Norsk
Blog

Årets Spill: 2014 (Del 3)

Skrevet av Glorfindel den 25 desember 2014 klokken 14:20
Dette innlegget er kategorisert under: Årets Spill, Topp 10, GOTY

3. Child of Light

Ubisoft har alltid hatt god kontroll på 2D-plattformsjangeren med sin festlige spillserie Rayman. Men rollespill har de (så vidt jeg er opplyst) ikke prøvd seg stort på til nå. Hva er da resultatet når de slår sammen disse to sjangrene? Child of Light, et av årets minste, men også beste spillopplevelser. Spillet forteller en snedig historie om Aurora, som dør i den virkelige verden og våkner opp i fantasilandet Lemuria. Her har både sol og måne blitt bortført av den onde dronningen Umbra og Aurora må vinne de tilbake for å kunne returnere til sin egen verden. Lemuria er designet med samme grafikkstil som ble brukt i Rayman Origins og Legends og ser rett og slett helt magisk ut. Alle dialoger er bygd opp på rim og for å sitere meg selv fra anmeldelsen min av spillet: «Det føles ut som jeg er blitt sugd inn i eventyrbøkene jeg leste som barn».

Musikken er komponert av Cœur de pirate med sitt piano, men hun backes også opp av et storslagent orkester. Kort sagt så er den fantastisk og setter et preg på spillet man nærmest får klump i halsen av. Som nevnt er Child of Light en blanding av plattform og RPG og sistnevntes elementer lar seg lett kjennes igjen i kampsystemet. Det er tur-basert, men med en liten vri som gjør det mulig å manipulere hvem som angriper først, hvor lang tid det går mellom hver karakters runde osv. Dette er ganske interessant og gjør kampene meget underholdende, selv for en person som aldri har vært særlig begeistret i turbaserte kampsystem. Videre finner man også et enkelt, men greit oppgraderingssystem for nye evner, samt noen skjulte hemmeligheter rundt omkring i fantasilandet. Child of Light gjennomføres på ca. 10 timer, men gjør også veldig mye ut av seg på disse timene. Dette Ubisoft, vil jeg derimot se mer av.

2. Bayonetta 2

Det ble stor ståhei da Bayonetta 2 ble annonsert, eksklusivt for Wii U. Mange fans gikk amok og utviklerne i Platinum Games mottok til og med drapstrusler. De svarte tilbake med: "fuck off all exclusive idiots" og at Bayonetta 2 aldri ville sett dagens lys, om det ikke var for Nintendo's økonomiske støtte. Og akkurat det å finansiere dette spillet, var kanskje ikke det dummeste Nintendo har gjort. Selv har jeg ikke all verdens erfaring med verken Platinum Games eller Bayonetta. Jeg spilte aldri det første spillet, men jeg fikk til slutt overtalt meg selv til å spille off-spin'en Metal Gear Rising: Revengeance, etter lovnad om et forrykende gameplay. Og Bayonetta 2 er mye av det samme. Faktisk, er det bedre.

Det er i bunn og grunn to ord som kan oppsummere Bayonetta 2: Galskap og action opphøyd i annen og i mente. Bayonetta er en fargerik og temmelig sprø heks som bruker sitt eget hår til å mane frem alskens merkelige skapninger. Når hennes bestevennine Jeanne dør etter et forsøk på å redde henne i kamp, setter Bayonetta ut på en ferd ned til infernoet for å vinne sjelen hennes tilbake. Og det er en heseblesende reise med få pusterom du blir med på. For i Bayonetta 2, er det virkelig kamper som står i fokus og både engler og demoner i alle mulige former dukker opp med relativt korte mellomrom. Spillet er meget godt teknisk, med tanke på konsollen det er produsert for og både omverdenen, designet på figurene og spesielt bosskampene, ser meget lekkert ut. Jeg som har innbilt meg at jeg har god fantasi, måtte tenke meg om to ganger når jeg spilte dette spillet.

