Heisan! Hvordan går det? Hva står på? Fått noen nye spill i det siste? Kranglet med noen flere fanboys? Blitt hekta på noe nytt i det siste? Blitt bitt av Facebookbasillen?

Sist gang jeg lastet opp en blogg her var den nydelige, underfundige dagen 22. oktober 2009. Et raskt søk gjennom PC-kalenderen avslører at dette var på en torsdag, Tor og Jupiters dag. Jeg aner ikke hva som skjedde den dagen, hvorvidt det snødde eller ei, om jeg hadde hatt en god dag eller nok en gang blitt slått til jorden av denne grusomme tilfeldighetenes hersker - livet. Riktignok har jeg heller ikke lest gjennom den oktoberbloggen før jeg skrev denne augustlige tekst, så kanskje det finnes noen hint der. Ikke vet jeg, og jeg er for lat til å sjekke. Dog husker jeg at jeg et eller annet sted i den teksten lovte å være mer til stede på GR fra da av - dovenheten min (det vil si meg) og universitetet ville det annerledes.

Det er omtrent like lang tid siden jeg sist stakk innom GR for å oppdatere meg på nyhender i spillverdenen. Siden jeg verken er moderator eller populær har det heldigvis ikke medført noen opphopning av meldinger og kommentarer (pokker, substantivering) og når sant skal sies skulle det vise seg å passe meg utmerket. Jeg har nesten oppgitt eller forsømt alt jeg følte var en del av meg sommeren to tusen og ni: Oversetting, språkinteresse, novelleskriving, GR, innvandringsdebatter (ikke helt, riktignok), spilling, en anelse måtehold i PC-bruken og en sterk uvilje mot gåturer og fysisk mosjon. Med unntak av spillingen (som med Skyward Swords bebudede komme har fått et lite oppsving; dypt inni meg finnes det ennå en michae2109-Zelda-fanboy som endelig kjenner tidevannet snu for hans innbitte kamp mot latskap og likegyldighet - la oss håpe det fortsetter slik) og språkinteressen (takket være japansk) har disse tingene gjennomgått en gradvis men ubønnhørlig forvitring til fordel for egentlig bare to ting - japansk og latskap.

Men nå prøver jeg altså (i all falske beskjedenhet) på et aldri så lite kåmmbækk på GR-arenaen etter mange, mange tidligere forsøk. Kanskje jeg til og med får ut de to tekstutkastene som sørgmodig har avventet å komme til verden i cyberspace siden en eller annen gang i en ikke så altfor fjern men likevel glemt fortid. Dovenskap kan være en nyttig alliert i kampen mot stress (i Cyril Connollys ord: Latskap er bare et simpelt ord for min utrolige evne til å leve i øyeblikket) men også en farlig fiende for streben etter prestasjoner og bedrifter (i den alltid så behjelpelige Bibelens ord: Gå til mauren, du late, se på dens strev og bli vis!). Uheldigvis mistet jeg enhver tanke om balanse for lenge, lenge siden. La oss håpe dette kan bli et småforsiktig museskritt i riktig retning.

Eminem - love the way you lie

Men det er nok off-topic for denne gang. Mitt spørsmål til dere, både gamle og nye brukere, er, hva skjer? Hva er opp, som jeg titulerte mitt forrige miserable forsøk på å vende tilbake til de levende GR-brukeres rekker. Hvordan har ting forandret seg for dere det siste året? Like interessert i spill som tidligere? Samme interesser som tidligere? Samme meninger om ditt og datt (spesielt datt)? Like aktiv på GR som tidligere?

Engorsken i tittelen ovenfor er intended.

Men fra spøk til hilsen og hygge, hvordan går det alle sammen? Hvordan har sommerferien vært? Hvordan har årseventyret vært så langt? Urettferdige og kjipe lærere? Knallmorsomme LAN-kvelder og mangainnkjøp på Desucon? Forelskelser og utskeielser med en flaske eller seks og en halv med i bildet? Kvalifiseringsoppgaver og midtveissamtaler? Hissige diskusjoner og nye møter? Eller noe annet?

Sist jeg satte meg ned foran PC-en for inntasting av bokstavkombinasjoner til GRs servere var ... (klikker seg inn på krypinnet for å sjekke) ... en eller annen gang (kort tid) før den magiske datoen 25. august i det herrens år dø mill nøff. Siden den gang har min trofaste og ett år gamle "fangtopp" vært gjennom en utmattende gjenoppretting og adskillige programinstallasjoner samt en nesten konstant strøm av bloggutkast som har tilbakelagt den famøse ekspressveien til helvete; nemlig det fenomenet jeg har skjenket navnet "bloggens kretsløp": redigering - idétørke - arkivering - sletting. Det er vel egentlig ikke et kretsløp, men det lyder bedre enn the Green Mile of blogs, så jeg lar den stå.

Så hva har skjedd på GR? Det eneste mine brillebekledde øyne har rukket å få med meg er en diskusjon rundt den nye stortingspresidenten, en viss klan på forumet, røyking, filosofiblogger om døden og virkelighet og det å være emo. What else have elapsed in the realm of Gamereactor?

