Norsk

English exam 09 grade: B(5)

There are three parts. First two smaller parts where we had to write how we prepared ourselves and that. The essay is the last part

year: 10th grade

Task 1A
I worked with alternative 1 which happened to be about famous clock works as well as the movie "Safety last", starting Harald Lloyd. I think this was a great idea, not only cause I got the impression on what clock works are, but also on how they work. Also what role they have in a various of different societies where time matters. Deeper in the preparation I came over the text: The "Indian time" syndrome and "African Insights Ezine". I got to know how time works in other cultures and to be honest, I found it quite thrilling as they say. I learned several things, among many of them it was the The Mañana Principle which caught me the most. Did you for instance know that Mañana in Indian space time don`t mean tomorrow, but anytime? I will talk about a story which I found heartbreaking as well as good. "African Insights Ezine". "African Insights Ezine" tells the story of an African man who are raised in Germany where time means a lot. He then travels back to Africa where he finds out that time simply dosen`t matter. Here the perspective "time" have a different meaning because you don't get very old thanks to the deceases such as "Aids".

I worked with my alternative in different ways. I took notes depending on how much facts there was, as well as I tried to learn it by memory. The facts were quite interesting and therefore I did not find it a problem to work with the texts. Although it went fine there were many facts, which I had to look into. It took me several hours each day since we got the preparation texts. I hope in further examinations that they make it easier to learn the contents. One thing I did to learn much of the contents by memory was to speak with my self in oral form. This way I understood it much better incase this could be a future task in an oral examination.
Task 2

A Christmas carol is about a man called Ebebzer Scrooge who cares for nothing, but money. He places Christmas in a bad spot and thinks Christmas is just a time to waste money on ungrateful people who don't care about each other. On that particular Christmas Eve he is visited by is former partner Jacob Marley who was just as greedy and ungrateful as himself. In return Marley has to walk the earth . The main story is about that he will be visited by three Christmas ghosts, Christmas past, present and future. They will together try to persuade him, not making the same mistake as Marley did and behave better in the future.

I did like the text. Mostly because of the details and the exiting setting around Christmas. I usually find Christmas a dull time, except for the presents and the food of course. He managed to persuade me by that work of his. What I found the most interesting was how Scrooge is desperate for a change, but can`t see it until the very end. A beautiful story which starts out with a dark setting, but continuously grows better, it seemed that way to me anyway. If I want to be constructive I could say it was quite long due to other texts. I mean the whole story and not just the extract.

3A
Is time and place what we think it is?
"King Arthur, you must listen to me. We must get out at once!" He replied with an angry voice "nonsense". I thought all hope was lost, who was this "king Arthur"? Was it his cover name? I didn't know. All the sudden he walked beside me and said "some secrets are meant to stay that way and after that I passed out...

"Harry, will you come downstairs at once!", his mother screamed. At this point Harry slept and it was late, very late. He heard her voice once again, but this time it was right beside his ear. "Get ready for school!", were the next words coming out of her big mouth. "lets get one thing straight young man. You're going to school!" He looked at her in for a few seconds before he answered: "get lost". She gave up, went downstairs as she cursed "you ungrateful...
An hour later Harry arise from his bed. He took some cloths on and went down the broken stairs and walked trough the long hallway. He was hungry so he took some food out of the refrigerator before he went out. Along aside him he took his best friend, the bicycle of his choice which he had stolen from some brats not far from where he lived. He sung his favorite song " superstar" which by the way he had made himself.

This day his life was going to change. He would meet someone he did not believe in, in someone many did not even thought existed. This particular day the normal road where closed due to traffic problems. As many others, he took the shortcut which he meant was suitable. As he drove down the road, from that he could see was an abandoned tree cabin. He wanted to investigate further. As he approached this cabin an old drunk man came out "hey kid, you better get out of here fast". This left Harry as a question mark on the old dust road.
He then ran as fast as a drunk man could ran, only to fall a few meters up ahead. Harry tried to open the door. He eventually racked his brain. walked inside of cabin. There was a song: "Jingle bells" which repeated itself over and over again on the same spot for nearly ten minutes before Harry, full of anger smashed it with a bat laying right beside it. Was Harry hallucinating? He didn't know. He walked over to the fireplace where he picked up the fire poke. He then made rings of sand with it. It was clear that at Harry was bored, but at that very moment he fell trough the floor. While he was lying there he dreamt something. Unfortunate for Harry, he could remember it. He got on his feet and started walking. Luckily for Harry, he had brought with him his flashlight. As he investigated further he found newspapers which were very old. 100 years at least. There was one headline though which he had extra interest in: "Old castle suddently disappears". "Hmm, what on earth", Harry said to himself. His family name was mentioned, did this have anything to do with the castle? The troublemaker was ready to investigate further. As he moved his flashlight by a coincidence up to ceiling he saw something that looked like old and ancient signs. The strong yellow beam shine upon the ceiling as it made a circle shiny as gold itself!

