Norsk

Plateanmeldelse: The Midnight - Kids

Skrevet av Kristian den 21 januar 2019 klokken 13:26

Plateanmeldelse: The Midnight - Kids

The Midnight er et synthwave-band fra Los Angeles, bestående av sanger Tyler Lyle og produsent Tim McEwan. De debuterte først i 2014 med EP'en "Days of Thunder," og har siden da sluppet to plater, Endless Summer og Nocturnal. Bandets sound, og opphav for øvrig, har sine røtter i lydsporet til filmen Drive (2012.) De mer ikoniske låtene deres kjennetegnes med den type dunkende trommepassasjer du ville funnet i Kenny Loggins eller Phil Collins-låter, samt gitar- og saksofonsoloer som ville hørt hjemme i Lethal Weapon eller åpningslåta til Step by Step.

Plata åpner med det stemningsfulle lydlandskapet "Youth," hvor angivelige akademikere fra hva jeg antar er åttitallet filosoferer i lange drag om utviklingen av datateknologi, og den eventuelle sosiale påvirkningen det vil ha. En øyeblikkelig kontrast til dette blir satt når en barnestemme bryter ut av synthtåken med sin enkle formening om data og spill. "It's fun." Ikke noe å heve øyenbrynene over, men det forteller litt om hensiktene The Midnight har.

For moro og eventyr er jo hva denne plata skal handle om. Tro mot sjangeren er det ikke et eneste spor her som ikke gir en eller annen form for nostalgisk whiplash. Enten det er forsiktige mengder chiptune for å aksentuere en ledende melodi, eller de sporadiske tilfellene av VHS-støyfilter som dukker opp. Heldigvis har det ikke gått musikerne hus forbi at de er voksne mennesker som nå skal vri alle nostalgiske kluter til for å dra deg tilbake til åtti- og nittitallet, og de er alt annet enn subtile.

Den første "skikkelige" låta, "Wave," klipper inn hva som tilsynelatende høres ut som åttitallets nyhetsankere mens de humørløst forsøker å tolke hva de kaller en "electronic game craze." En erklærende Tyler Lyle bryter drøsingen med fingeren på samfunnets puls, og for en fyr som har modnet på nittitallet syns jeg det ligger en interessant lyrisk tvetydighet her.

Det er kanskje her, og i Youth for øvrig, at spillreferansene er på sitt mest tydelige - ikke tilknyttet noen spesifikk tittel, men aktiviteten i seg selv. Det foregående tørre analysearbeidet gjort av akademikere og reportere er med viten og vilje satt opp mot oppbyggende og dramatiske melodier og strofer, som for å ta et standpunkt. Med pulserende synthpassasjer og en stødige basstromme er dette en fantastisk start på plata, og personlig syns jeg vi kunne begynt her.

Spredt utover hele plata er flere unødvendige pauser, og for et album som bare såvidt varer over 32 minutter er dette å kaste bort dyrebar tid. Albumet avsluttes med tittelsporet "Kids," men før dette kommer må vi gjennom en preludiums-utgave av samme låt, hvorav begge høres like ut. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Den er et ørevennlig lite avbrekk, men siden jeg likevel vil at denne sangen skal vare lengre ser jeg ikke noe poeng i å høre på en kortere versjon.

Etter preludiet begynner noen skikkelige kjøttfulle sanger å hagle inn, først i form av "Lost Boy," en noe klisjéfylt affære som insisterer på å ha en forvrengende effekt på sangerens melodramatiske høye stemmeregister. Det høres ut som en banal detalj, men tatt i betraktning hvor ofte dette skjer og hvor teit det er så begynner det å gni mot nervene.

Etter enda en forvirrende pause kommer den svevende "Explorers." Hadde du fortalt meg at dette var en av låtene til Neverending Story hadde jeg ikke tvilt på deg, for det høres virkelig slik ut. Jeg føler dog ikke at sangen klarer å fange det eventyriske tordenet på flaske slik Limahl gjorde i 1984. Tekstens gjentakende tendenser til å løfte opp sangeren og lytteren som eventyrere, da gjennom referanser, føles også litt påtatt. Likevel har jeg ingen problemer med å se meg selv fly over et tykt skylag mot en oransje himmel mens den spiller,

"America 2" er nok den mest dansevennlige låten å finne, og min favoritt på hele plata. En enkel beat og basslinje leder opp til et klisterhjerne-refreng som øyeblikkelig sitter, og dette med en romantiserende og foruroligende tekst. Dette minner meg litt om Alex Cameron's "Runnin' Outta Luck," hvor de romantiske tendensene til Bruce Springsteen og Tom Petty settes i et annet lys når refrenget plutselig handler om å ha blod på knokene og penger i bagasjerommet. Forskjellen mellom disse to låtene er at The Midnight faktisk prøver å være alvorlig.

Til tross for at jeg føler at slutten allerede er "spoilet" har de likevel klart å spare det beste til slutt. "Kids (reprise)" åpner med hurtige tangenter og disse gir etter for et luftig, vakkert og stemningsfullt refreng sunget av en vemodig Tyler Lyle. Refrenget gjentas et par ganger før han videre akkompagneres av et barnekor. En lettkledd beat og forsiktig gitarsolo geleider låta ut i en siste refrengrunde, hvor ledende melodier og trippende effekter legges oppå hverandre, og litt etter litt ebber ut i ingenting. En veldig fin avslutning på et pussig lite album.

"Kids (reprise)" er en forlenget versjon av preludiet som dukket opp tidligere, og det er her nyansene i albumets hensikt begynner å vise seg, om enn hvor sent det er. En ganske melankolsk tekst tar for seg oppvekst og hvordan livets realiteter har gjort det uskyldige vanskelig å sette pris på. På samme måte som pornografi har gjort det vanskelig å spise en banan i offentlighet. Det er for øvrig mine ord.

Når man ser albumcoveret skulle man trodd at dette var ren nostalgidyrkning som ikke har andre hensikter enn å slå deg over hodet med popkulturreferanser. Dette inntrykket blir ikke bedre med pustepauser som "Saturday Mornings," en minuttlang sekvens hvor du hører lyden av kanaler som blir zappet over og frokostblanding som treffer skåla

Dette til side ligger det nostalgiske hovedsakelig i estetikken. Slik albumet er produsert får alle de forskjellige effektene sin tid i rampelyset til å forbause, og deg til å mimre. Vakkert som det er så føles det likevel noe sterilt og glattpolert, akkurat som Ready Player One. De stadig tempodrepende pausene gir ikke albumet noen medfart, og røver den samtidig fra å ha så mye substans som den kunne. Likevel har hver låt sin egen distinkte stemning. Kids avslutter slik den burde, med et vemodig tilbakeblikk på soverommet i barndomshjemmet det kom fra, noe jeg føler er prisverdig for et band som har myntet sitt opphav på nostalgi.

HQ