Ready Player One: Kult konsept, laber litteratur

30. mars kan norske kinogjengere stifte bekjentskap med filmen Ready Player One. I registolen sitter ingen ringere enn Steven Spielberg, og det i seg selv er nok til at filmen sannsynligvis vil få en dose oppmerksomhet når den slippes.

Ready Player One er imidlertid ikke en ukjent film i visse geek-kretser. Filmen er basert på boka ved samme navn fra 2011 av Ernest Cline, og har høstet mye oppmerksomhet etter at den kom ut. Kanskje ikke så rart, for boka er en eneste lang rekke med referanser til spill, film, rollespill og andre elementer som utgjør det vi kan kalle «nerde-kultur».

På 2040-tallet ser fremtiden ikke særlig lys ut. Energikrisen er et faktum, nedgangstidene går inn i sitt tredje tiår på rad, og menneskene trekker til byene i håp om å unnslippe noe av fattigdommen og nøden. Det eneste lyspunktet for folk flest er OASIS, en virtuell virkelighet hvor man kan være akkurat den man vil. Her samles en rekke fiksjonelle verdener i en og samme virtuelle virkelighet, og det uten at det koster noe (skjønt, selv ikke OASIS slipper unna mikrotransaksjoner og in-game kjøp). Når skaperen av OASIS, James Halliday, dør uten arvinger, offentliggjøres hans siste video hvor han avslører at han har gjemt et easter egg i OASIS. Den første som finner egget vil arve hans formue og majoritetseierskapet over OASIS.

Ettersom den eksentriske Halliday var lidenskapelig opptatt av spill, film og lignende, og da i hovedsak materiale fra 70- og 80-tallet, får denne kulturen en renessanse av de sjeldne i 2040-åra, ettersom de fleste egg hunters (også kjent som Gunters) regner med at kjennskap til Hallidays interesser er nøkkelen for å finne egget. Kanskje ikke så rart, siden Halliday var kjent for å kunne sparke ansatte som ikke tok referansene hans. Likevel går det fem år før det første sporet blir oppdaget ved en tilfeldighet av vår hovedperson, Wade Watts, og det er her bokas handling begynner for alvor.

Selve premisset for boka har en sterk appell som gjør at den egner seg godt for film. Det er også derfor trailerne vi har sett så langt er proppet fulle av referanser til tegneserier, filmer, anime og spill, skjønt trailerne gjør det tydelig at referansene vil bli annerledes enn i boka. Mye i traileren antyder at filmen ikke vil legge seg tett opp til handlingen i boka, og at man derfor bør se på filmen som løst basert på kildematerialet fremfor en slavisk adapsjon.

I bunn og grunn kjenner jeg at dette er helt greit. For etter å ha hørt gjennom lydboka av Ready Player One kan jeg ikke si annet enn at boka ikke er særlig bra.

Misforstå meg rett. Jeg synes premisset for boka er kult. Jeg digger tanken på OASIS, en super-nerdete grunnlegger som propper inn flust av referanser i mesterverket sitt, og det faktum at boka lirer av seg den ene referansen etter den andre. Ready Player One er en bok skrevet til sånne folk som meg, som lirer av seg referanser til løst og fast i tide og utide og som kan filmsitater på rams utenat. Samtidig er jeg fullstendig klar over hvor plagsomt og unyttig dette kan være, og Ready Player One tjener dermed indirekte som en dystopisk advarsel om hvor ille det kan gå når nerdekulturen får sette sitt preg på verden.

Samtidig er det mer enn nok ved boka å ta tak i som gjør at den langt ifra fremstår som noe mesterverk, snarere tvert imot. Vel så ofte føler jeg Cline lirer av seg fan fiction snarere enn en publisert bok. Platte slidringer og dårlig dialog preger mye av boka. Nå skal det sies at boka sannsynligvis er rettet mer mot tenåringer enn mot menn i 30-åra, men jeg har lest bedre tenåringsbøker enn dette.

Rollefigurene er også av en art jeg opplever som dårlige eller til og med problematiske. Dette gjelder først og fremst hovedpersonen Wade Watts. Selv om Wade er en dedikert Gunter tviler jeg på at han ville rekke gjennom alt han har spilt og sett i løpet av de fem årene jakten har foregått, for ikke å snakke om at hukommelsen hans når det gjelder trivia og fakta heller ikke fremstår som realistisk. På toppen av det hele viser Wade temmelig creepy stalker-kvaliteter når det gjelder hans romantiske interesse. Greit nok at Wade har vokst opp hos en tante som ikke bryr seg om ham, men jeg savner en bedre moralsk ryggrad hos Wade når det kommer til det motsatte kjønn.

Ready Player One er med andre ord ikke et litterært mesterverk, men er snarere et kult konsept med mange gode innslag underveis. Filmen har dermed potensiale, men kan fort vippe både den ene og den andre retningen. Det blir spennende å se hva Spielberg & Co. kan få til, og for mitt vedkommende er det mer viktig at de lager en underholdende og god film enn at de følger kildematerialet slavisk.

For øvrig kan jeg varmt anbefale lydboka av Ready Player One. Det er tross alt Wil Wheaton som leser den, noe han gjør med innlevelse, engasjement og generell glede. Den slags hever bok-opplevelsen betraktelig.