det åpnet øynene mine for en virtuell opplevelse full av grov vold, temaer jeg ikke fullstendig forstod, elementer som bruk av narkotika, og ikke minst dype systemer som jeg måtte bruke tid på å sette meg inn i. Fallout 3, et av de klart beste rollespillene jeg har spilt, har alt som trengs for å lage en minnesverdig opplevelse; harde valg, en stor, interessant verden, mange varierte våpen, historier du bryr deg om, et bredt utvalg av sideoppdrag, og brukervennlige menyer og systemer. Fallout 3 er virkelig en komplett opplevelse, pakket inn i en dyster, desperat verden uten lover, moral og rettferdighet. I dette post-apokalyptiske USA er det hver mann, zombie og muterte dyr for seg selv, og jeg vil ikke ha det på noen som helst annen måte. Med den innovative «VATS»-mekanismen som lar deg velge hvilken kroppsdel du har lyst til å skyte på, og med et helt briljant bruk av gammel, 50-tallsmusikk som for eksempel Bing Cosby, har du en opplevelse som jeg personlig elsker.

Det blir rett og slett ikke stort bedre enn Fallout 3 når det kommer til vestlige rollespill.

06. BioShock (Irrational Games, 2007)
«I chose something different. I chose the impossible. I chose...Rapture.»

BioShock, kanskje det spillet fra forrige generasjon som er designet best, er noe av det mørkeste og mest uhyggelige du kan få tak i, hvertfall når det kommer til skytespill i førsteperson. BioShock har litt av alt i sitt DNA: Måten du utforsker omgivelsene på, inkludert å vende tilbake til tidligere besøkte områder har klare trekk fra spill som Super Metroid og Castlevania: Symphony of the Night. Designet på byen rundt deg er som tatt rett ut fra en Ayn Rand-bok. Det hele er satt til en skrekkfokusert, utskytningstung opplevelse som føles totalt unik.

BioShock er satt i en dystopisk by under havet, Rapture. Med klare art deco-trekk som passer settingen perfekt, føles byen som en karakter i seg selv. Ken Levine og hans team har et øye for detaljer man sjelden ser, og det viser seg i hvor oppslukt du blir av å vandre rundt i denne falne byen. Det hjelper jo selvsagt at alle innbyggerne har blitt så avhengige av det fiktive narkotiske stoffet «Adam» at de har blitt redusert til gale, primitive skapninger drevet kun på en dyrisk sult etter mer av stoffet. Dialogen, musikken, atmosfæren, bruken av magi-liknende krefter er alt av øverste klasse, og du føler en håpløshet og en nervøsitet for hva som venter deg som er ulikt mye annet man kan spille. I tillegg er historien og måten den formidles på blant det beste man kan finne i sjangeren, om ikke den beste, etter min mening. BioShock er unikt, skummelt, nervepirrende, mørkt og ikke minst underholdende. Det har så mange overraskende vendinger og minneverdige karakterer at jeg ikke kan rettferdiggjøre hvor bra det virkelig er med denne teksten. Øyeblikket når du møter din første Big Daddy, og oppdager at de kun angriper deg hvis du gjør det første trekket, er noe av det mest tankevekkende du kan oppleve i et videospill.

Thoughts on "Gone Home"

Thoughts on "Gone Home"

Skrevet av Predator den 17 juni 2016 klokken 00:36

Games sure are something inherently special. By giving you control of another character, to live their lives, to experience something so far from your own reality, they can forge some truly unforgettable moments. Of course, until very recently, my own favorite games consisted of situations that is impossible to feel fully "relatable", for whatever reason that may be. You might play as a hardened killer in a period I didn't live in, such as in Red Dead Redemption, you play in a post-apocalyptic, deadly environment, such as in The Last of Us or you play in a wholly fictitious fantasy landscape, such as in The Elder Scrolls IV: Oblivion. What makes games like that relatable to me, is the characters you experience the narrative with, the themes that are portrayed, and so on. There is something constructive there to tie the game down to a certain sense of believability, if that makes sense.

I never thought a game with no dialogue, no clear objective, no narrative arc, no characters other than the silent protagonist you play as, could end up as one of my new favorite games of all time. The sheer possibility seemed out of the question, even laughable. However, in recent years, I have experienced evidence to the contrary - Journey is one such example, a beautiful game that tells a story without telling you anything, where it makes you feel something without really doing anything other than let you find you own way in a vast, mystical environment. And yesterday, I played one of the strongest narratives I have ever played, one of the most beautifully told stories I've ever witnessed in a video game - and it did it with no literal dialogue, other than audio diaries you listen to, and no characters to interact with. Make no mistake - Gone Home is an absolute masterpiece, a truly unforgettable experience that I will cherish for years to come. It is one of the finest video game experiences I have ever had.