He walked deeper in what seemed to be a cave. One thing he couldn't set his finger around was name mentioned in the article. "Longshot". Their family name was Longshot and this maid it extremely strange as well as exiting in the same situation.
"Speak of the devil", a cold and rusty voice said across the floor. I couldn't see who it was. He hid in the shade. Although I had my flashlight he managed to stay hidden. He then asked me: " Are you here to stake a bargain?" "I`m here to find out about my family's legacy. He then answered: "would you make me the virtue of necessity to get out of here before you get into trouble"

I began to run. Luckily I got away in time. On my own initiative I stayed hidden. I found something I wish I never had found, something that never should have been discovered by anyone. The following words were unbelievable. As I sat there with my shaking voice I began reading loud for myself : " King Arthur Longshot and Merlin creates time parallel which makes kingdom disappears.
I didn't understand much, although I had to see this through. I found the entrance to the abandon kingdom. It drew parallels to a fairytale, but was much worse than that. As I went up the stairs I heard someone talking. It was much likely the three of them discussing something. I barley managed to see them, but suddently I fell to the ground. I tried to get away, but eventually passed out on my way to stay hidden under the staircase. As I awake I saw three people standing beside me with their heads hanging over me. I could hear him vaguely talking under his breath. With complete singleness of aim one of them were curios.

One of them said with a dark, but yet exiting voice: "ah yes, you have finally arrived, at last" I returned with, "who are you and what do you want?". They were from the Dark brotherhood, and they were going to assassinate king Arthur himself. They knew what I knew and not later they said with an admiring voice: "How do you know all this? It was clearly that these guys didn't have a deepest sympathies for him. By receiving this information, things were about to exculpate, but fortunate for me I managed to fool an old hand. They eventually set me free, though I saw others following me. They couldn't bear close scrutiny so they obviously followed me...


As I began walking out of this living nightmare I past out. Only to awake in the terrifying castle itself. I rememberd they had put me here. My only option was to obey to the empires decision.

I heard a melody, not like others, no this was something different. It was the sound of an organ. Was this the place to all my answers? I got all my answers here. King Arthur was only a cover name of an operation, which was planned. None of that which I had seen were true. It was only my own imagination. Suddenly while lying on the floor a man entered He explained it all too me, time stood still here. You don't know what is true or fake. You can be hallucinating all the time, unaware of the reality. Along side him he had a knife in his hand. Sharp as a tiger's claw and long as a sword, although it was still a knife. At that moment it stroke me, what if time repeat itself, but the action is foretold somehow different. What if all of this is only in my imagination, and never of any of this have ever happened. He came closer and closer as I sat there. For every thought I had it made him angrier.
I began to walk slowly backwards as he approached me. I hade to try one`s future right? He had clearly overestimated me, but I didn't got slightest chance. It was clearly that he had no intention to stop. It is as they say: old birds are not caught with the chaff. Before I said anything else it felt that someone or something poked me on the shoulder. I got away in the nick of time. Im lucky I had a card up in my sleeve.

Before I knew it that scary drunken alcoholicer stood beside me with his head hanging over me with his head between his tale. He was wondering what I was doing. He woke me up and said "time for you to get home soon? I sat there with king Arthur's book in my hands. The story of he and his knights. The song "jingle bells" was still playing, but there was no bat laying beside the LP player. On my way out I noticed something. This drunk old man looked at me with a smile that looked the same way as one of the members of the Dark brotherhood. Breezes of wind touch me as I walked out of there. It is to be hoped that all of this were only a dream and not some prehistoric memory.
This had been a long and strange day. As I walked home, I came thinking of time and what time meant. Could it be possible that time reacts to your reactions? In other words are we sure what time shows us, and maybe most of all can we trust time itself?

HQ

bokmålstentamen 09 karakter: 4/5

Helvete på jord

10.trinn
EGENTLIG EN 5-ER, MEN INGVAR VALGTE Å GI 4/5 GRUNNET SKIKKELIG MOTIVASJONSFAKTOR DEN SISTE UKEN FØR KARAKTEREN I NORSK SKRIFTLIG. RART IKKE SANT?

