Assassin`s Creed 2 var det første spillet i serien jeg spilte. Jeg ble fortalt en historie i en utrolig detaljert åpen verden med vakker musikk, og ikke minst en utrolig kul snikmorder. Derfor blir det vanskelig å velge en annen favorittfigur fra Assassin`s Creed for meg. Gjennom spillene med Ezio Auditore da Firenze utforsket jeg Firenze, Venetzia, Roma og Konstantinopel med samme tørst etter skjulte skatter og templarblod. Hver gang jeg la meg i animus-maskinen og de nye lokalitetene ble avslørt kriblet det i de stramme snikmorder-støvlettene etter å hoppe, klatre og ikke en sjelden gang legge mine fiender til evig hvile.

Det var nærmest med vemod jeg spilte gjennom AC:Revelations der Ezio tok farvel. Han er grunnen til at jeg konstant vil feriere i Italia og at jeg iblandt avslutter navnet mitt med da Firenze. I tillegg synes jeg alltid at draktene hans var vanvittig kule. De hadde vært noe å hatt til 17. mai!

Mange vil si at det perfekte kun er en idè. Det finnes ikke i vår verden, men vi har alle tenkt at noe er eller bør være perfekt. Dette er såklart en subjektiv og personlig oppfatning, som når man for eksempel er forelsket. Da er jenta perfekt i dine øyne, men kun en vanlig jente i en annens.

Vi får alle favoritter. Favorittmusikk, -spill og -filmer. "Det har alt", kan vi si. Men hva skjer om man prøver å lage det perfekte spillet?

Tenkt for dere en hybrid av det dere oppfatter som de beste skyte, kjøre eller historedrevne spillene dere har spillt. Man kunne ha FPS - kontrollene til BF3, kjøringen til Burnout Paradise og fortellerteknikken til Valve i ett og samme spill. Hvorfor ikke?

Jeg er sikker på at noen med innsikt i spillproduksjon kunne ha forklart meg hvorfor ikke (hverken fugl eller fisk), men det er ikke poenget. Det perfekte er bare en idè, ikke sant.

Dessuten finnes det eksempler på fusjoner i kunstverdenen som aldri skulle sett dagens lys (Lulu, lookin at you). Men ideene var jo strålende.

Det kommende GTAV ser ut til å fylle mange av kriteriene til et perfekt spill. Slik dybde kan få noen og enhver til å kjenne varmen fra håndkontrollen allerede. Samtidig finnes det bare ett spill der man kan skifte selv mellom skyte og kjørespill når man vil. Nemlig livet.

Jeg er utrolig glad for at videospillene finnes. Denne merkelige formen for lyd, bilde, tekst og interaksjon. En blanding av hva underholdning kan være. Ikke så abstrakt som musikk, ikke passivt som film eller bøker. En underholdningens all systems go.

Under andre verdenskrig ble Winston Churchill spurt av sin forsvarsminister om de ikke skulle bruke mer penger på forsvaret, og kutte finansieringen til kunst og kultur. Svaret ble fra Churchill, hva hadde de da å kjempe for?

Det er stunder da man kan undre seg over hvorfor i all verden vi bruker så mye tid på tilsynelatende meningsløse ting. Eier vi ikke rasjonalitet? Iblandt virker det som en veldig god ide å bruke 2 timer på achievement hunting istedet for å støvsuge.

Jeg tror det handler om menneskelige egenskaper som vi alltid har hatt. Vi trenger noe som kan gjøre tilværelsen utholdelig. Mennesket har alltid trengt det. Hadde hulemannen hatt videospill hadde han spillt akkurat like mye som oss.

Da var det her igjen. Forventningene. Oppbygingnen til noe stort og nytt. Nei, det er ikke karriereveiledning eller boligsparing jeg snakker om. Det er noe mye, mye viktigere. Playstation 4 er annonsert.

PSone var min første konsoll. Det første spillet var Porcshe Challenge. Siden det har det vært Playstation her i gården. Alle tre konsoller har hittil gitt utrolig mange koselige stunder. Høydepunktet tror jeg ble nådd med Ratchet and Clank serien på PS2. Det er en av grunnene til at jeg kaller barndommen min for god. Veldig god.

Så PS4. Grafikkprat kjøper ikke meg. Det er ikke klarheten i glidlåsen på baklomma til hovedpersonen som gjør et spill bra for min del. Gi meg heller store åpne verdener med sylskarpe kontroller uten lastetider.

Jeg synes nesten det er for tidlig med en ny generasjon. For meg føles PS3-en min ny. Man kan få følelsen av at det kommer noe nytt bare fordi det trengs noe nytt for å møte forventninger og markedsføringsintervaller. Jeg synes virkelig det det synd at grafikk og "spennende" quick-time events har blitt så viktig i markedsføringen av nye spill.

Uansett vil jeg betrakte nyhetene med store forventinger skjult av sunn skepsis. Det er høres unektelig bra ut med nye Battlefield, Killzone og Infamous på vei. Bare utviklerne husker forskjellen på film og spill, nemlig interaksjonen, tror jeg vi har mye å glede oss til.

Man kan ofte lese om at spillskapere vil skape realisme i spillene sine. Grafikkåte spillere kaster seg på og krever å se detaljerte ansiktsuttrykk og dynamiske solnedganger. Ingen liker en bil som ikke får riper i lakken eller et våpen som ikke kan plukkes opp.

For all del, jeg liker mange spill med økt grad av realisme. Men på den trådløse veien mellom kontroller og konsoll har noe gått tapt. I lenestolens trygge favn har vi glemt hva spillene egentlig er ment som.

Personlig liker jeg ikke å spille spill som likner på det jeg ellers liker å gjøre på fritiden. Sportsspill særlig har jeg ingen interesse av selv om jeg er veldig sportsinteressert. Forklaringen tror jeg er at å spille fotball på en skjerm ikke på noen måte er like morsomt som å gjøre det i virkeligheten.

På noen, eller kanskje de fleste, områder er nemlig "real life" mye bedre enn spillverden. Vil teknologi noen gang kunne kopiere følelsen av en klar stjernehimmel en sen desemberkveld? Den som tror "Call of duty" er adrenalinfyllt kunne bare ha prøvd et fallsjermhopp. "Guitar hero" kommer ikke i nærheten av følelsen når "Seek and Destroy" endelig sitter på seksstrengeren.

For meg er spillene der nettopp realismen for en gangs skyld kan slippe taket. Der man kan leke supersoldat eller redde verden i kul romdrakt. Og takk og pris for det.