Men tilbake til det som virkelig tar kaka i dette spillet: gameplayet. Her er det et kaos fra ende til annen, hvor du kan velge mellom et stort utvalg av våpen du kan feste i både armer og ben. Du har flere knapper du kan veksle imellom for å sette i sammen et hav av ulike kombinasjonsangrep som skaper en voldsballett jeg aldri har sett maken til tidligere. Spillet legger også et stort fokus på å "dodge" fiendenes angrep og gjør du det til riktig tid, føres du inn i en modus som stanser tiden og åpner et smetthull for å angripe fienden. Skulle du attpåtil være så heldig å fylle opp magimeteret ditt, går du inn i enda en modus som øker styrken på alle angrepene dine og lar deg gå løs på fienden med enorme armer og bein og gud veit hva. Alt sammen ser helt vanvittig rått ut og gjør deg nærmest andpusten der du sitter foran TV'en. Det er få ting som føles bedre enn en perfekt "dodge" for så å gjengjelde skaden ved å mose spillkontrollen for alt den er verdt. Historien er nok ikke spillets største styrke, men et så omfattende og dypt kampsystem, kombinert med catchy musikk og hysteriske situasjoner, gjør Bayonetta 2 til et av årets råeste spillopplevelser. Og etter å ha spilt det, synes jeg oppriktig synd på alle som ikke eier en Wii U.

1. Super Smash Bros. for Wii U

Nintendo's helsprøe slåssespillserie har alltid vært noe av det mest underholdende som er å finne på spillmarkedet. Årets utgave har også blitt gitt ut på to forskjellige konsoller. Selv om jeg har lagt ned i overkant av 100 timer i 3DS-versjonen, så er det hovedsakelig Wii U-versjonen dette dreier seg om. Og Nintendo's hyllest til sin egen spillkarriere er nå større enn noen gang. Nye baner, enormt musikkutvalg, flere trofeer, nye moduser, mulighet til å dytte inn 8 spillere i kamp samtidig osv. Det aller meste er fra Nintendo's egne serier, men nok enn gang med innslag fra tredjepartsutviklere. Serien er også for første gang i full HD-oppløsning og ser helt fantastisk ut. Både karakterer og banedesign er kreativt, stilfullt og veldig, veldig pent. At Nintendo ikke kan levere grafisk pene spill, er en løgn som bør graves ned i en kiste i bakken.

Gameplayet har nå et tempo som ligger i stadiet mellom Melee og Brawl og jeg personlig er svært tilfreds med det. Enspillermodusene er svekket en del fra de tidligere spillene, men en sømløs onlinedel gjør at jeg nærmest overser hele enspillerdelen. Her får du muligheten til å spille 1 mot 1, Team Battles og Free for All. Allikevel er det nok "sofaspillingen" med venner som fremdeles er det morsomste og nå har du til og med muligheten til å kjempe med 8 spillere på en gang. Du kan også strippe kampene ned til ferdighetsbasert slåssing på flate baner uten hjelpemidler, eller kaste deg inn i det velkjente kaoset med et enormt utvalg av festlige items. Med et karakterutvalg som nå er kommet opp på 49, er det kanskje også mer vanedannende enn det noensinne har vært. Og med et så stort utvalg, skal det vel godt gjøres å ikke finne noen karakterer du liker.

Du har gamle travere som: Mario, Link, Pikachu, Fox og Marth, veteraner fra Brawl som: Ike, Pit, Lucario og Sonic og spennende nykommere som Robin og Lucina fra Fire Emblem Awakening, Little Mac fra Punch Out, Greninja fra Pokemon X/Y og Pac-Man og Mega Man som tredjepartsrepresentanter. Skulle ikke dette være nok, så har Nintendo igjen valgt å tilfredsstille Glorfindel til det fulle, ved nok en gang å putte hovedpersonen fra et av hans favorittspill gjennom tidene inn i spillet.
Smash Bros. for Wii U er uten tvil mitt Shulk Game of the Year og nye favoritt i serien. Well played Nintendo. Som alltid.

Således konkluderes listen over mine 10 beste spill fra året 2014. Men mer heder, ære og andre benevninger skal deles ut. Så følg med i den siste, avsluttende delen av Årets Spill bloggene.

Årets Spill: 2014 (Del 3)

HQ

Årets Spill: 2014 (Del 2)

Skrevet av Glorfindel den 23 desember 2014 klokken 02:29
Dette innlegget er kategorisert under: Årets Spill, Topp 10, GOTY

6. Lightning Returns: Final Fantasy XIII

Final Fantasy er en av tidenes lengstlevende serier og kan vel sies å ha stagnert litt med årene. XIII spillene, som er av de aller nyeste, har fått en del kritikk for å ha alt for firkantet innhold og et kampsystem som omtrent kun består av å knuse X-knappen på kontrollen. Jeg deler litt av samme syn og var derfor litt skeptisk til Lightning Returns. Samtidig ble jeg veldig interessert i endringene Square Enix skulle legge i dette spillet. En mer åpen verden, stor frihet i tilpasning av utstyr og et mer omfattende og sanntidsbasert kampsystem. Alt dette skulle vise seg å stemme. Lightning er tilbake, har nå oppnådd en «semigud» status og har 13 dager på å redde verden. Du kan bevege deg mer fritt i Lightning Returns enn de fleste tidligere spill i serien og du har over 100 typer drakter og våpen du kan bytte mellom, selv under kamp.

