I fjor høst kunne jeg melde at den første boka i Vingefjærsagaen så dagens lys i Norge, med undertegnede som oversetter. Men som sjangerentusiaster gjerne vet, kommer en fantasybok sjelden alene. Faktisk er det hele fire bøker i Vingefjærsagaen av Andrew Peterson, med den fjerde for tiden under ferdigstilling fra forfatterens side.

Denne uka kan også norske lesere fortsette ferden i Herrerwi, den lekne verdenen hvor Vingefjærsagaen finner sted. På mandag ble Flukten mot nord lansert, i god tid før sommerferien. Og som ikke det var nok, er prisen på den første boka i serien nå redusert. Og på toppen av det hele kan vi også melde at begge bøkene er nær lansering i e-bokformat. Første bok i serien lanseres som e-bok i løpet av måneden, mens Flukten mot nord lanseres over sommeren.

Plukk gjerne opp bøkene og les. I utgangspunktet retter bøkene seg mot 12-16-årssegmentet, men selv har jeg hatt det mye moro både med å lese og oversette bøkene, så det er absolutt grunnlag for at også eldre lesere vil kose seg.

PS: Bøkene er tilgjengelige hos de fleste bokhandlere.

Alle som er spillinteresserte får virkelig noen interessante dager til uka som kommer. Intet mindre enn fire store og/eller lenge etterlengtede titler lanseres på en og samme tid. Og da har jeg ikke en gang tatt med alt (jeg har helt sikkert glemt noen titler).

Førstkommende uke får vi servert Watch Dogs, Among the Sleep, Mario Kart 8 og fjerde episode av The Wolf Among Us. Lovende titler alle sammen, og nettopp det gjør situasjonen vanskelig.

For: når man får så mye bra servert på en gang, må man prioritere. Man må velge.

Spørsmålet er rett og slett hva man skal ta og spille først.

For min del er jeg såpass heldig at jeg allerede har fått bryne meg et par uker på Mario Kart 8 (og kan varmt anbefale dette), så det gjør valget hakket lettere. At jeg allerede har forhåndsbestilt Watch Dogs og hele sesongen av The Wolf Among Us på Steam gjør også at jeg sannsynligvis venter litt med norskutviklede Among the Sleep. Dermed blir det først det fjerde kapitlet av Bigbys mordmysterium før jeg kaster meg inn i kampen mot overvåkningssamfunnet i Chicago.

Hva med dere? Hva kommer dere til å spille i løpet av uka som kommer? Hvilket av de fire spillene kommer dere til å spille først?

I dag, 4. mai, feires Star Wars Day over hele verden, og Star Wars-entusiaster, enten de bekjenner seg til den lyse eller mørke siden av Kraften, hilser hverandre med "May the 4th be with you."

Som svært entusiastisk Star Wars-fan er det et selvfølge å markere denne dagen. Spørsmålet er selvsagt: hvordan markerer man Star Wars Day?

Tja, man kan gjøre forskjellige ting:
- Ikle seg et Star Wars-klesplagg, dersom man eier et.
- Arrangere filmmaraton med Star Wars-filmene, enten med tre eller seks filmer. Muligheten for cosplay er valgfri.
- Servere Star Wars-tematisk mat. Eksempler kan være Admiral Snackbar, café o'Leia, R2-Decaf, chai tea3P0, Attack of the Scones, en Jar Jar Blinks, Java the Hutt eller Han Solo.
- Høre på Star Wars-musikk, som f.eks. denne spillelisten satt sammen av Star Wars-stykker som ble fremført under Star Wars Suite i Oslo vinteren 2012.
- Spille Star Wars-spill. En personlig favoritt her er Knights of the Old Republic.
- Alt av det ovenfornevnte.

Med det er det bare for meg å ønske alle en god Star Wars Day, and May the 4th be with you.

Hvordan feirer dere Star Wars Day?

Som noen av dere kanskje allerede har fått med dere, hadde jeg en aldri så liten uheldig opplevelse under forrige Japan-tur: Min Nintendo 3DS forsvant etter en togtur mellom Sendai og Tokyo. Nå, i skrivende stund, sitter jeg med en ny 3DS og laster ned igjen det digitale innholdet mitt. Prosessen dit er imidlertid ikke helt smertefri, og det er det jeg har tenkt å ta for meg her og nå. Det er ikke rent umulig at min opplevelse kan være med og hjelpe andre i en lignende situasjon i fremtiden.