Lyset skinte gjennom vinduet. Den store strålen lyste opp et ellers mørkt rom. Det var usedvanlig varmt denne dagen. Man kunne ikke stå i skyggen, å nei, ikke i dag. Kim lå og sov. Lå og sov på en seng, varm som en bakerovn. Han reiste seg, sakte, men sikkert. Han gikk ned til kjøkkenet. Han husket ikke særlig mye fra i går. Hodet hans var helt tomt. Der han stod tok han noe vann. De kalde dråpene møtte et varmt ansikt. Et ansikt fullt av sinne, et ansikt fullt av begjær. Et ansikt fullt av... blod.

"STÅ OPP DIN FORBANNA DRITTUNGE". Pappens tunge ord møtte en liten lydbarriere. Skriket skjærte i Kim som knust glass. Dette var "bare" en normal dag hos familien Andersen. Rettere sagt, Kim og hans far. Dette var bare barnemat for Kim, vanligvis var husmannskosten verre. Kim følte seg dårlig, ikke nok med dette. Han var også veldig lei av alt. Den engang hyggelige pappen var blitt et beist, bokstavlig talt. Han så på Kim. Pupillene utvidet seg. Svetten rant. Med seg holdt han en flaske, en flaske chebronoit fra 1991. Han bare stod der. Som et menneske uten en sjel. Han gikk igjen, det var over, men dagens helvete hadde akkurat begynt.

Han gikk i dusjen. Hans kalde kropp møtte varmt vann. Dråpe etter dråpe, endeløse dråper. De rant nedover før de til slutt endte i sluket. Han sto der, helt stille. Øynene hans gikk sakte igjen, sakte, men sikkert. Han drømte seg vekk. Dette var det eneste som gledet Kim. Da han fikk se blikkene av sin mor som dessverre hadde gått bort. Smilet, hatet, tilbakeblikkene var ubeskrivelige. Mammaen så på han med øyne formet som, formet som... Han fant ikke ord. Dette var nirvana for Kim. Han bestemte seg for å gjøre det beste ut av det. Akkurat da, i det ene øyelikket hørte han noe. Døren til badet gikk opp. Tapetet gikk i stykker. Pappens raseriutbrutt kunne komme utforventet, det minste kunne ødelegge for nervene. Adrenalinet pumpet gange 10. Han tok tak i Kim, slengte han ut av dusjkabinettet. Han lå på fire. "HVIS JEG SER DEG BRUKE DUSJEN EN GANG TIL SÅ SMELLER DET", dette var de eneste ordene som kom ut fra pappens munn før han forsvant like uventet som han kom.

Kim gjorde seg klar for skolen. Bussturen var høydepunktet for mobberne. De sa med snål og ekkel Oslo dialekt: "Halla, Kim kommer du på skolen likevel?" Kim svarte ikke. Han satte seg i setet på den totalt nedbrutte bussen fra 1980 som luktet drit og fordervelse. Han kom til å tenke på hvordan alt var før. Han tenkte på det som han bare kunne drømme om den gang i dag. Det blåste opp til storm, men Kim bare satt der. Stum kanskje? Nei han hadde det bare like jævlig som alle andre dager. Han hadde kommet frem til at alle har det vel dårlig en gang i blant.

De var fremme nå, med helvetes porter. Kim stilte seg først i køen. Dørene åpnet seg og Kim gikk ut. Hans nemesis, rettere sagt Tobias spente fot. Det myke fjeset gikk ned for telling. Silken traff grusen. Han reiste seg fort opp igjen. Så få som mulig måtte få øye på dette. Han var heldig. Tobias og hans disipler så på han. Det var som å se en løve og dens etterfølgere jakte på byttet, som i dette tilfelle var Kim. "Jaså elever, klar for nok en ny dag?" Den kjepphøye læreren gliste. Tobias hadde fått nok. Klassens leder tok fatt i et eple og fyrte det. Læreren hadde ryggen vendt mot elevene. Han snudde seg. Klassen så på Kim. Ikke bare så de, men de pekte i tillegg. Kim kunne ikke skade en flue om det så sto om livets død. De fleste visste dette, allikevel strammet de øynene for Tobias. "Hvis livet ditt består av i å være en moromann har du ingenting her å gjøre!", han slapp unna med en advarsel.

Til høsten skulle de skifte skoler. Det var ikke lenge til høsten, tvert imot. Et par uker var alt Kim trengte å holde ut.