Siden videregående endte så brutalt med toppen av utskeielser på norskeksamen og jeg måtte erkjenne et aldri så lite nederlag har jeg ikke vært så aktiv som jeg en gang var - noe jeg forresten hadde tenkt å skrive om, men som endte i den elektriske stol sammen med John Coffey, bloggutkastet om norrønt og politisk korrekthet. I tillegg er jeg glad i være lat, spesielt siden jeg ikke lenger trenger å gjøre fnørten matteoppgaver, ørten kildeoppgaver i historie, søtten økter med lesing til kjemi og fysikk og kørten forsøk på å øve på den elendige japansken min.

Men nå har det blitt litt annerledes. I nesten to måneder nå har jeg innehatt status som universitetsstudent, en uvant tanke og en som får meg til å skvette over hvor lang tid det har gått siden jeg første gang satte min ben innenfor Bygg A på en viss ungdomsskole på Oslo øst. For første gang føles det ikke bare som om det bare var i går jeg fylte tretten, for første gang føler jeg meg samtidig nesten voksen. Selv om michae2109s tilstand i dag er prikk lik michae2109s tilstand slik den var den 23. juni (bortsett fra at åtteren nå er erstattet med en nier). Jeg kan ikke stemme ved stortingsvalg, jeg har ikke førerkort, jeg har ikke tatt opp noen form for lån og flyttet for meg selv, jeg jobber ikke, jeg har aldri vært full og jeg står oppført med en inntekt på 12 kr for året 2008 på skattelistene. Likevel kjenner jeg meg mer voksen enn jeg noen gang har gjort. Noe med inngangen til studielivet har utløst en slags følelse i meg, eller kanskje det bare er ordene som ble understreket en solskinnsdag i august på universitetsplassen (1. studietiden er en fase i livene deres! 2. Studietiden kommer til å bli den morsomste tiden i livet deres!) som har laget nye griller i hodet på meg. Eller kan hende skyldes det bare at jeg ikke lenge får høre at jeg ser ut som en tolvåring med litt for tykke hårstrå i ansiktet.

Men nå er jeg altså en av de over 25 000 personene som har tatt turen til Universitas Osloensis (eller bare Universitetet i Oslo) og bestemt meg for å forsøke å lære noe. Selv om jeg allerede har klart å rote bort studentbeviset og komme med noen låttverdige forsnakkelser (i det minste har jeg nevnt at jeg hører på Tom Jones - uten å nevne at jeg gjerne hører på en Britney Spears-sang eller 10) har jeg funnet meg godt til rette, latt meg sosialisere og funnet min nisje i studentlivet, som den påvirkelige semi-sosiale nerden jeg er. Jeg har blitt kjent med et mangfold av studenter, med opprinnelse fra alt fra Hammerfests kulde til Bergens gater, fra Rogalands nynorskbastion til Tyskland, Japan og Danmark, til Trondheim, Lillehammer, Eidsvoll og Mexico. Agnostikere, ateister, nyhedninger, kristne, råveganere, kjøttelskere, nynorskelskere, sosialister, miljøvernere, otakuer, lolicons, heterofile, homofile, hjemmeboende, aleneboende, forlovede, foreldre - kort sagt, en veritabel gullgruve av erfaringer, standpunkter og læring. Og jeg som trodde videregående var et mangfoldig sted!

Enn så lenge er det faktisk ikke ekstremt forskjellig fra skolen vi alle kjenner og elsker (ikke Politiskolen, dessverre), altså videregående selvfølgelig. Fellesforelesninger, større individuelt ansvar for studenten, semesteravgift og en hel haug med valg for hva man vil gjøre etter forelesning er faktisk de eneste direkte forskjellene. Ennå er vi delt inn i grupper (les: minner fryktelig mye om klasser) med undervisning hver dag i noe som lett kunne forveksles for et ordinært klasserom, ennå er det mulig med leksehjelp hvis man sliter eller bare ønsker å øve litt, ennå arrangeres det karriereveiledning og ennå er det fullt mulig med et friskt fungerende klassesamhold. Og det sosiale samspillet er forbausende likt samtlige klasser jeg har gått i - du har smågruppene av folk som blir kjent og begynner å henge sammen, du har de som tør å være utadvendte og derfor får en viss lederstjerne, du har de som holder seg for seg selv og blir oversett, og du har de som blir kjent med noen og takknemlig føyer seg inn i en gruppe og priser seg lykkelig over å ha faktisk blitt kjent med noen og lar sin særdeles føyelige ryggrad sørge for resten (that would be me).

I tillegg kommer de ukentlige innleveringene, de frivillige småprøvene, de obligatoriske kvalifiseringsprøvene for å få lov til å avlegge eksamen og fortsette med studiet etter jul og det utrolige, nesten hoderystende faktum at man ikke har høstferie - som betyr at høstsemesteret slutter vel 10 dager før alle juniorene på videregående og grunnskolen!

