Det er noe eget med rollespill av den gode, gamle sorten. I dag vil jeg derfor slå et slag for dem.

Spør meg om hva som er favorittsjangeren min når det kommer til spill, og sjansen er stor for at jeg svarer "rollespill." Graver du nærmere, vil oddsen videre være god for at jeg trekker frem noen japanske rollespill fra før årtusenskiftet som noen av de beste spillene innenfor sjangeren.

For all del, ikke misforstå meg. Vi skriver nå 2015, og det har altså gått 15 år siden vi bikket årtusenskiftet. I løpet av disse femten årene har vi absolutt fått servert flere knallgode JPRG-titler. Bravely Default, Ni no Kuni, Xenoblade Chronicles, Golden Sun, The Last Story, The World Ends With You, Valkyria Chronicles og flere av Tales-titlene er bare noen av de mange, mange titlene som kan nevnes. Knallsterke titler alle sammen, som enhver spillentusiast med respekt for seg selv og sansen for gode spill bør prøve seg på en eller annen gang.

Alle disse titlene til tross, så er det likevel noe spesielt med rollespillene fra 90-tallet som frembringer ekstra glede og entusiasme i meg. Chrono Trigger, Mana-spillene, Breath of Fire og Final Fantasy IV-IX (ok, vi glemmer Final Fantasy VIII i denne omgang). Om du blir sentimental bare jeg nevner titlene, skjønner du hva jeg snakker om (hvis ikke kan du jo alltids lese artikkelen min om Chrono Trigger og få en liten smakebit). Det er ikke uten grunn at konsoller og spill fra denne tiden, som SNES og PS1, ofte blir trukket frem når man skal snakke om JRPG-spillenes gullalder.

Hva kommer dette av? Er det snakk om ren nostalgi? Gamle gamere som nekter å henge med i tiden og ikke ta inn over seg de moderne endringene i sjangeren? Eller er det en viss gehalt i lovprisningene?

Ser man på de store bautaene i sjangeren, ser man at flere av dem har slitt med overgangen til nyere konsollgenerasjoner. La oss bare innrømme det: ingen av oss vil liste opp Final Fantasy XIII-spillene som våre favoritter i serien (selv om noen av oss ikke er fullt så negative til spillene; noen lyspunkter hadde de tross alt). Det er vanskelig å overføre gammel magi til dagens teknologi, og det er de kreative titlene med ny spillmekanikk og nye måter å tenke på som blir stående igjen som gode, moderne JRPG-titler.

Men selv tror jeg det handler om mer enn det. Jeg har en teori om at de gamle JRPG-titlene var mer interaktive enn de nyere. Årsak? Teknologien.

På SNES og PS1 var man fortsatt bundet av store teknologiske hindringer. Man kunne tenke så stort og ambisiøst man ville, men de teknologiske begrensningene satte sine hindre. Løsningen? Man gjorde det man kunne, og overlot resten til spilleren. Det vil si, spillerens fantasi.

Tenk på titler som Final Fantasy VI og Chrono Trigger. Spilleren som setter seg ned med disse spillene i dag (og som ikke ser seg blind på at spillene ikke er i 1080p og 60 fps), kan den dag i dag bli overrasket over hvor følelsesladde spillene er. Hvorfor? Fordi de tekniske begrensningene gjør at vi selv må forestille oss ansikter, stemmer og følelsene til rollefigurene.

Den infamøse operascenen i Final Fantasy VI er et kroneksempel på dette. MIDI-syngingen i spillet er latterlig etter dagens standard, men samtidig har scenen fullt av følelser. Med de tekniske begrensningene klarer spillet å formidle stemningsfulle toner og noe som minner om ansiktsuttrykk hos rollefigurene. Resten må vi imidlertid forestille oss selv. Det er ingen filmsekvenser, ingen orkestermusikk og ikke noe stemmeskuespill som serverer oss alt på et fat. Vi blir utfordret. Vi må bruke fantasien. Vi blir inkludert.

Ikke rart spillopplevelser fra denne tidsepoken blir stående igjen som tidløse klassikere...

Det er ikke mange dagene siden Sonys profil Shuhei Yoshida snakket om Sonys håndholdte, Playstation Vita. Yoshida uttrykte noen tanker om Vitas dårlige salgstall, konsollens labre oppslutning utenfor Japan og hvorvidt klimaet er riktig for en Vita-oppfølger. Yoshida kommenterer at mobil- og nettbrettspillene spiser det meste av det håndholdte markedet, ikke minst på grunn av alle gratisspillene, og at markedet ikke har plass til en Vita-oppfølger.

Sjelden har jeg lest noen ta mer feil.

Det er ikke Apple eller Samsungs "feil" at Vita flopper. Det skylden må Sony nesten ta selv.

Sonys håndholdte og PSP-oppfølgeren har nå vært på markedet i tre års tid, men etter lanseringen har det vært stille.

Bare tenk etter: Hvor ofte hører du snakk om et nytt PS Vita-spill på store messer som Gamescom eller E3 (eller fra medier som oss her i Gamereactor, for den saks skyld)? Hvor ofte snakker Sony varmt og hjertelig om hvilke muligheter Vita har, på en måte som gjør at du tror på dem og får lyst til å kaste deg over maskinen? Med så lite tro på sin egen merkevare, er det ikke rart oppslutningen blir liten.

Og det er ikke så rart heller. Sony har gjort mange feiltrinn med Vita helt fra starten av. De kjører egne minnekort som koster skjorta. De har proppet Vita full app-lignende funksjonaliteter som aldri brukes eller er fullstendig unødvendige. Men den største feilen var nok at de promoterte Vita med spill som bare var nedskalerte PS3/PS4-opplevelser. Opplevelser som Uncharted: Golden Abyss og Killzone: Mercenary var helt greie, men var dårlig tilpasset den håndholdte opplevelsen. Hvorfor? Fordi de hørte ikke hjemme på det håndholdte formatet.