Mens han satt der. Så han tilfeldigvis bort, han møtte en jente i blikket. Hun smilte, Kim snudde seg vekk. Han rødmet, det myke skinnet ble rødt som blod. Han smilte sånn halvveis tilbake. Det virket som stormen utenfor lettet, men i det øyeblikket kom Tobias, nok en gang med en av hans berømte kommentar" jævla homo ass". Kim var på vei til å gjøre noe han ville angre på i en lang tid. Han reiste seg, hendene hans skalv, av glede, av nervøsitet, av hat, ja av mange følelser. Han dro til. Denne gang var det Tobias som gikk ned for telling. Kim følte seg glad, en byrd hadde forlatt hans skuldre. Gleden ble kortvarig. Tobias var raskt oppe igjen, men i stedet for å dra til sa han "ETTER SKOLEN".

Samvittigheten til Kim kunne ikke hjelpe han. Det gjorde den sjeldent. Konsekvensen av det valget han gjorde ville være fatalt, men han kunne jo ikke bare stikke av. For da ville jo han bare utsette det umulige.

Dessverre hadde kim gym på menyen. Han hadde gruet seg til dette. Energisk musikk fra Turboneger sto på spillelisten. Gang på gang gikk den tunge kroppen i bakken. Som den allminelige gutt skjulte han smerten. Innvendig derimot var det langt verre. Kroppen var som et gammelt maskineri som bare ventet på å slukke. Dessverre var ikke tiden for det kommet nå. Tobias dro opp høyre foten. I sakte bevegelse skjøt han ballen i rett vinkel. Den traff der den ikke skulle...

"ER DU HELT FORBANNA DUM", gymlærer Pedersen var sur nå. Alle så hva som skjedde. Jeg var kanskje ikke så heldig allikevel. Jeg så stjerner, bokstavlig talt. Jeg visste hva som ville komme av denne dagen, men hvordan kunne det ha det seg at èt valg fikk så store konsekvenser? Tobias gikk smilende forbi, de kroppsfikserte jentene sa "går det bra", før de ruslet videre inn i garderoben. Alle var vekke. Det eneste som var igjen var èn skygge. Èn ussel skygge. Av hvem? Av meg. Jeg pakket sakene mine og dro. Jeg var på vei hjem. Ingen tegn til Tobias, kanskje han hadde glemt det? Kanskje han bare hadde gitt om å knuse meg? Jeg fikk et smil om munnen.

Jeg så etter hun mystiske jenten, intet hell. Da jeg snudde meg tilbake stoppet jeg opp. En hard vegg blokkerte. Det ble mørkt. Det kalde regnet kom. Kom fra ingen steder. Men det var ingen vegg som blokkerte. Det var en annen kjenning derimot. Tobias, det manipulerende svinet. Hva var det han ville? Jeg hadde dessverre glemt det han sa. Flere og flere stilte seg i ring. De sa ikke nedlatende ord som "mer blod". De bare stod der. Hjelpeløse humanoids. Tobias kunne gjøre hva han ville. Jeg hadde ikke en sjanse. Likevel hadde jeg en baktanke om hva som ville skje videre. En liten del av meg trodde på Tobias som person ,det skulle vise seg å være feil. Det første slaget kom ikke uventet, det andre og tredje følgte kort tid etter.

Etter fem minutter var alt over. Slagene hadde kommet raskere enn lynet selv , de forsvant på samme måte som de kom. Det var heldigvis over, for denne gang. Alt hadde gått i sakte film. Bussen gikk. Eksos i lungene. Skit og bensin gjorde meg skitten. Det føltes som et nederlag. Jeg måtte gå takket være dette. Der jeg gikk kom jeg over en bro. Samvittigheten var ikke på min side. Hjertet begynte å pumpe raskt, veldig raskt. Jeg stilte meg på kanten. Tilbakeblikkene kom ivrig tilbake. Jeg var for første gang levende. Jeg så henne min mor, hun stod der. Skulle jeg gå til henne? Det var jo ikke noe vits i å være her. Her var der jo bare helvete på jord. Det var surt og kaldt, det var på tide å gjøre det jeg ville, det var på tide å slippe taket.

I det øyeblikket jeg ga avkall på gjerdet grep noen fast. Skyene forsvant. Det var ikke bare en skygge der lenger, men to. Kim snudde seg, der sto hun, den mystiske jenten. Hun smilte. Hjertet mitt smeltet av glede. For første gang på lenge kunne jeg smile, endelig.