Norsk

Funnet i en skuff.

Skrevet av onkelcleo den 16 juni 2016 klokken 18:54

Hei, dere relativt positive mennesker som er glade.

Jeg ser neppe for meg at noen stiller seg selv spørsmål om hvor jeg kan ha tatt turen hen når jeg ikke skriver ukentlige, middelmodige tirader like ofte som jeg..vel, ukentlig, gjorde. Det som skjer nå er at jeg har flyttet til Tromsø for å sende meldekort og ta skattepengene deres jobbe som helsefagarbeider og videre ikke-kriminell virksomhet.

Det er ganske fett her. Tromsø er en konge by og hvis dere ikke har vært her så burde dere dra hit, og kanskje sende meg en melding så vi kan dra ut og se på ting. Ikke at jeg har vært i noen posisjon til å fått utforske noe særlig i det siste siden jeg har klart å jobbe på meg en betennelse i kneet og må nå tråkke rundt i kåken med krykke fordi det er tre etasjer i dette huset og det er så veldig beleilig plassert på toppen av tre større bakketopper, så... ikke veldig mistenksomt, alt tatt i betraktning. Litt som House, bare ikke like kjekk og ikke like smar-- Veldig lite med House å gjøre når jeg tenker meg om.

Men, til sakens kjerne. Jeg er ikke død, og det er jo flott. Dere er såvidt jeg vet, heller ikke døde, og det er jo også veldig, veldig bra. Fortsett med det til tidens herjinger tar dere igjen. For øyeblikket skriver jeg for det meste på Spillmagasinet, som jeg ble invitert til av vår alles favoritt, Bernt Erik Sandnes, og han er veldig ålreit. Litt for ålreit, faktisk. Mon tro om det finnes reptilskjell under den der Walking Dead-genseren hans, og at han rapporterer videre til øglekeiseren i undergrunnspyramidene lokalisert litt dypere enn undergrunnsbanene i Oslo om populærkultur og at hele Spillmagasinet bare er et skalkeskjul. Kanskje de mimrer om gamle dager hvor folk hadde polio og du kunne la døra di være ulåst fordi du ikke hadde noe verdt å stjele, og fordi folk ikke hadde krefter i armene sine til å åpne døra på grunn av.. vel, polio. Men, nok om det. Han er en kjernekar, og der var poenget.

Akkurat nå har jeg investert i en mikrofon og jeg har oppgradert formatet littegranne. De veldig middelmodige tiradene jeg nevnte tidligere har blitt til manus som jeg spiller inn og legger på Soundcloud. Alt dette foregår gjennom bloggen jeg ble tvunget å lage fordi reasons, og der inne ligger selve avspilleren for den ferskeste episoden. Hittil har jeg spilt inn to stykker, og før noen spør; nei, jeg kommer ikke til å lage videoer. Ikke faen. Serien har jeg bestemt å kalle for "Funnet i en skuff" av ingen spesiell grunn, hittil. Jeg kommer nok på noe.

Motivasjonen til å begynne med dette hadde ikke kommet av seg selv. Jeg har jo tross alt mange av dere å takke for dette, for å ha lest og for å ha bedt meg i alt for få ord dra til helvete. Det er mulig jeg innbiller meg den siste der, men poenget er at det har vært lovord og kritikk i varierte former, og det er bra. Man må utvikle seg på en eller annen måte. I det ene øyeblikket skriver jeg en novelle om å bli onanert på en kirkegård, i det andre skriker jeg i en mikrofon midt på natta og vekker hele huset opp, og det er for dere. Dette er i en veldig tidlig fase, og miksinga er litt hulter til bulter, men jeg lærer mer for hver episode, vil jeg tro. Så, hvis dere har lyst å høre mer av dette, lik, del kommentér slik at vi kan kurere min avhengighet av pikk, og aller sist; Takk skal dere ha.

https://soundcloud.com/kristian-greiner

HQ