Norsk
Blog
Om Star Wars og kanon

Om Star Wars og kanon

Skrevet av Ingar Hauge den 22 august 2014 klokken 13:14
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Film, Litteratur, Tegneserier, Spill

Egentlig er dette en post jeg burde skrevet da saken var fersk og fortsatt på sitt mest aktuelle, men sånn kan det gå. Blame it on the boogie, I guess...

Hvordan vil de nye, kommende Star Wars-filmene påvirke den etablerte kanon? Spørsmålet har vært diskutert blant mange fans etter at det ble kjent at Disney spinner Star Wars-maskineriet for full guffe etter å ha kjøpt rettighetene i 2012. I skrivende stund er produksjonen av Star Wars: Episode VII i full gang under regi av J.J. Abrams, som uten tvil vil få kallenavnet Jar Jar Abrams dersom han kludrer dette til i fansens øyne.

Det kan imidlertid se ut til at den hardeste fansen ikke vil bli fornøyd, uansett hva Abrams velger å gjøre. I et april-intervju med manusforfatter Simon Kinberg ble det kjent at det eneste som blir ansett som etablert, uforanderlig kanon i Star Wars-universet er de seks filmene. Andre kilder bekrefter at også Clone Wars-historiene regnes med av filmskaperne som etablert kanon. Alt øvrig materiale satt til Star Wars-universet, som går under samlebetegnelsen Expanded Universe, er med dette ikke fredet.

Hva betyr så dette i praksis?

Star Wars: Expanded Universe (EU) er noe som har vokst seg opp til en kolossal enhet etter at den virkelig fikk livets rett på slutten av 80-tallet, da gjennom rollespill og de tre bøkene som utgjør den såkalte Thrawn-trilogien. Siden den gang har EU vokst til å inkludere bøker, tegneserier, spill og andre medier. Hovedregelen for alt som inkluderes i EU har vært at det skal henge sammen med øvrig materiale i EU. Dermed har man fått en helhet og kontinuitet som filmene alene aldri kunne være i stand til å dekke.

At Disney og Lucasfilm nå velger å ikke anse EU som etablert kanon, betyr i praksis to ting:

Det første er at deler av EU vi skulle ønske aldri hadde sett dagens lys, nå kan gå bort i glemmeboken ved at man etablerer ny kanon (et godt eksempel på dette må være Mount Sorrow, det selvbevisste fjellet med tårer som kan kurere alt).

Det andre, og langt mer problematiske, er at det nå kan bli etablert ny kanon som motsier de langt bedre delene delene av EU. Det blir nå opp til filmskaperne selv om de ønsker å ta hensyn til materialet som alt eksisterer, eller forbigå (eller, grøss, ignorere) dette og kjøre sitt eget løp. Dersom filmskaperne i fremtiden ikke ønsker å ta hensyn til det allerede eksisterende materialet, står de fritt til dette. Resultat? Ekstremt gode og vel anerkjente Star Wars-historier som historiene om Kyle Katarn, Knights of the Old Republic, Heir to the Empire og Yuuzhan Vong-krigen, bare for å nevne noe, kan med dette bli redusert til intet.

Man kan til en viss grad forstå filmskapernes dilemma. EU er stort og omfattende, og å skulle sette seg inn i alt materialet vil kreve enormt med tid og krefter. Og samtidig: Det finnes nok av mennesker der ute som har brukt sin tid og sine krefter på nettopp dette, så hvorfor ikke alliere seg med disse for å skape en enda større og bedre helhet? Eventuelt basere noen av de nye filmene på det allerede etablerte materialet, slik at et enda større publikum kan nyte det?

Det blir spennende å se hvilken retning galaksen tar. Så lenge det ikke blir motsagt, vil EU-materialet fremdeles telle. Problemet nå er at vi aldri kan vite sikkert om det vil bli erklært for ikke-kanonisk eller ikke, og hvorfor da bry seg med det?

HQ

Spillkjøp ved lansering - hvorfor gidde?

Dette innlegget er kategorisert under: Spill, Funderinger, Teknisk

HD Edition. Remastered Edition. Next-Gen Edition. Definite Edition. Game of the Year Edition. Revised Edition. "This is the way it was actually meant to be, but the original version didn't quite turn out this way" Edition.