La oss ta det hele fra begynnelsen.

Jeg gikk av toget en tirsdag kl 17:58, og litt over to timer senere oppdaget jeg at 3DS-en jeg hadde brukt på toget slettes ikke var i veska slik jeg hadde trodd. Dette satte fort igang en prosess. Først gikk turen til togstasjonen hvor vi hadde gått av, og her fikk vi telefonnummeret til Japan Railways sitt lost&found-senter, hvor alt hittegods til syvende og sist ender opp (i det minste på den togstrekningen vi tok). Deretter gikk turen tilbake til bydelen Akihabara, hvor vi hadde vandret de to siste timene før tapet ble oppdaget. Om ikke annet burde saken meldes til det lokale politiet, i tilfelle noen skulle komme innom med en 3DS de hadde funnet (eller, i verste tilfelle, hvis politiet skulle arrestere noen med den stjålne gjenstanden). Et skjema ble fylt ut, og en kvittering ble mottatt.

Telefonsamtaler de neste dagene til lost&found-senteret viste seg dessverre å være fruktløs, selv om japansken min er såpass flytende at jeg har ingen problemer med å beskrive den tapte gjenstanden eller hvilket tog det ble mistet på. Dermed må jeg bare anta det verste: jeg opplevde sannsynligvis et tyveri i trygge Tokyo.

Et tap presenterer alltid ett eller flere problem. Mitt største problem med tapet av 3DS-en var tapet av alle lagringsfilene, som nå er tapt for godt (farvel, resultatet av 80 timer med Bravely Default-spilling). Det nest største problemet er følgende: Nintendo kjører en relativt gammeldags og krøkkete løsning når det gjelder alt digitalt kjøpte innhold. Mens vi i dag er vant til at ting lagres i en sky eller at man kan alltids laste noe ned igjen på nytt dersom man logger på med ens egen konto, er standardløsningen på 3DS slik at digitalt innhold knyttes til enheten din. Det stemmer: kjøper du et spill digitalt til 3DS, er spillet knyttet til den ene maskinen du kjøpte spillet på, ikke kontoen du brukte for å kjøpe spillet. Det blir heller ikke bedre at kun en maskin kan knyttes til nevnte konto.

En gammeldags ordning, ja visst, og på grunn av dette regnet jeg det digitale innholdet mitt (inkludert de ti «ambassadør»-eksklusive Gameboy Advance-spillene) for tapt. Men Gamereactor-kollega David visste råd, og jammen fant han ikke en Reddit-tråd som beviste at joda, det er faktisk mulig å få innholdet tilbake.

Tråden indikerte at for å få koblet sin nye 3DS til sin Nintendo Network-konto (og dermed få lastet ned ens digitale innhold på nytt), var det nødvendig med tre ting: Man måtte ha en kvittering av politianmeldelsen, man måtte ha serienummeret til den tapte 3DS-konsollen, og man måtte ha påloggingsinformasjonen til Nintendo Network-kontoen.

Med denne informasjonen i hånden tok jeg kontakt med den norske Nintendo-avdelingen så snart jeg hadde skaffet meg en ny 3DS. Kvitteringen av politianmeldelsen hadde jeg, og serienummeret på den gamle konsollen hadde jeg, ettersom dette står på utsiden av esken (endelig kom min aldri-kast-en-eske-til-en-enhet-du-eier-filosofi til nytte).

Resultatet? I skrivende stund sitter jeg og laster ned mitt digitale innhold på nytt til den nye 3DS-en min. Kontakten med Nintendo kan ikke beskrives som noe annet enn bare hyggelig, og jeg ble aldri mistenkeliggjort eller utsatt for noen dårlig eller treg behandling. Det skal de ha: den digitale løsningen er kanskje ikke den beste, men når ulykken først inntraff var de ingenting annet enn medgjørlige og hyggelige.

Skulle du noen gang komme utfor en tilsvarende situasjon, vet du dermed hva som må gjøres: kontakt politiet, ta vare på kvitteringen, og aldri kast en eske til en enhet du fremdeles bruker.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: når jeg først måtte ha meg en ny 3DS, kjøpte jeg like gjerne den med Zelda-motiv på.

Det er nå andre dag i Norge etter å ha vendt tilbake fra østens perle. Det er derfor på tide å lene seg tilbake og se på de siste dagene vi hadde i Japan.