I still can't truly believe how great it was. It took me around two and a half hours, and all I did was walk through a house. That was it. I'm used to games that makes me traverse the most exotic of locales, or make my own story in an open world-narrative, or have loads of information thrown at me, with skill-sets, backstories, cut-scenes, and the like. But this little masterpiece said "good riddance" to all that, and lets the house itself tell a story. And the story is the most relatable of all, because it involves family, it involves love, and it involves the difficulties of living a life, and tackling the challenges that comes along the way. As of such, it was an emotional kick in the gut, and I appreciated the simplicity of its gameplay, coupled with the depth of its narrative.

In Gone Home, you return to the house your family lives in after being abroad. As you enter the house, no one is there to greet you, and so you start exploring. Walk through the rooms, investigating them, picking up objects and inspecting them closer, much like in L.A. Noire. Similarly to that game, you quickly understand what kind of objects that do not hold much relevance to you, but there are many more that hold some sort of meaning. As you progress through the house, you start to piece together a story, and a clear picture of this family is forged in your mind. Much like more conventional games used dialogue and character development to do this, Gone Home uses letters, pictures, various documents, household objects and the like to tell its story. I do not want to spoil much, but what is important for me to say is that as you start to understand this family, you find yourself completely enveloped in this experience, and you just can't seem to take your eyes away from the screen. You have to keep moving. You must find out more.

Gone Home is a masterpiece because it is about the ordinary. It is about living. The literal gameplay is not - you feel like a stranger as you explore these rooms, find out the secrets of your family members, but the funny thing is this; the more you find and piece together, the more emotionally attached you become to characters that you never actually meet. You only see pictures, you only read their notes, you see their interests through what kind of items they have in their rooms - and you start to get a crystal-clear image of them in your head. Of course, this holds true for one character more than others, but the attention to detail still is most impressive. The creativity on display here by the masterminds at The Fullbright Company truly makes this game. Whether it is showing pieces of a character's interests from childhood throughout the years, and how they develop, or making you as the player build a relationship to people you never meet by exploring stuff that maybe they don't want to be found, or even the most ordinary of things. It is a remarkable achievement in video gaming that emphasizes the trivial and the ordinary - it doesn't shy away from it, but delves deep into it, and explores the challenges of living.

At the heart of Gone Home, however, is a story of love, of finding peace with who you are, and to accept that life is difficult, even when you are the place that should be the safest - your own home. And isn't this something we all go through? Have these conflicting thoughts about other people, or finding it challenging to keep up with your family at times? I for one have had these thoughts, and as of such, I find a lot of emotional relevance in the stuff I experienced in this game, quite simply. The home you explore in Gone Home is trivial, ordinary, and real - with a few secrets along the way that really makes you anxious to find out more. But it is the central focus of love and hardships that truly hits home, especially for people in my age-group.

I also have to mention the sound and the music - while the game often is completely without music, there is also ambient music that plays throughout, whilst exploring. It adds a heightened sense of emotion, mystique, and even sheer beauty to the whole experience. The music that plays after finding an audio diary also perfectly fits the mood, and truly adds to the whole game. Sounds of rain are continuous, and thunder can be heard, that adds a certain tenseness to the whole affair, and keeps it very atmospheric, to great effect. The sounds of turning on lights, turning on TV's, flushing toilets, walking on hardwood floors, up stairs, whatever - makes it so real and, well, ordinary! It is a huge success in the importance of sound in video gaming. The graphics are primitive and not up to date, but that is not important. This game was made on a tight budget, and The Fullbright Company put their efforts into what was important - the house itself is designed really well, and there is certainly plenty of rooms to explore, that's for sure. It all comes together in a game that is not a technical marvel, but the story told through exploring certainly is a marvel to me.

Gone Home is an experience. I would put it right up there with Shadow of the Colossus as a supreme example of video games as art. It is short and sweet - around 150 minutes is all you need, but that doesn't matter when all of those minutes are so thoroughly engaging. It is sad, uplifting, funny, exciting in a weird way and beautiful in its story and themes. As I sat there, eyes glued to the screen, reading notes and seeing pictures, I put together this family dynamic in my head. And as one character in particular was in focus, I came to care about that person just as much as I have ever cared about a character in a video game - all while never seeing that person, except hearing her voice and seeing pictures. It is one of the most astounding games I have ever played, one that rightfully takes a spot on my top 10-list, and one of the most beautiful stories of love, growing up, and facing the challenges of life. And it did all this by making me explore an ordinary, everyday house, occupied by a normal family, living a normal life. No interactions between other characters was used, no literal dialogue was there, no context, no cut-scenes, no nothing. Just me, a house and the story it told by itself.

And I fell in love with it since the moment I stepped through its door.

(Gone Home er for tiden gratis på PS+, ut juni. Det finnes også på PC og Xbox One.)