Hmm ... hva mer? Jo, jeg har for tida bare to fag, det vil si japansk og det obligatoriske Examen facultatum, som enkelt og greit betyr "fakultetseksamen" men som bare kalles ex-fac og i mitt tilfelle handler om språkvitenskap. Så har du en tilsynelatende endeløs rekke med campusbygg med sine tilhørende forkortelser: Sophus Bugges hus (Sophus Bugge), P.A. Munchs hus (P.A. Munch), Helga Engs hus (... du skjønner tegninga), Domus Athletica (alles hjelpsomme treningssenter), Akademika (alles hjelpsomme bokhandel), Uglebo (manges hjelpsomme kafé/pub), Fysikkbygget (du bare MÅ glo på pendelen der den svinger etter jordas rotasjon), Georg Sverdrups (alles hjelpsomme og for meg kompliserte megabibliotek) og selvfølgelig den aller, aller viktigste bygningen, selve navlen i den lille byen som campusen på Blindern er - Frederikke-kaféen. Det er her onsdagsbiffen fortæres, her burgeren kjøpes på Tank, her man får sjansen til å treffe folk etter forelesninger og her man kan sitte og småspise på medbrakt matpakke mens man misunnelig iakttar krydret pommes frites og potetmos på sin trange ferd ned mot sin snarlige syrefordøyelse i en medstudents magesekk (again, that would be me). Og det er der, på en kafeteria som jeg ikke aner hvordan fikk sitt navn, jeg for første gang fikk vite at det beste du kan bruke som svar på alle spørsmål er det universelle og meget nyttige utsagnet Mor di.

Bonne chance og gudd løkk med hva enn dere driver med, så håper jeg å få vært litt mer tilstede på GR i tida som kommer!

PS: Visste du at Barack Obama kan føre samtaler på indonesisk? Det vanker heder og ære til den som kan svare meg på hvorfor!

PPS: Jøss, så nettopp at det har dukket opp en egen boks for valg av bloggtema. Men hvorfor kan jeg ikke velge mellom annet enn "strek", Halo og Tekken?

Ok, jeg har forandret meg. Og jeg har forandret meg mye. Fy fargeblyanter som skrivestilen min har endret seg. Jeg mener, virkelig endret seg. Fra alminnelig sakprosa med en parentes her og der og liksom-fancy poeng på slutten til alminnelig kaudervelsk pseudo-litteratur med parenteser både her og der og så mye billedlig skriving at jeg faktisk liker det. Så la meg da for en stakket stund forsøke å rive meg løs fra min etablerte hvilepute (som jeg kommer til å holde på i lang tid, ha ha!) og skrive noe mer sakprosaaktig.

Nei, dette blir ikke en historie om hvorvidt romaner skal ha kildehenvisninger eller konspirasjonshistorier om hvordan CIA stod bak drapet på John F. og Robert Kennedy. Men det blir plass til bittelitt politikk likevel.

Det nærmer seg valg (hoaa!). Jeg mener, virkelig, det nærmer seg valg. Skattedebatter, innvandringsdebatter, kulturdebatter, klimadebatter, oljedebatter, kriminalitetsdebatter, nyhetsdebatter, ekspertdebatter, forumsdebatter, avisdebatter ... Pheew, er det noe jeg har glemt? Utrolig hvor enormt internettet faktisk er blitt. Så mange meninger, så mange blogger, så mange fora (lenge leve GR!). Men nå sporer jeg av igjen. Det nærmer seg valg. Det vises overalt i det ganske debattland. "Alle" aviser har meningsspalter hvor journalister og kjente og ukjente personer uttaler seg. Jeg vet ikke hvor lenge de har eksistert, men jøsses så interessante de er. Jeg mener, hvem visste at Siv Jensen er en "kulturkommunist" eller at Dagsavisen er en del av den "venstrevridde sosialistpressen"?

I ekte valgånd fyrer partiene av med bredsider mot hverandre og velgerne. Så mye har det blitt at jeg nesten skulle ønske jeg hadde stemmerett. På den annen side, spesielt hyggelig er det heller ikke. For mens partiene kappes i å best appellere til hverandres og andre menneskers dumskap, strever noen ekstremt mye med å finne ut av hva de skal stemme på. Revolusjonær-kommunistiske NKP? Revolusjonær-sosialistiske Rødt? Moderate sosialdemokratiske AP? Moderate sosialistiske SV? Sentrumsfaste SP? Sosialliberale Venstre? Liberal-konservative Høyre? Protest-liberalistiske FrP? Eller kanskje noen av de små og mindre kjente partiene i faunaen:

Demokratene (Det friskeste alternativet i norsk politikk): Stiftet i 2002 på Linne Hotell i Oslo av tidligere medlemmer av både AP, SV, Høyre og Venstre. Et derfor generelt sentrumsorientert parti men kjennetegnes likevel på sin restriktive innvandringspolitikk, som er strengere enn FrPs. Partileder Vidar Kleppe er da også tidligere nestformann i nettopp FrP. Fikk 2698 stemmer ved 2005-valget (ca. 0,1 %).