Kjenner du det igjen? Det er ikke så rent sjelden nå til dags vi ser at spill gis ut på nytt. Årsakene til dette kan være mange. Noen ganger gis de ut til nye plattformer, mens andre ganger gis de ut i reviderte utgaver.

Spørsmålet som melder seg, er: Hvis spillet uansett kommer i en ny versjon om en stund, hvorfor skal jeg da bry meg om å kjøpe spill i utgangspunktet?

Nå tenker jeg ikke først og fremst på at et spill blir konvertert fra en plattform til en annen. Slike overganger betyr sjelden store endringer, med mindre det er snakk om en overgang på tvers av konsollgenerasjonene. At et konsollspill blir konvertert til PC eller vice versa, betyr som regel ikke all verdens. Som regel handler dette bare om å nå ut til et størst mulig publikum, samtidig som at spilleren med flere plattformer tilgjengelig får valgfriheten til å velge sin foretrukne plattform.

Det jeg tenker mer på, er når utviklere først gir ut et spill for deretter å gi ut en ny versjon av spillet senere under parolen «dette er en langt bedre versjon av spillet enn originalversjonen.» Da tenker jeg ikke først og fremst på HD-pakker av gamle spill som ikke lenger er tilgjengelige på det åpne markedet (slik som Ico & Shadow of the Colossus Collection til PS3), men snarere spill som får nyversjonen kort tid etter at originalen ble gitt ut, og gjerne mens originalen fremdeles er i fritt salg på markedet.

Eksempelvis ble spill som Soul Sacrifice og Bravely Default gitt ut i to omganger, hvor den andre versjonen av spillet rettet opp i feil fra originalversjonen (NB: I Vesten ble bare sistnevnte versjon av Bravely Default lansert). Et annet eksempel man kan trekke frem er Assassin's Creed III: Liberation. Spillet ble opprinnelig lansert til Vita oktober 2012, men allerede januar 2014 kunne man kjøpe en langt fyldigere HD-versjon til PS3/360/PC (uten at det hjalp nevneverdig på flere av spillets mangelfulle sider).

De mest aktuelle eksemplene er fjorårets heteste titler, The Last of Us og GTA V. Allerede nå kan man spille The Last of Us på PS4, og en versjon av GTA V til PS4, XBO og PC er på trappene.

Hva slags inntrykk får man av slike lanseringer? Først og fremst kan man få inntrykk av at folk som handler spill på lanseringsdagen må være tette i pappen, siden de kjøper et spill som tydeligvis er uferdig (og betaler full pris for det attpåtil) eller som man får kjøpt med langt bedre grafikk senere. Det andre punktet er at dette skaper usikkerhet - hvordan kan jeg vite at dette spillet ikke lanseres på nytt om ett til to år i en langt mer fullkommen og helhetlig versjon? Hvorfor bry seg om spillet nå overhodet?

Man kan likevel forstå valgene til studioer som Naughty Dog og Rockstar. Det fremstår som langt mer attraktivt å gi ut spillene sine til konsoller folk flest har først, for så å pusse opp spillet og lansere det til langt skarpere og heftigere konsoller etterpå (salgstallene bak GTA V - godt over 30 millioner - lyver ikke). Spørsmålet jeg likevel sitter igjen med, er om vi er tjent med en slik situasjon. Vi er snart to år inne i den åttende konsollgenerasjonen (ett år for de som ikke vil telle med Wii U). Hvilke endeveltende lanseringer har vi sett så langt? Hva skal lokke de av oss som er aktive spillere og som allerede har spilt titler som The Last of Us og GTA V over på de nye konsollene?

Å gjøre et spill tilgjengelig for flest mulige spillere er vel og bra, men det må ikke gå på bekostning av nyskapning og utviklingen av nye spill. Det er grenser for hvor lenge en kan leve på resirkulert materiale.

Spillkjøp ved lansering - hvorfor gidde?

Forskjellen er der, men er den stor nok til å legitimere en nyversjon bare ett år etter opprinnelig lansering?

HQ
Konsertrapport: Nice Peter

Konsertrapport: Nice Peter

Dette innlegget er kategorisert under: Musikk, Populærkultur

Jeg er ikke det største konsertmennesket på kloden, til tross for at jeg er veldig glad i musikk, men i går kveld tok jeg og en kompis turen innom John Dee i Oslo for å få med oss en konsert/happening/kalldethvaduvil med Nice Peter, en av gutta bak Epic Rap Battles of History (en YouTube-kanal som jeg antar veldig mange lesere kjenner til eller har et forhold til).