Titler som Uncharted og Killzone har forsvunnet fra markedet, og Vita har sklidd ut i periferien. Det er synd, for Vita er egentlig en fantastisk maskin. Den er deilig å holde mens man spiller. Spakene er komfortable. Skjermen er klar og nydelig. Grafikken er svært god for en håndholdt konsoll å være. Og for de av oss som har en spesiell forkjærlighet for japanske rollespill og andre sære kuriøse titler fra landet i øst, er Vita breddfull av perler. Det samme gjelder indie-markedet - i Vesten blir Vita nå mer eller mindre markedsført utelukkende som en indie-konsoll. Men hvor er promoteringen? Hvor er Sonys egen markedsføring? Hvor er troen på at dette er noe som faktisk kan selge, dersom man bare har frimodigheten til å tro at det finnes spillere der ute som har interesse for spill som Gravity Rush, Danganronpa, Persona og Muramasa?

Det er nesten litt rart å si det, men Sony kunne lært litt av Nintendo når det gjelder det håndholdte markedet. Nintendo 3DS hadde ikke akkurat en pangstart ved lansering i 2011, og det var mange kritiske røster med en rekke berettigede innvendinger. Men siden den gang har Nintendo maktet å snu en negativ trend. Hvordan? Ved å gjøre sin helt egen greie, på godt og vondt, og ved å satse på de gode spillopplevelsene som passer det håndholdte formatet (alle som har prøvd seg på Super Mario 3D Land, The Legend of Zelda: A Link Between Worlds, Fire Emblem: Awakening eller Bravely Default vet hva jeg snakker om). 3DS er på ingen måter et teknisk vidunder, men har de senere årene vært en av konsollene jeg har brukt mest tid på utenom PC.

Sony, eneste grunnen til at dere tenker at Vita taper til fordel for mobil og nettbrett er fordi dere tror Vita skal konkurrere mot disse. Det er ikke tanken. Vita kan rette seg mot en helt annen del av markedet. Nintendo har gjort det. Da burde dere jammen meg klare det også. Det handler om innstilling og kreativitet.

Inspirasjon: Kotaku

Som overskriften antyder, er jeg på jakt etter et brukbart trådløst headset. Ettersom jeg poster innlegget her, sier det seg vel nesten selv at headsettet primært skal brukes til spilling.

Greia er at jeg trenger et trådløst sett jeg kan koble til TV-en eller den digitale stereoforsterkeren når jeg spiller i stua, slik at jeg ikke bryter husfreden. Det bør altså være noe som lett lar seg koble til i stua, uavhengig av om jeg vil spille PS4, Wii U eller noe skikkelig retro-stuff.

Har dere noe tips? Kom med dem i kommentarfeltet.

Jeg medgir at GamePad-kontrollen til Wii U på ingen måter er den mest ergonomiske eller behagelige håndkontrollen å bruke over lengre tid mens man spiller (den ærefulle tittelen "beste håndkontroll ever" mener jeg fortsatt Gamecube-kontrollen stikker av med). Skal man sitte med Wii U over lengre tid og drive med presisjonsspilling, er det uten tvil Pro Controller som er den beste å bruke.

Likevel vil jeg slå et slag for GamePad-kontrollen. Faktisk vil jeg slå to slag.

Da Nintendo lanserte Wii U, reklamerte de med at GamePad-kontrollen ga deg mulighet til å fortsette spillingen selv om TV-en ble okkupert av andre familiemedlemmer. Nå er det sjelden jeg har opplevd dette, men over det siste året har jeg vært i situasjoner som ikke er altfor ulike. Når man bor trangt og andre i huset behøver fred og ro for å konsentrere seg, har GamePad-kontrollen gitt meg gode muligheter til å spille mer eller mindre som normalt på GamePad-kontrollen. Spilleren får spille i fred, og arbeideren får arbeide i fred uten at det går bilder over TV-skjermen som forstyrrer. Win-win, altså.

Forrige uke kunne jeg dessuten oppdage at GamePad-kontrollen mer eller mindre gjør Wii U-en din til en bærbar konsoll, hvilket er optimalt for hyttelivet. Opphavet har ei hytte uten TV, men dersom man tar med selve konsollen og GamePad-en er TV faktisk overflødig. Så lenge man har strømuttak, kan Wii U-en altså fungere som en hybrid-bærbar konsoll. Velfungerende løsning dersom man ønsker å spille Mario Kart 8 eller Yoshi's Woolly World på hytta fremfor å dra på fisketur.

GamePad-en er som sagt ikke den mest ergonomiske håndkontrolleren, men jeg vil påstå den er bedre enn sitt rykte.

Med gårsdagens tekst om tredje del av Drømmefall Kapitler (som dere selvfølgelig har lest allerede, regner jeg med?) tar meg en velfortjent sommerferie.

Normalt er juli sesongen for å hente seg inn på spillfronten igjen etter en grisetravel mai måned, og gjerne også anmelde noe nytt som eventuelt måtte komme min vei i sommervarmen. I år blir det imidlertid lite av det.

Det er ikke fordi jeg hater dere eller hater spill, ta det med ro. Men giftemålet neste lørdag vil nok ta det meste av oppmerksomheten min de neste tre ukene.

Shalabais, folkens! Snakkes i august! Nyt ferien (dere som har det), sola (dere som får tilgang på den), det sosiale fellesskapet (dere som pleier dette) og spillene (som dere alle interesserer dere for, ellers hadde dere ikke lest denne bloggen)!