Kystpartiet (Kystpartiet sier fra der andre ikke tør!): Verdikonservativt parti stiftet 1. februar 1999. Fokus på nasjonal selvstendighet på alle måter (de siterer grunnlovens paragraf 1, til og med), blant annet i energi-, mat-, og økonomisk sammenheng. Mot EU. Fikk 21 773 stemmer ved 2005-valget (0,8 %).

Abortmotstandernes Liste (Ta bort loven - velg livet): Et lag som stilte til valg i syv fylker i 2005, vil ha totalforbud mot abort. Argumentet går ut på at abort er mord og at befruktede menneskeegg og ufødte fostre skal ha full beskyttelse av loven. Erklærer å kjempe for barna i mors liv, familien, Israel, Bibelen, bønn, salmesang og grunnloven. Fikk 1934 stemmer valget i 2005 (0,07 %). Stiller kun liste i Østfold ved dette valget.

Det Liberale Folkepartiet (Partiet for individuell frihet): Et liberalistisk/libertariansk parti som støtter laissez-faire-kapitalistisme og størst mulig individuell frihet. Mener staten kun skal ta seg av politi, forsvar og rettsvesen. Har fanget opp flere medlemmer fra FrP. Fikk 213 stemmer ved 2005-valget (8 * 10-5 %, kan rundes ned til 0 %). Stiller liste i Oslo, Hedmark og Rogaland.

Finnmarkslista: Nordbasert parti som kun deltok ved Sametingsvalget i 2005, hvor det fikk inn 1 representant. Ønsker videreutvikling av samisk og kvensk kultur, bærekraftig naturutnyttelse, samisk som obligatorisk fag i barnehagen og barneskolen (og vil i samme slengen fjerne nynorsken), økt kvinneandel i Sametinget og bedriftsstyrer og endre navnet på Sametinget.

Kristen Framtid: sterkt kristenkonservativt parti som ble dannet i 2001 da lederen for Kristen Samlingsparti forlot partiet i protest (uten støtte av andre medlemmer) mot at sentralstyret i partiet gikk inn for å la kvinner inneha ledende verv og posisjoner i partiet. Kristen Framtid har fokus på å styre samfunnet etter sin tolkning av Bibelen. Har ennå ikke stilt til valg.

Kristent Samlingsparti: kristenkonservativt parti stiftet 26. september 2008 som en sammenslåing av Samlingspartiet Ny Fremtid og Kristent Konservativt Parti. Tar utgangspunkt i å mene det som står klart i Bibelen. Homofilt partner- og ekteskap beskrives som synd og abort ansees som fosterdrap. Vil ha strengere innvandringspolitikk men går inn for human behandling etter nestekjærlighetsprinsippet. En forholdsvis velutviklet sosialpolitikk med fokus på kristen etikk. Definerer seg likevel som klart ikke-sosialistisk. Fikk 3845 stemmer ved 2005-valget (ca. 0,1 %). Stiller lister i 17 fylker.

Ett (skrift)språk: Stiftet av norsklæreren Einar Smørdal, vil fjerne nynorsk fra skolen og det offentlige. Stiller liste i Akershus.

Miljøpartiet De Grønne: Økofilosofisk parti stiftet i oktober 1988. Baserer seg på filosofien til avdøde Arne Næss og Mahatma Gandhis ikkevoldsprinsipp. Har som viktigste saker solidaritet med natur, undertrykte og utstøtte i både inn- og utland og med fremtidige generasjoner. Har vanligvis samarbeidet med den politiske venstresiden. Fikk 3636 stemmer (ca. 0,1 %) ved 2005-valget.

Naturlovpartiet: Parti stiftet som en forlenget arm av Beatles-medlemmet George Harrisons transnasjonale Naturlovparti. Partiet mener at det norske samfunnet ikke fungerer i pakt med naturen og må endres radikalt. Partiet vil erstatte "dagens system" med transcendental meditasjon, som visstnok skal føre til et høyere bevissthetsnivå blant menneskene følgelig gi et bedre samfunn. Driver ikke lenger valgkamp men stiller lister i utvalgte fylker og kommuner.

Norsk Folkeparti (Et parti for oss, et parti for deg): Nykonservativt parti som har mye til felles med FrP, dog med en klarere nasjonalistisk profil (bare sjekk nettsida deres: http://www.norskfolkeparti.no/ ). Er imot høyere skatter og avgifter, vil innføre strengere rammer for innvandringspolitikken (strengere enn FrPs) og vil bevare statskirken. Anser ellers eldrepolitikk som sin viktigste sak.

Norsk Republikansk Allianse: Parti stiftet av Senterparti-politikeren Erlend Skattem. Partiet ønsker å avskaffe monarkiet, senke prisene på mat og bensin og begrense innvandring for å bevare det de kaller norske kulturverdier. Er også mot norsk krigsdeltakelse i utlandet og skeptisk til NATO. Stilte med liste i Sør-Trøndelag i 2005 hvor det fikk 92 stemmer.

Pensjonistpartiet (Et løfte gitt - er et løfte holdt!): Verdikonservativt parti stiftet i 1985 som bygger sin ideologi på et kristent verdigrunnlag. Arbeider først og fremst for livssituasjonen til pensjonister og svake grupper i samfunnet. Fikk 13 546 stemmer (0,5 %) ved 2005-valget. Stiller lister i 12 fylker.