Når Nice Peter reiser rundt og opptrer, kjører han litt forskjellig opplegg. Noen sanger og rapper lager han på sparket ut ifra de lokale forholdene eller en bildemontasje som noen andre har laget uten hans kjennskap. Noen sanger er sanger han har laget som "solo"-artist, inkludert sangen Superman Socks, en sang Nice Peter og en til skrev mens de gikk langs stranden og sang sanger om det de kunne se. Og selvfølgelig blir det også en rekke rapper.

Det gøyale er at Nice Peter tar imot forslag fra frivillige blant publikum hvilke rapper som skal framføres, og inviterer dermed den som foreslo rappen til å fremføre sammen med ham. Av grunner jeg ikke selv helt forstår foreslo jeg Steve Jobs vs. Bill Gates, og dermed var det gjort: Jeg fikk mine two minutes of fame på scenen sammen med en YouTube-kjendis og fikk avslutte showet sammen med ham. Well, that was fun.

Alt i alt en festlig opplevelse. At kompisen min ikke fikk filmet herligheten på grunn av tomt batteri er selvsagt et minus, but I blame the iPhone.

Om E3 og damenes fravær

Om E3 og damenes fravær

Dette innlegget er kategorisert under: Spill, Funderinger, E3, Damer i spillbransjen

E3-messen avsluttes i skrivende stund, eller i det minste om noen timer. I god tradisjon har vi i forkant av messen fått store pressekonferanser fra Microsoft (godt hjulpet av EA), Sony, Ubisoft og Nintendo.

Vi har fått presentert mye bra stoff. Mange gode spill i vente. Noen spill har vi visst mye om på forhånd. Noen spill var fullstendig nye og ukjente (mine personlige favoritter blant ny-nyhetene: Splatoon, Abzû og Scalebound). Noen nyheter er helt nye IP-er, mens andre følger opp i kjente spor.

Det er likevel noe ved årets E3-messe som skurrer.

Årets E3 var veldig maskulint.

Ut ifra det jeg kan komme på i farten, kommer jeg ikke på stort mer enn åtte-ni kvinnelige ansikt fra de store pressekonferansene: Faith (Mirror's Edge 2), Lara Croft (Rise of the Tomb Raider), Bayonetta (Bayonetta 2), Palutena (Super Smash Bros.), en av frontfigurene for indietittelen Splatoon til Wii U, introduksjonen av Zelda og Midna i Hyrule Warriors, og et par hoverpersoner i Dragon Age: Inquisition (man kan også telle med Ellie fra The Last of Us, men der snakker vi tross alt om et spill som ble annonsert i 2011 og lansert i fjor). Av disse har vi på forhånd hatt kjennskap til Lara Croft, Faith og Bayonetta, mens de kvinnelige figurene i Dragon Age ikke kommer som noen overraskelse.

Utover disse syv-åtte kommer jeg vel knapt på et kvinnelig ansikt gjennom hele E3. Ingen nye heltinner (med unntak av Splatoon-figuren). Ingen på podiet for de store selskapene. Kun et par kvinnelige ansikt å se under sniktittene fra utviklerne (i farten kommer jeg strengt tatt bare på et par ansikter hos DICE under presentasjonen av Mirror's Edge og Star Wars: Battlefront). Det kan jo selvsagt tenkes at jeg i farten glemmer noen, men jeg tror likevel jeg har belegg for å påstå at det tegner seg opp et mønster her...

Bedre blir det ikke av at store selskaper som Ubisoft går hen og kutter kvinnelige hovedrollefigurer i spill som Assassin's Creed: Unity og Far Cry 4, og begrunner dette med at det blir for mye arbeid.

Det skal sies: E3 er langt på vei en messe preget av den vestlige spillbransjens interessefelt. Vestlige spillere har alltid lent mest mot tradisjonelle sport-, action- og skytespill. I så måte innfrir årets E3 til fansen. Men helhetlig sett burde E3 gitt oss langt mer, ikke minst med tanke på hvor ofte kvinners rolle i spillmediet og spillbransjen har vært tematisert de senere årene.