Etter å ha tatt farvel med Kobe by for denne gang, var det bare å sette seg ombord et lyntog til Tokyo. Å kunne tilbakelegge en avstand på godt over 500 km på rundt tre timer er en svært behagelig følelse. Stille og smooth går det også.

I løpet av våre to siste dager i Japan hadde vi hyret losji i selveste Akihabara, også kjent som nerdenes Mekka. Dette la forholdene godt til rette for en aldri så liten dose nerdeshopping, noe som også var planen. Etter å ha sjekket inn lot vi oss ikke be to ganger, og dersom den japanske økonomien ikke har fått litt oppsving etter storhandelen vår i Tokyo og Kobe tilsammen kan de bare ha det så godt.

Akihabara har mange interessante butikker langs hovedgaten (Chuo Dori), men skal man virkelig se seg omkring etter skjulte skatter må man finne frem til butikkene i side- og parallellgatene. Her er det man finner lekkerbiskene. Man finner Mandarake, en åtte etasjer høy bruktbutikk dedikert til alle nerdete gjenstander, enten det gjelder spill, leker, klær, tegneserier eller hentai-gjenstander (dette er heldigvis lett å hoppe over, takket være at det meste er stuet i en og samme etasje). Man finner Super Potato, en godt skjult butikk opp en smal trappeoppgang som huser de lekreste retroskatter innenfor spill, og som til og med har en velfungerende Virtual Boy kan man teste. Nevnte jeg har den øverste etasjen er dedikert gamle arkademaskiner hvor man kan ta seg en brus mens man gruser motstanderne i blant annet Street Fighter II? Nå har jeg i det minste det. Man finner også Kotobukiya-butikken, en fire etasjers butikk dedikert en av de bedre figur- og effektprodusentene i bransjen. Nå er jeg faktisk ikke sikker på om alt i butikken faktisk er Kotobukiyas egne produkter, men de står bak mesteparten, og uansett huser butikken et jevnt over høyt kvalitetsnivå.

Akihabara huser mer enn nok saker og ting vi nerder kan bruke penger på, og som turist kan man til gjengjeld benytte seg av fritak for moms i enkelte butikker. Det var blant annet dette som overtalte meg at tiden var inne for å gå til anskaffelse av en Playstation 4. Å få kloa i en er vanskelig nok her i Norge for tiden, og det vil nok ta en god stund før maskinen er nede i 2.300-2.400 kroner i utsalgspris.

Vi hadde imidlertid et annet mål vi aktet å oppfylle mens vi var i Tokyo: Vi ville innom Park Hyatt Hotel, hotellet fra filmen Lost in Translation. Planen var å gå i baren på hotellet og drikke en Suntory whisky ("For relaxing times, make it Suntory time"). Fullt så enkelt var det ikke. Selv om vi kikket på kart underveis og spurte oss frem, klarte vi å gå oss bort. Når vi endelig fant hotellet, var det imidlertid ikke noe Suntory whisky å oppdrive. Kanskje ikke så rart, ettersom det ikke akkurat er den dyreste eller mest eksklusive drikken der ute. Dermed ble en dessert i stedet, men med tanke på at stedet tilbyr en nydelig atmosfære og en herlig utsikt over Tokyo, kan vi ikke akkurat si at vi angret på begivenheten.

Og bare for å toppe torsdagskvelden, fikk vi litt underholdning på toget på veien tilbake også: en ung businessmann følte vel at arbeidsmengden og antallet øl med gutta etter jobb hadde blitt litt vel mye, så han hadde like gjerne spent av seg skoene og lå langflat og sov døddrukken på toggulvet. Only in anime, tenkte jeg, men neida...

Fredagen, som var vår siste dag i Tokyo, gikk med til mer av det samme: shopping, spising og ellers bare hyggelige stunder. Tempoet var rolig, og stort mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at Akihabara Yashiki (stedet vi bodde) tilbyr en herlig og avslappende atmosfære til tross for å ligge bare en parallellgate under et av Tokyos travleste strøk.

Og på lørdag var det slutt. En elleve timers flytur til Kastrup ved siden av en urolig tobarnsfamilie og en liten times tur derfra til Oslo lufthavn senere var det slutt for denne gang.

Bildene fra Park Hyatt Hotel ble dårlige, så da får det heller bli et bilde av alt byttet fra turen i stedet (PS4 ikke inkludert):