Og kampsystemet er etter min mening det beste i serien til nå. Alt foregår i sanntid, der du er avhengig av å bytte mellom bruk av magi og nærkamp, blokkere motangrep og ha en strategisk tilnærming til hver fiende du møter. Tidspresset er et interessant tilskudd, men selv om det kan manipuleres på flere måter, kan det også bli et eneste stort jag. Historien er også mye av det samme som har gått igjen gjennom hele denne trilogien. Den er ganske snål, men den fungerer. Og når alt kommer til alt er Lightning Returns et spill jeg likte veldig godt og det er også en fin avslutning på Final Fantasy XIII-trilogien.

5. Middle Earth: Shadow of Mordor

Det er nok ikke helt galt å si at Tolkien lisensen har blitt noe misbrukt i spillverdenen og det varierer veldig mellom kvaliteten på spillene basert på denne lisensen. Du har middelmådigheter som: Lord of the Rings: Conquest, Aragorn's Quest (herregud...) og War in the North. Heldigvis har du også spill som trekker snittet opp, bl.a. The Battle for Middle Earth, Lord of the Rings: Online og et par av spillene som er laget direkte etter filmene. Og Middle Earth: Shadow of Mordor fortjener nok å bli plassert i sistnevnte kategori. Spillet følger ikke historien i noen av bøkene eller filmene, men dikter opp en selv. Thalion heter hovedpersonen, en ferdamann fra Gondor som holder til i en utpost ved foten av Mordor. En dag blir han og familien brutalt drept, men Thalion gjenoppstår med en forbannelse over seg. Sjelen til en eldgammel alveskikkelse tar plass i kroppen hans og gir han overnaturlige evner. Derfra starter et hevntokt på alt som kryper og går av mørkes skapninger. Utviklerne har puttet i sammen elementer fra både Batman Arkham-spillene og Assassins Creed, noe som gjør Shadow of Mordor til et ganske åpent spill, hvor du kan utforske områdene i Mordor og gjøre ekstraoppdrag når du selv ønsker. Kampsystemet omfatter flere ulike evner for offensive angrep og du kan også blokkere og utnytte «finishing moves» for å gjøre kål på fienden.

Etterhvert som du øker i nivå, gir også et meget godt oppgraderingssystem deg nye evner. Noe av det mest interessante og unike i spillet er dog Nemesis-systemet. I Mordor foregår det en konstant kamp om makt mellom orkene og dette kan du selv utnytte, ved å drepe høy-rankede orker og skape kaos i hierarkiet. Blir du selv drept, vil orken som dreper deg øke i nivå og også kjenne deg igjen neste gang dere møtes. Både kampsystemet og Nemesis-systemet fungerer veldig godt og gjør spillet svært underholdende å spille. Det er også ganske artig å utforske Mordor etter jakt på hemmeligheter, som blant annet er hentet helt tilbake fra min favorittbok Silmarillion. For selv om spillet ikke baserer seg direkte på bøkene, finnes det nok av referanser til Tolkiens verk (selv om noen av dem er så cheesy som det går an å få blitt). Og historien kan vel også klassifiseres som noe simpel. Men Shadow of Mordor er et meget underholdende spill som tilfredsstiller en Tolkien fan som meg selv og sannsynligvis også de fleste som er glad i actionspill.