Pilsens Samlingsparti (med den litt artige forkortelsen PsP): Parti i Vest-Agder under ledelse av Terje Larssen. Partiprogrammet har ti punkter som alle vedrører øl, pils eller bryggerier. Vil blant annet senke alkoholavgiftene, øke tollkvotene, gjøre det lettere å få skjenkebevilling, utvide skjenketidene, gi kulturstøtte til ølbryggerier og forhindre ølmonopol. Fikk 65 stemmer (0,0025 % ) i 2005-valget.

Reformpartiet: Protestparti stiftet den 12. oktober 2004 på Nøtterøy i protest mot bomringer rundt Tønsberg i Vestfold og mot at politikerne ikke tok hensyn til folkeviljen med hensyn til bomringfinansiering av veibygging i området. Vil ha en ordning der krav om folkeavstemning av 5 % av velgerne skal føre fram til slik avstemning, og at resultatet skal være bindende for partiet.

Samefolkets parti: Parti som erklærer sitt grunnlag på samisk livsfilosofi og grunnleggende menneskelige verdier. Vil styrke samiske forvaltingsretter i Nord-Norge og styrke samisk kultur, språk og livsfilosofi. Fikk 704 stemmer (0,027 %) ved 2005-valget.

Samfunnspartiet: Anarkistisk parti stiftet i 1985. Erklærer seg å være stiftet på idealet om nestekjærlighet i det Nye Testamentet og humanismens prinsipp om menneskeverdet. Kjent for å ha nominert en rekke kjendiser på sine lister, flere ganger uten personenes samtykke. Stiller lister i Oslo og Nordland. Fikk 44 stemmer ved 2005-valget, som gjør det til Norges minste parti.

Sosialdemokratene: Parti som oppstod på 90-tallet etter et brudd innad i Pensjonistpartiet. Het opprinnelig Felles Framtid, men endret navn i 1995 til Folkets Vilje, deretter til Generasjonspartiet i 1999 og til slutt til Sosialdemokratene i 2001 (etter at APs protest på navnet var blitt avvist). Partiet har ikke stilt til valg siden 2001.

Samtidspartiet: Parti stiftet i 2009 og het opprinnelig Independent Labour Party, men måtte skifte navn grunnet forveksling med AP. Partiet vil forby homofili, senke bensinpriser, bilavgifter og skatter og generelt promotere islamsk religion og moral. Partiet går også inn for å tillate hijab i politiet, opprette separate skoler og sykehjem for muslimer og gjøre det lettere med familiegjenforening. Partiet har blitt kalt et "FrP for innvandrere" grunnet fokuset på lavere skatter og avgifter. Stiller liste i Oslo.

Tverrpolitisk Folkevalgte (Løsningsorientert - Internasjonal - Realistisk): Parti stiftet i 1997 med utgangspunkt i Frihetspartiet mot EF-unionen (dette måtte de gjøre fordi de ikke hadde nok underskrifter til å bli godkjent som parti under eget navn). Stiller til 2009-valget men har ennå ikke utarbeidet noe program.

NorgesPatriotene (Hvert land sitt folk): Politisk organisasjon stiftet i 2007 av Øyvind Heian. Partiet har som eneste kampsak å stanse all ikke-vestlig innvandring, som partiet mener er en alvorlig trussel overfor Norge, hovedsaklig fordi de mener etniske nordmenn vil bli i mindretall om få generasjoner. Partiet anerkjenner ikke islam som en religion og anser den som en politisk ideologi som streber etter verdensherredømme. Stiller liste i Vestfold.

Sentrumsalliansen (Mer til Vestlandet): Parti stiftet i Bergen i 2007 av utbrytere fra Arbeiderpartiet. Het opprinnelig Det sosialdemokratiske parti men har siden endret navn. Partiets fremste mål er ifølge dem selv å "fremme Hordaland og Vestlandets krav til rettferdig fordeling", og videre at man "inviterer velgerne med på en regional politisk mobilisering for å komme forfordelinga av Østlandet til livs."

Vigrid (For Norges fremtid): Organisasjon stiftet 31. desember 1998 av Tore W. Tvedt. Ønsker full stans i all innvandring til Norge. Partiet baserer seg på en blanding av norrøn mytologi (Vigrid er egentlig navnet på stedet hvor det siste slaget mellom jotner og æser skal stå ved Ragnarok ifølge norrøn mytologi) og raselære og anser guden Odin som universets skaper (selv om både rase- og mytologiaspektet er blitt sterkt tonet ned foran valget slik at det fremstår som en mer radikal variant av NorgesPatriotene). Organisasjonens kjennetegn er dens mening om at "den ariske rase" og hvordan denne trues av "fremmedinnvandring" av raser som har forårsaket all uro i verden samt dens sterke skepsis til jøder og Israel og dens fornekting av Holocaust (som betegnes som Holocash). Stiller liste i Buskerud.

Sofapartiet (Politikere kan ikke annet enn å ljuge!): Norges eldste parti med likegyldighet, oppgitthet, forakt eller tretthet som viktigste sak. Det eneste partiet som alle andre partier står sammen om å være imot.

