Årets Spill: 2014 (Del 3)

3. Child of Light

Ubisoft har alltid hatt god kontroll på 2D-plattformsjangeren med sin festlige spillserie Rayman. Men rollespill har de (så vidt jeg er opplyst) ikke prøvd seg stort på til nå. Hva er da resultatet når de slår sammen disse to sjangrene? Child of Light, et av årets minste, men også beste spillopplevelser. Spillet forteller en snedig historie om Aurora, som dør i den virkelige verden og våkner opp i fantasilandet Lemuria. Her har både sol og måne blitt bortført av den onde dronningen Umbra og Aurora må vinne de tilbake for å kunne returnere til sin egen verden. Lemuria er designet med samme grafikkstil som ble brukt i Rayman Origins og Legends og ser rett og slett helt magisk ut. Alle dialoger er bygd opp på rim og for å sitere meg selv fra anmeldelsen min av spillet: «Det føles ut som jeg er blitt sugd inn i eventyrbøkene jeg leste som barn».

Musikken er komponert av Cœur de pirate med sitt piano, men hun backes også opp av et storslagent orkester. Kort sagt så er den fantastisk og setter et preg på spillet man nærmest får klump i halsen av. Som nevnt er Child of Light en blanding av plattform og RPG og sistnevntes elementer lar seg lett kjennes igjen i kampsystemet. Det er tur-basert, men med en liten vri som gjør det mulig å manipulere hvem som angriper først, hvor lang tid det går mellom hver karakters runde osv. Dette er ganske interessant og gjør kampene meget underholdende, selv for en person som aldri har vært særlig begeistret i turbaserte kampsystem. Videre finner man også et enkelt, men greit oppgraderingssystem for nye evner, samt noen skjulte hemmeligheter rundt omkring i fantasilandet. Child of Light gjennomføres på ca. 10 timer, men gjør også veldig mye ut av seg på disse timene. Dette Ubisoft, vil jeg derimot se mer av.

2. Bayonetta 2

Det ble stor ståhei da Bayonetta 2 ble annonsert, eksklusivt for Wii U. Mange fans gikk amok og utviklerne i Platinum Games mottok til og med drapstrusler. De svarte tilbake med: "fuck off all exclusive idiots" og at Bayonetta 2 aldri ville sett dagens lys, om det ikke var for Nintendo's økonomiske støtte. Og akkurat det å finansiere dette spillet, var kanskje ikke det dummeste Nintendo har gjort. Selv har jeg ikke all verdens erfaring med verken Platinum Games eller Bayonetta. Jeg spilte aldri det første spillet, men jeg fikk til slutt overtalt meg selv til å spille off-spin'en Metal Gear Rising: Revengeance, etter lovnad om et forrykende gameplay. Og Bayonetta 2 er mye av det samme. Faktisk, er det bedre.

Det er i bunn og grunn to ord som kan oppsummere Bayonetta 2: Galskap og action opphøyd i annen og i mente. Bayonetta er en fargerik og temmelig sprø heks som bruker sitt eget hår til å mane frem alskens merkelige skapninger. Når hennes bestevennine Jeanne dør etter et forsøk på å redde henne i kamp, setter Bayonetta ut på en ferd ned til infernoet for å vinne sjelen hennes tilbake. Og det er en heseblesende reise med få pusterom du blir med på. For i Bayonetta 2, er det virkelig kamper som står i fokus og både engler og demoner i alle mulige former dukker opp med relativt korte mellomrom. Spillet er meget godt teknisk, med tanke på konsollen det er produsert for og både omverdenen, designet på figurene og spesielt bosskampene, ser meget lekkert ut. Jeg som har innbilt meg at jeg har god fantasi, måtte tenke meg om to ganger når jeg spilte dette spillet.