4. Mario Kart 8

Mario og gjengen er tilbake på gokartbanen i et spill mer fartsfylt og kaotisk enn noen gang. Spillet er i lekker HD-kvalitet, med et kreativt banedesign som blant annet lar deg skifte til luftputer og kjøre opp ned, på vegger og få fartsøkninger når du kolliderer med andre. MK8 bringer også tilbake flygingen som ble introdusert i Mario Kart 7, motorsyklene fra Wii og lar deg mikse og trikse med bildeler for å sette sammen kjøretøyet du selv ønsker. Itemsene i spillet er mer balansert enn før og selv om det fremdeles eksisterer varmesøkende skall, bananer og annet irriterende materiale som kun har den hensikt å sabotere motstanderen, legger spillet nå litt større vekt på kjøreferdigheter. Karakterutvalget bringer inn de fleste kjente karakterer knyttet til Super Mario serien, men har også en merkelig overvekt på ulike typer koopalings. De tradisjonelle cupene kan gjennomføres på ulik vanskelighetsgrad, alene eller med venner ellers lar onlinedelen deg raskt og enkelt bli med i et spill med folk fra hele verden. Mario Kart er en spillserie som bringer frem ren spillglede (+ litt frustrasjon) og det er fint lite å utsette på det 8. spillet i serien. Når spillet også tilbyr nedlastbart innhold som lar deg kjøre som Link fra The Legend of Zelda på baner fra F-Zero, Excitebike osv, skal man ihvertfall ikke klage.

Fortsettelse følger...

Årets Spill: 2014 (Del 2)

HQ

Årets Spill: 2014 (Del 1)

Skrevet av Glorfindel den 21 desember 2014 klokken 21:14
Dette innlegget er kategorisert under: Årets Spill, Topp 10, GOTY 2014?

Spillåret 2013 var meget bra og 2014 har følgt opp med utsettelser og uferdige spill. Sett under ett, har heller ikke 2014 vært et like imponerende spillår som fjoråret var, men noen etterlengtede titler og positive overraskelser har blitt servert også dette året. Selv har jeg faktisk fått spilt en del spill dette året, flere enn jeg hadde planlagt på forhånd. Derfor har jeg fått nok titler til en topp 10 liste i år også og spillene som får den store æren av å pryde denne listen, er følgende:

10. Assassins Creed: Unity

I fjor overrasket jeg tydeligvis mange ved å gi Black Flag førsteplassen på listen. Mye av årsaken til det lå i at det var det første Assassins Creed spillet jeg spilte. Således ga det meg en ny og forfriskende spillopplevelse. Men etter å ha kjørt gjennom resten av serien i år, har jeg funnet ut at det ikke bare var førsteinntrykket av Black Flag som trakk opp. Det hadde også et hav av elementer jeg likte godt. Unity havner nok dog i andre enden. Spillet tar plass under den franske revolusjonen, som i og for seg er en spennende tidsperiode. Den gjenskapes blant annet med gigantiske folkemengder som gjør opprør i gatene. Du kan snike deg inn i disse mengdene for å gjemme deg for vakter, men det er ikke alltid det fungerer like bra. Det har vært mange klager på bugs og feil i spillet og jeg har støtt på noen ganske snåle tilfeller selv.

Kontrollsystemet er forandret til en viss grad, blant annet med et kampsystem som skiller blokk og angrep. Vanskelighetsgraden er også økt betraktelig. Det legges nå større vekt på sniking, noe som forsåvidt er bra, og blir du oppdaget og får 4-5 vakter etter deg, må du som regel løpe for harde livet. Men kontrollene er kanskje mer knotete enn de har vært noen gang og det er sjeldent lett å utnytte snikeelementene til det fulle. Hovedpersonen Arno er forsåvidt en likenes kar og historien hans er grei nok. Spillet er mye større enn det har vært tidligere og Paris har mange kriker og kroker du kan utforske. Byen ser ser veldig pen ut, men jeg synes ikke helt den klarer å fange stemningen som f.eks. de italienske byene hadde. Dette kan også være fordi musikken ikke gjør så alt for mye ut av seg. Det skal sies at Black Flag også seilte seg høyt opp på all-time listen min og derfor hadde jeg ingen forventninger om at Unity skulle overgå det heller. Spillet er ikke dårlig er og fremdeles tidvis underholdende å spille. Men Ubisoft har levert bedre.

9. Hearthstone: Heroes of Warcraft

I gamle tider kunne man kjøpe samlekort til å bytte eller spille mot andre personer og friminuttene rundt omkring på skolene ble fylt opp med dette konkurransepregede tidsfordrivet. Dette kan man strengt talt gjøre fremdeles, men du trenger ikke lenger å samle på kortene fysisk. Blizzards nye onlinespill lar deg samle på kort og spille mot andre personer uten å bevege deg en meter i fra sofaen. Og det er særdeles underholdende. Her finner du et hav av kjente figurer fra Warcraft universet, både legendariske helter og standard enheter. Hver spiller velger sin helt og så fort helten er slått ut, er spillet over. Kortene du samler på, innehar mange forskjellige evner. Alt fra å absorbere all skade til å sende et flammehav over hele brettet.