Så hva blir det til hos alle dere stemmerettshavende der ute? Med ønske om en hyggelig og forhåpentligvis sirkusfri valgkamp.

Et alvorlig anfall tenker du sikkert. Men nei, jeg har bare gjort en liten erkjennelse for meg selv.

Mitt navn er Michael og jeg er oppmerksomhetshungrig (nytt ord det der).

Hvor kommer denne erkjennelsen fra? Vel, jeg leste veldig nylig en blogg om akkurat det. Om hvordan noen internettbrukere forsøker å gjøre seg populære på sosiale nettverk uten å være det i den forhatte virkeligheten. Det, og jeg så en ustyrtelig morsom episode av Erstatterne på Disney Channel hvor temaet var internettavhengighet, hvor alle som en har muligheten til å gjøre seg ti ganger kulere, sterkere og mer likendes - og gjør det.

I det hele tatt liker vi å gjøre det. Ikke bare på nettet, men overalt. Det er en del av maskespillet vårt. Vi ifører oss forskjellige masker til forskjellige anledninger, helt naturlig. Og vi har videreført dette til nettet, også helt naturlig. Og derfor tar vi det hele et skritt til med å fremheve våre mest positive sider på profilene våre. Også det gjør vi mange steder. Men på nettet kan vi ta denne impulsen til uante høyder, for der møter vi folk vi ikke kjenner, og viktigst av alt - de kjenner ikke oss.

Ikke kan de se oss (med mindre vi tillater det, og bare det vi vil de skal se), ikke kan de møte oss (med mindre begge går med på det) og ikke kan de finne noe personlig å bebreide oss for med mindre vi gir dem det (og akkurat det er vel ikke så ille). Kanskje det er derfor det er blitt så mye lettere å få kontakt med folk hinsides budsjett- og kunnskapsvidde. Hvor mange er villige til å reise halve jorden rundt for å "bli kjent med folk fra andre kulturer" og hvor mange er villige til å opprette en profil på italki, lang-8, Facebook, Twitter og mange andre for å gjøre det samme (for eventuelt senere å foreta den lange reisen)?

Reiser vi flerfoldige mil for å møte folk møter de oss i kjøtt og blod, der feil og mangler er intakt. Setter vi oss foran tastaturet møter de oss også med mange feil og mangler intakt, men strukturen er endret og den har krympet. Drastisk for noen, mindre for andre, kanskje til og med ubetydelig.

Mens jeg korrekturleser denne bloggen erkjenner jeg også at den er sneversynt, den er tross alt skrevet ut i fra min egen erfaring. Bildet blir riktigere om dere erstatter all bruk av "vi" med "jeg". Og ettersom denne handler om meg (som den individualisten jeg er) skal jeg følge opp på erkjennelsen min.

Noen av dere synes kanskje at jeg er en god bruker. Noen av dere forguder kanskje også en person dere aldri har møtt. Det gjør jeg i hvert fall. Men bildet av meg på GR er et fordreid bilde. Til ære for måten jeg fremhever mine gode sider på vil jeg gjerne ta et øyeblikk til å fremheve noen av mine dårligere sider.

Jeg er ekstremt lat. Jeg klarer sjelden å rydde rommet mitt mer enn to ganger i måneden, og selv det gidder jeg så vidt. Jeg er elendig på kjøkkenet. Alt jeg kan er å ta oppvasken og lage noen greie småretter. Jeg har venner som kan laget et gourmetmåltid slik jeg aldri har klart. Jeg har begynt å miste interessen for spill. Denne er kanskje noe av det verste. Jeg fikk endelig kjøpt Smash Bros. Brawl og har ikke spilt det i mer enn tre dager. Jeg fikk låne Resident Evil 4 Wii Edition og har ennå ikke spilt det mer enn to dager.

Jeg er innesittende. Jeg har nesten ikke gått ut så langt denne sommerferien. Noen sosiale aktiviteter har jeg jo fått til å være med på. Men jeg har forelsket meg i PC, Wikipedia, språk, spotify, GR og Dagsavisen. Fingrene mine er mer veltrente enn beina mine for øyeblikket. Jeg kan ikke jogge mer enn 500 meter før jeg kjenner stinget i sida.

Jeg er egoistisk. Hvor mange ganger har jeg ikke latt være å gi penger til innsamlingsaksjoner. To ganger har jeg betalt inn til OD uten å ha jobbet, jeg har sjeldent hjulpet noen å rekke en T-bane. Og noen ganger kan jeg være en regelrett drittsekk.

Jeg er en pipestilk - liten, spinkel (på grensen til mager), til tider meget barnslig - jeg kan dagdrømme til jeg glemmer hva det var jeg skulle handle inn før butikken stenger og snakke med meg selv til jeg går i stikk motsatt retning av dit jeg skulle.