Paradoksalt nok er det underdog Nintendo som hadde flest antall kvinnelige ansikt under sin konferanse (vel å merke med en liten dose fan service under presentasjonen av Palutena). Selskapet som gjerne blir beskyldt for å være for lite frempå og visjonære kommer i denne sammenhengen best ut, men det skyldes i all hovedsak fordi de andre ligger såpass langt bak.

Alt i alt har jeg sett mye bra under årets E3, og jeg er ikke i tvil om at vi har mange gode spill i vente i 2014 og 2015. Likevel viser årets E3 at bransjen fremdeles har langt igjen å gå. Vi behøver flere heltinner som kan appellere til flere spillere enn de triggerhappy gutta, og gjerne heltinner som viser at man verken behøver å være totalt hjelpeløs eller sparke rumpe for å fortjene en plass i spillbransjen. Vi behøver flere Zoë, April, Ellie, Alyx, Jodie, og Jade-skikkelser (hvor ble det av Beyond Good & Evil 2 for svingende, Ubisoft?!). Vi behøver mer enn muskuløse soldater med kortbarbert hår, solbriller og body armor.

Det er først når bransjen klarer å omfavne bredden av publikum og tematikk at man for alvor kan begynne å snakke om spill som et seriøst medium...

Om Donald Ducks 80-årsdag

Om Donald Ducks 80-årsdag

Dette innlegget er kategorisert under: Litteratur, Tegneserier, Populærkultur

Da jeg var liten gutt i Japan, leste jeg en gang en Donald-historie (av ingen ringere enn Don Rosa, selvfølgelig) om Donalds 60-årsdag. "Hva, er Donald 60 år?" tenkte jeg den gang.

Nå, tjue år senere, har hele verdens favorittand blitt hele 80 år. Overraskelsesmomentet har bare blitt større, for nå må jeg legge til "Hva, er det 20 år siden jeg var guttunge og leste historien om 60-årsjubileet?" Fortvilelsen over min egen alderdom melder seg...

Uansett, 9. juni 1934 gjorde Donald Duck sin verdensdebut i filmen The Wise Little Hen. Her er han en lat andrik som ikke bare forsøker å leke seg gjennom livet uten å ta ansvar, han er også medlem i latmannsklubben Hvil i fred. Siden den gang har ansvarsfølelsen hans blitt noe større - det skulle da bare mangle med både kjæreste og tre nevøer å ta seg av/imponere - men latskapen og behovet for ikke å gjøre mer enn nødvendig er vel en evne vi kan si består.

I Norge feires Donalds jubileum med brask og bram, og det skulle da bare mangle. Ingen tegneseriefigur kan skimte med samme popularitet på tvers av aldersgrupper som Donald. Dette er imidlertid ikke tilfelle i resten av verden. Med unntak av de nordiske land og Nederland er det Mikke Mus som er den dominerende Disney-figuren verden over, og Donald havner i skyggen. Hvorfor det har blitt slik, kan man jo bare spørre seg om. En av hovedgrunnene har selvfølgelig å gjøre med at bladet Donald Duck & Co (og dens nordiske ekvivalenter) har vært i kontinuerlig salg siden 1948. Tilsvarende publikasjoner finnes for eksempel ikke i USA, selv ikke for Mikke Mus.

Men fremdeles melder spørsmålet seg: hvorfor Donald og ikke Mikke? Med fare for å bedrive dype sosialpolitiske analyser, tror jeg det også har noe å gjøre med etterkrigstidens Norge og Donalds sinnelag. Donald er arbeideren som blir utnyttet av sin rike, kapitalistiske onkel. Han er en av gutta-på-gølvet som må slite for føden. Han er rett og slett arbeiderklasse(m)anden. Og fordi han er streberen som må jobbe hardt for å sikre mat på bordet, makter vi å tilgi hans mer late og hissige sider - noen feil må han jo få lov å ha. Donald er rett og slett litt som oss, i motsetning til den mer pyntelige, vellykkede Mikke.

Donald er en and som er verdt å feire. De fleste av oss har et forhold til ham, og noen av oss har en hel barndom definert av ham og hans nærmeste. Noen av oss har til og med lært en hel del av Donald (historie- og geografiinformasjonen i Donald skal man ikke alltid kimse av). Dermed er det bare å ta av seg hatten i dag og ønske Norges største (m)and til lykke med 80-årsdagen.