Hearthstone er også et svært tilgjengelig spill, da du ikke behøver å betale en krone for å spille det. Det er også relativt enkelt å sette seg inn i, men allikevel vanskelig å mestre. Etterhvert som du stiger i gradene, blir du nødt til å tenke strategisk i dine valg av kort og å kunne lese motstanderens trekk kan være skillet mellom seier og nederlag. På denne måten er spillet både kompetitivt, men også et spill hvor du kan kjøre et par runder når du har litt tid til overs. Spillet er også meget polert og har artige lydeffekter og musikk fra Warcraft's enorme verden. Spillet blir selvfølgelig noe ensformig i lengden, men med Blizzards tradisjoner for utvidelser, vil nok et påfyll med nye kort, moduser. etc., holde jernet varmt en god stund fremover.

8. Hyrule Warriors

Krysningen mellom The Legend of Zelda og Dynasty Warriors er ikke et Zelda spill. Allikevel føles det slik. Ved å vandre gjennom en original historie (som visstnok ikke er en del av Zelda tidslinjen), får du muligheten til å spille som et godt utvalg av kjente karakterer fra Zelda serien, alt fra Link, Midna, Fi, Zelda, Impa eller de litt mer udregelige typene som Zant, Ghirahim eller selveste Ganondorf. Men der Zelda spillene ofte krever en del tenking, er dette ganske utelatt i Hyrule Warriors. Her henter spillet det meste fra Dynasty Warriors sitt gameplay, som stort sett går ut på å mose alt du ser. På hvert område må du utføre ulike oppdrag samtidig som du konstant blir omsvermet av fiender. Noen litt sterkere enn andre. Du kan utnytte ulike komboer, items eller utstyr og også oppgradere figuren din etter hvert som de stiger i gradene.

Fryktelig avansert blir det aldri, men det føles friskt og ganske artig å se Zelda figurene på litt ukjent farvann og sammenslåingen av to så forskjellige serier fungerer i grunn ganske godt. Lydsporet bringer også tilbake kjente låter og det er sjeldent at remixede Zelda-låter høres så bra ut. Det nokså simple gameplayet blir ensformig etterhvert, men med så mange ulike karakterer, en egen eventyr modus og nedlastbart innhold, så er allikevel holdbarheten til Hyrule Warriors overraskende god. Og som en relativt stor fan av Zelda serien, falt spillet godt i smak.

7. Tales of Xillia 2

Tales of Xillia 2 er en direkte oppfølger til fjorårets Tales of Xillia. Dette fører med seg både fordeler og ulemper for spillet. For alle som likte originalen, vil nok dette spillet ganske sikkert falle i god jord. Spillet bringer tilbake kjente karakterer og landområder fra originalspillet, samt å introdusere et par nye hovedpersoner. Ludger Kresnik er seriens første stumme protagonist, men en fyr man liker godt allikevel. Historien er ganske interessant og bygges opp etter valg du selv gjør i spillet. Dette gjør at spillet blant annet har 3 forskjellige slutter. Det actionfylte kampsystemet er også videreutviklet med nye spesialevner og kombinasjoner du kan utføre ved å linke gruppemedlemmene sammen.

Men spillet har en tendens til å gjøre gjenbruken av gammelt innhold til litt for mye av det gode. Har du besøkt enkelte landområder i originalspillet, er det ikke fullt så spennende å gjøre det igjen her, ei heller å høre den samme musikken om igjen (selv om mange av låtene er gode). Utover i spillet er du også nødt til å gjøre ekstraoppdrag for å komme videre i historien. Det er forsåvidt en fin måte å implementere både utforsking og tilleggsstoff på, men oppdragene blir fort veldig ensformige. Sett under ett, virker egentlig Tales of Xillia 2 som en enorm DLC til originalspillet. En god en, vel og merke.

To be continued...

Årets Spill: 2014 (Del 1)

Glorfindel i år 2014

Skrevet av Glorfindel den 20 desember 2014 klokken 19:28

Siden jeg tydeligvis har kuttet ut de månedlige "Games and stuff" bloggene, kan det vel være like så greit å oppsummere hele mitt begivenhetsrike år i én blogg. For der nok et år tilbakelagt, står et nytt og banker på døren.