Leser dere mellom linjene har dere kanskje lagt merke til hvordan jeg konsekvent drar frem de feilene som (tror jeg) gjør at jeg ser bedre heller enn dårligere ut. Litt som de talkshowene der alle gjestene gjør noe av det samme. Det er faktisk utrolig gøy, å trekke fram feil som man vet bare vil sjarmere tilhørerne og fremstille deg som enda kulere og større enn det du kanskje er sammen med dine nærmeste. Jeg lider av et alvorlig tilfelle av dette. Det er min hovederkjennelse i dag. For som vi vet, noen hemmeligheter tåler ikke dagens lys. Eller som Oscar Wilde en gang sa det: Det er noe deilig med selvbebreidelsen. Når vi bebreider oss selv, føler vi at ingen andre har rett til å bebreide oss.

Dette er ingen moralsk pekefinger mot noen, det er ikke engang en moralsk pekefinger mot meg selv. Det er bare noe jeg ble veldig klar over om meg selv etter å ha lest en undersøkelse om medlemmer av wikipedia. Den konkluderte med at den fremste motivasjonen for å delta her er et begjær etter oppmerksomhet og anerkjennelse. Konklusjonen er omstridt og jeg tviler ikke på at den har sine betydelige mangler og feil, Men jeg vet i det minste at den gjelder for min tilstedeværelse på mange nettverk på den utrolige verdensveven.

Det er naturlig å søke oppmerksomhet, kanskje ikke for alle, men det er ikke unaturlig i hvert fall. At vi fremhever våre gode sider etter det ønsket er ikke nødvendigvis noe negativt, vi fremhever våre gode sider mange steder. Ikke noe er mer gøy enn å vandre rundt i en fantastisk verden bevæpnet med skjold og sverd og redde verden, innta fluesopper som brått gjør oss like store som vi streber etter å være, blåse romvesener til helvete med et velrettet skudd med det futuristiske laservåpenet eller skyte hodet av en parasittbesatt bonde. Spilling gir oss underholdning og kanskje også en velfortjent flukt fra virkeligheten. Og spilling er gøy.

Så denne merkelige teksten er ikke noe annet enn et lite sleivspark til meg selv, samtidig som det ikke er en moralsk pekefinger mot meg selv (hmm ... merkelig).

Men det verste av alt er at denne bloggen er den mest oppmerksomhetshungrige teksten jeg noengang har skrevet.

Mogeleg med mogleg.

Mogleg med umogleg? Somme klagar over at ein no kanskje kan kalle seg kva som helst. Mogeleg med Mogeleg lyd det vedunderlege nye fenomenet. For kva gjer du den dagen sjefen din vart bytta ut med Batgirl og broren din tek namnet morrapuler?

Namn. Identitet. Det høyrest kjend ut. Ikkje berre litt kjend, men veldig kjend, særs kjend, overmåte kjend, så kjend at det ikkje finst noko anna meir kjend i denne suppa vi likar å kalle verda - med unnatak av bilar og nasjonaldagar, sjølvsagt. Bilar og nasjonaldagar er dei viktigaste grønsakene i verda, dei innehald dei sunnaste næringsstoffane for personlegdomen vår. Men nest etter bilar og nasjonaldagar (og kanskje den mykje feira Rybak-dagen), kjem namn og identitet, dei er viktigast for kroppen når han vaks som sterkast i puberteten.

Til alle tider har namn og identitet vore viktig. Utan namn, ingen identitet. Men skal du ha ein identitet må du ha eit kultnamn. Vi seier heller Karl i hagen, pikenes Jens og Stiv Mensen enn desse mystiske personane sine røynlege namn. Kvifor gjer vi det. De kan jo freiste å gisse på det.

Så viktig har namn vore for folk at dei alltid freista å take namn frå ord, og helst skulle det vore kule ord, ord som alle andre ville ha, anten fordi ordet var mandig nok, kult nok, feil nok eller sexy nok. Heitte du Andreas var du "mandig", var namnet ditt Torgeir heitte du i røynda "Torspyd", ein Einstein var ein lukkestein, gjekk du under orda Optimus Prime, var du vida kjend som "den største og eine" og Mao Tse Tsung, som er sete saman av dei kinesiske teikna "hår", "sump" og "øst", kan farleg lett verte kalla hårete sump frå aust. Ikkje rart han laga revolusjon.
Når det gjeld namnet mitt er det kult, faretruande kult. "Kven er som Gud; håpet mitt; gullet" tyder dei løynlege orda, som òg kan omsetjast til "Kor er Gud, Gud er daud, lenge leve håp og gull".

Diverre har talet på kule ord alltid vore avgrensa, men så viktig var det å ha namn at ein tok til takke med namn ingen ville ha, ord som alle sa til alle tider, allminnelege ord med andre ord. Nitriste vikingar måtte sjå seg nøydd til å tilgjeve foreldra eller felagane sine for namn som Kjetil (kjele), Blåtann og Øystein Fjert medan fortvila og fulle innbyggjarar av Britannia måtte sjå sanninga i augo og godteke Dick (ein gjenstand forma som ein særs kort og tjukk Swix teleskopstav til 649 kr), Smith (kvifor i all verda ville nokon friviljug nytte namnet på hovudyrket sitt som namn? "Adolf Jødehatar" og "Gandalf Seidmann" høyrast berre teit ut. Ein måtte vere Ghostbuster eller gigolo for å ha nokon sjanse til å komme godt ut av dåpen ) og "the biggest shitbag I have ever met" (eller noko i den dur).