Men tilbake til det som virkelig tar kaka i dette spillet: gameplayet. Her er det et kaos fra ende til annen, hvor du kan velge mellom et stort utvalg av våpen du kan feste i både armer og ben. Du har flere knapper du kan veksle imellom for å sette i sammen et hav av ulike kombinasjonsangrep som skaper en voldsballett jeg aldri har sett maken til tidligere. Spillet legger også et stort fokus på å "dodge" fiendenes angrep og gjør du det til riktig tid, føres du inn i en modus som stanser tiden og åpner et smetthull for å angripe fienden. Skulle du attpåtil være så heldig å fylle opp magimeteret ditt, går du inn i enda en modus som øker styrken på alle angrepene dine og lar deg gå løs på fienden med enorme armer og bein og gud veit hva. Alt sammen ser helt vanvittig rått ut og gjør deg nærmest andpusten der du sitter foran TV'en. Det er få ting som føles bedre enn en perfekt "dodge" for så å gjengjelde skaden ved å mose spillkontrollen for alt den er verdt. Historien er nok ikke spillets største styrke, men et så omfattende og dypt kampsystem, kombinert med catchy musikk og hysteriske situasjoner, gjør Bayonetta 2 til et av årets råeste spillopplevelser. Og etter å ha spilt det, synes jeg oppriktig synd på alle som ikke eier en Wii U.

1. Super Smash Bros. for Wii U

Nintendo's helsprøe slåssespillserie har alltid vært noe av det mest underholdende som er å finne på spillmarkedet. Årets utgave har også blitt gitt ut på to forskjellige konsoller. Selv om jeg har lagt ned i overkant av 100 timer i 3DS-versjonen, så er det hovedsakelig Wii U-versjonen dette dreier seg om. Og Nintendo's hyllest til sin egen spillkarriere er nå større enn noen gang. Nye baner, enormt musikkutvalg, flere trofeer, nye moduser, mulighet til å dytte inn 8 spillere i kamp samtidig osv. Det aller meste er fra Nintendo's egne serier, men nok enn gang med innslag fra tredjepartsutviklere. Serien er også for første gang i full HD-oppløsning og ser helt fantastisk ut. Både karakterer og banedesign er kreativt, stilfullt og veldig, veldig pent. At Nintendo ikke kan levere grafisk pene spill, er en løgn som bør graves ned i en kiste i bakken.

Gameplayet har nå et tempo som ligger i stadiet mellom Melee og Brawl og jeg personlig er svært tilfreds med det. Enspillermodusene er svekket en del fra de tidligere spillene, men en sømløs onlinedel gjør at jeg nærmest overser hele enspillerdelen. Her får du muligheten til å spille 1 mot 1, Team Battles og Free for All. Allikevel er det nok "sofaspillingen" med venner som fremdeles er det morsomste og nå har du til og med muligheten til å kjempe med 8 spillere på en gang. Du kan også strippe kampene ned til ferdighetsbasert slåssing på flate baner uten hjelpemidler, eller kaste deg inn i det velkjente kaoset med et enormt utvalg av festlige items. Med et karakterutvalg som nå er kommet opp på 49, er det kanskje også mer vanedannende enn det noensinne har vært. Og med et så stort utvalg, skal det vel godt gjøres å ikke finne noen karakterer du liker.

Du har gamle travere som: Mario, Link, Pikachu, Fox og Marth, veteraner fra Brawl som: Ike, Pit, Lucario og Sonic og spennende nykommere som Robin og Lucina fra Fire Emblem Awakening, Little Mac fra Punch Out, Greninja fra Pokemon X/Y og Pac-Man og Mega Man som tredjepartsrepresentanter. Skulle ikke dette være nok, så har Nintendo igjen valgt å tilfredsstille Glorfindel til det fulle, ved nok en gang å putte hovedpersonen fra et av hans favorittspill gjennom tidene inn i spillet.
Smash Bros. for Wii U er uten tvil mitt Shulk Game of the Year og nye favoritt i serien. Well played Nintendo. Som alltid.

Således konkluderes listen over mine 10 beste spill fra året 2014. Men mer heder, ære og andre benevninger skal deles ut. Så følg med i den siste, avsluttende delen av Årets Spill bloggene.