I den brutale virkeligheten, farer jeg fremdeles rundt på landets høgskoler. Bacheloren i Idrettsvitenskap er fullført, men ingen yrker har enda trukket meg til seg med glødende lyst. Jeg har tilbragt mange timer på treningssenteret de siste årene, men en å være der 8 timer hver dag, frister ikke noe særlig. Ei gjør heller en jobb på et rehabiliterings eller frisklivssenter. Siden jeg også begynner å bli noe skolelei, gadd jeg heller ikke å gå løs på en mastergrad. Derfor satte jeg kursen hjemover igjen og har nå begynt på praktisk pedagogisk utdanning ved Høgskolen i Østfold. Det er det slækkeste og tørreste året jeg har vært borti til nå, men noen flotte praksisuker ved idrettsfag på videregående skole, har gjort meg rimelig trygg på at jeg har valgt rett.

Siden jeg beveget meg tilbake til hjemligere strøk, utnyttet jeg også den mest økonomisk sparende muligheten ved å flytte hjem for et år. Det er selvfølgelig hyggelig å se familien litt oftere igjen, men jeg har vel heller ikke planer om å bli boende i dette huset i lang tid fremover. Nå har jeg tross alt prøvd å bo alene på hybel, i kollektiv og også i leilighet med 3 andre personer, og merker nå at jeg er veldig giret på å finne meg et eget sted (som ikke er hybler på størrelse med bøttekott). Mest sannsynlig vil jeg begynne å søke jobb når PPU-året er fullført, så da åpner forhåpentligvis mulighetene seg.

På fritidssiden har det ikke skjedd voldsomt med forandringer, annet enn at jeg har begynt å spille fotball aktivt igjen, etter 2 år på sidelinjen. Som noen av dere sikkert har hørt før, så er fotball en interesse jeg har hatt like lenge, om ikke lenger enn videospill, så å knyte på seg fotballskoene igjen var svært givende. Nå har jeg heller ikke lyst til å ta dem av igjen før kroppen begynner å svikte. All annen form for trening har foregått i omtrent samme gate som de har gjort de siste årene, så det skriver jeg ikke mer om. I hvertfall ikke i denn bloggen.

På spillsiden har kanskje ikke 2014 som helhet, vært like spennende som 2013, men jeg har fått spilt en god del spill også dette året. Både av nytt og gammelt. Etter å ha kjøpt Wii U i 2013, gikk jeg også fullt inn i den nye konsollgenerasjonen ved å kjøpe PS4 dette året. PS4's første år har forsåvidt vært greit og rundt 20-25 titler fordelt mellom alle konsoller, har kommet inn dørene. Så jeg har da hatt nok å legge fingrene i også i år. Jeg merker dog at tiden til spilling bare blir mer og mer snever, så i 2015 vil jeg (ihvertfall prøve) å begrense innkjøpene til de aller mest nødvendige titlene (som ironisk nok ikke ligger an til å bli så få det heller...)

På GR har vel livet gått sin vante gang. Eller har det det?
2014 har vært et år hvor aktiviteten har svunget veldig og i noen perioder vært ganske laber. Vi var heller ikke så godt representert under årets Spillexpo, men vi som var der hygget oss ihvertfall stort. Forhåpentligvis tar flere turen neste år og forhåpentligvis kvikner flere til i forumet igjen. For 2015 kan bli et helsikes år. Ihvertfall sett med spilløyne.

God jul til alle som stikker nesen sin innom og følg med i løpet av de neste dagene om du ønsker å få med deg min rangering av årets spill.

Glorfindel i år 2014

Into the West

Skrevet av Glorfindel den 16 desember 2014 klokken 16:54
Dette innlegget er kategorisert under: J.R.R. Tolkien, Peter Jackson, Hobbiten, Ringenes Herre, Silmarillion

Jeg vil begynne denne bloggen med å nevne en av mine beste venner fra barneskolen. Denne personen holdt på med mye rart, blant annet å fundere over universet, spille Metal Gear Solid og lese Ringenes Herre. Som dere kanskje skjønner, så smittet mye av dette over på meg og særlig Tolkiens univers var så oppslukende, så forbløffende og fascinerende at det var vanskelig å ikke la seg fengsle. Lidenskapen var et faktum.