Om eins eigentlege namn ikkje var bra nok, eller viss omgivnadene dine faktisk gav deg lov til å endre på det heilagaste av det heilagaste, tok ein jo så klårt og laga eit nytt. Ingen var så heldige å varte døypt Snoop Dog (så framt foreldra ikkje var kannibalar) eller Sting (så framt ikkje Swixen kom med ein uvanleg produksjonsfeil), og viss du nokon gong vert presentert for frøken Pussycat dolls så veit du at Barbie endeleg har fått seg eit kjæledyr.

La oss berre sjå det i augo. Utan namn og identitet er vi ingenting. Like sikkert som at det i dette sekund er eit barn som brenn ein bibel eller ei nynorskordbok, like sikkert er det at korkje du, eg, Gud eller det biologiske miraklet som avsluttar eit gledsamt møte med mennesket sin beste venn (ein solid dose blodiglar) kunne vere til utan namn. Mennesket oppdaga si trong til å ha eit namn like etter at dei innsåg at stekt mammutkjøt var ulideleg godt, og mennesket klarte (med litt grunninnsats frå venene våre, apane) å skape seg verktyet som skulle til for å fylle trongen. Samstundes oppdaga Gud si trong til å ha eit namn etter å ha vorte lei av å verte kalla EG ER og the one god av alle som ein. Og båe menneske og gudar svarde på utfordringa med å take seg namn som kunne nyttast av alle utan altfor store problem med uttale.

For kven vil vel leike med eit barn som ikkje ber på eit godt namn? Kva foreldre vil at barna skal leike med dottera til "Alf Hasjis" eller sonen til "Keisam gjer reinsam"? Å ikkje ha eit godt namn er å vere ulukkeleg. Å ikkje ha eit godt namn er som å ikkje ha noko namn i det heile, som tyder at ein har teite foreldre, foreldre med så små metaforiske ballar og så lite godhug for barnet sitt at dei ikkje eingong kunne ofre eit "Hitler" på deg. Å ikkje ha eit godt namn er å krevje av andre at dei skal take seg bryet med å gjeve deg eit kallenamn, som på førehand er dømd til å merkje deg som eit utskot for resten av livet ditt, personen som braut det viktigaste av dei ti bod - du skal ikkje take kallenamn i utide.
Du vert æveleg anonym - homos fiaskos som somme kallar det. Og det er noko av det verste som kan hende. Ikkje kan du rykke ut med kontaktannonse, for ingen vil på stemnemøte med Kari Nordmann eller Kallenamn Formann - personar med slike namn vil aldri verte klår for noko seriøst forhold. Ein er ikkje nøgd med seg sjølv og det tyder på mindreverdkompleks, som igjen tyder på manglande metaforiske ballar (uavhengig av kjønn). Det vert ikkje mogleg å slengje med leppa utan å få ei neve i andletet (som den namnlause fåvitingen du er) eller verte skulda for å gøyme seg bak ei IP-adresse som den inkarnasjonen av feigskap som du sjølvsagt då er. Du må vente til du klårar å stifte familie før du i det heile får eit dugeleg kallenamn, viss nokon faktisk vil vere saman med ein som deg, for alle veit at viss du ikkje har godt namn, har du ikkje (uavhengig av kjønn) store nok metaforiske ballar. Det er berre unemneleg vondskap og psykopatar med sans for Britney Spears og Hotel Cæsar som har teite namn.
Utan namn og identitet vil du gå gjennom det frykta "syndromet", og alle veit vi kor frykteleg det er. Du byrjar hallusinere og ser alternative dimensjonar med skoddeland og gamle treskilt på høglys dag, treskilt kvar alle dei flotte namna du kunne hatt er påskreve, frå . Du tek til å drøyme om teleskopstavar med auge, munn og øydelagde lunger som kveser til deg om korleis dei er "faderen din". Du vert slagen med den kan hende mest usunne trongen i verda, det vil seie trongen til å skrive nynorsk. Du ser dunkande hjarter rundt deg som nærmast kviskrar deg over i galskapistan, til einsemda fagnar hugen din med dei kjende orda "forpult" og "nissetufs. For viss du ikkje har eit godt namn, er nissetufs svaret på kva du heiter.

Det er då du må spørje deg sjølv kven du eigentleg er. Nei, du må lage deg noko nytt, gjere den oppdaginga at utan eit godt namn er du og vert du for æveleg og alltid ingenting. Og det er i denne tida av klisjear og spennande nye namn frå den verda vi berre har sett på nyhendekassa at desse personane endeleg har vakna. I ein tid då endå råare og kulare namn som Ali, Attila og Utne gjev konkurranse er det at desse personane byrjar å skanne kulordreservoaret for nye kandidatar. Kanskje er det håp for verda likevel. Kanskje kjem den dagen når mødrer endeleg kan kalle barnet sitt for sin kjære son of a bitch.