Det gikk ikke lenge før Ringenes Herre gikk fra bok til film. Hele trilogien skulle filmatiseres med regissør Peter Jackson bak roret. Oppgaven var formidabel, men i 2001 ble den første boken: Ringens Brorskap vist på lerretet. De neste to årene ble fulgt opp med To Tårn og selve kronen på verket: Atter en Konge. Jeg husker hver premiere som det skulle vært i går og har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sett filmene på kino, på dvd, på blu-ray, i vanlig utgave, utvidet utgave osv. Og selv om en vesentlig mengde materiale fra bøkene var trimmet vekk, klarte jeg ikke å holde et særlig kritisk blikk på filmene i en alder av 11 år. Universet jeg hadde forelsket meg i, kunne nå oppleves på nytt i levende bilder. Noe annet enn det streifet ikke mine tanker. I senere tid har jeg også latt bøker få være bøker og film få være film. Et viktig skille.

9 år senere sto en ny trilogi på døren. Hobbiten, forløperen til Ringenes Herre, skulle følge i samme fotspor. Den vesentlige forskjellen gjenspeiles dog i at Hobbiten, en bok som omtrent tilsvarer lengden til én Ringenes Herre bok, skulle trekkes ut gjennom tre filmer. Der Ringenes Herre ble kortet ned til en film per bok, ble Hobbiten fremstilt ned til hver side i boka (grovt beregnet naturligvis). For fans som stadig tørster etter mer fra Tolkien univers, var vel disse filmene som smøret på brødskiva. Den siste filmen: Femhærerslaget, som nå er servert for verdens befolkning, markerer mest sannsynlig slutten på 13 år med eventyr fra Midgard. Det har vært en utrolig reise, som har skapt mangt et inntrykk som bøkene opprinnelig la grunnlaget for. Og derfor vil disse filmene alltid være blant mine favoritter, uansett hvem pokkers filmer som måtte komme i fremtiden.

Men selv om det verken er bekreftet eller avkreftet at det vil dukke opp flere filmer i fremtiden, klarer jeg ikke å se hva mer de kan hente fra de resterende bøkene. Húrins barn er altfor ukjent i forhold til både Hobbiten og Ringenes Herre og fremstår mer som en sidehistorie som i svært liten grad knyttes sammen med disse bøkene generelt sett. Ufullendte fortellinger er en samling med fortellinger som Tolkien aldri rakk å fullføre og opptrer ikke som et enkeltstående verk. Da gjenstår kun Silmarillion, Tolkiens svar på bibelen og min favorittbok av nevnte forfatter.

Ryktene har allerede begynt å svirre om at Peter Jackson er fristet til å gå løs på Silmarillion. Jeg personlig ser flere hindringer enn muligheter for å livføre dette prosjektet. Silmarillion er en bok som i likhet med Húrins barn og Ufullendte fortellinger, aldri ble helt ferdigstilt av Tolkien selv. Fortellingene ble tatt opp, redigert og fullført av Tolkiens sønn: Christopher. Dette betyr først og fremst at Christopher Tolkien sitter på rettighetene til Silmarillion og etter uttalelser som "De slaktet boken og gjorde det til en actionfilm for de mellom 15 og 25 år." om de foregående filmene, virker det ikke helt som han er hyppen på å gi de fra seg heller.

Det andre store aberet er boken som helhet. Silmarillion er en bok som forteller mange historier. Om skapelsen av verden til de ulike rasenes oppstandelse, holder boka en rød tråd hele veien, men introduserer samtidig nye karakterer, steder og fortellinger i omtrent hvert kapittel. Jeg klarer derfor ikke å se for meg Silmarillion som film, ei heller noen særlig god måte de kan løse det på. Du har kapitler som stiller sterkere enn andre, som kanskje kunne vært flettet i sammen, men sammenhengen tror jeg fortsatt ville blitt rotete. En film ville heller ikke kunne dekket behovet denne boken krever, så en TV-serie a la Game of Thrones ville faktisk vært mer rettferdig. Og med sitt omfattende språk og stadig skiftende fokus, er Silmarillion så mye mer kompleks enn det både Hobbiten og Ringenes Herre er. Jeg vet derfor ikke om jeg i det hele tatt har lyst til å se den filmatisert.

Jeg begynner derfor å slå meg til ro med tanken om at dette er slutten. Men samtidig, så er det jo heller ikke det. Bøker kan leses om igjen, filmer kan ses på nytt og minnene vil nok jeg bære med meg helt til jeg selv seiler over havet, til det udødelige land.

Into the West