Norsk
Blog

Fører spill til økt livskvalitet?

Skrevet av ES den 2 juni 2012 klokken 02:54

For tre måneder siden leverte jeg en sykepleiefaglig bacheloroppgave som blant annet gjorde rede for sammenhengen mellom kronisk sykdom og livskvalitet. I løpet av arbeidet med oppgaven ble jeg interessert i livskvalitetsbegrepet, og jeg har i ettertid sett begrepet i sammenheng med andre områder enn medisin og sykepleiefag.

Tankerekken jeg nå skal rabble ned er langt i fra kompleks, men jeg tenker allikevel at det kan være ryddig å starte med en definisjon av begrepet livskvalitet: En kan se på livskvalitet som et resultat av hvor tilfredsstilt mennesket er relatert til objektive faktorer, med forutsetning at tilfredsheten ikke er basert på falske forestillinger (Brülde, 2003). Problemet er at det ikke finnes en klar sammenheng mellom hvor bra mennesker har det objektivt og hvor tilfredsstilt de er, så en kan enkelt og greit si at høy grad av livskvalitet er følelsen av å ha et godt liv, Brülde sier: "Å ha et bra liv er å være lykkelig av riktige grunner" (Brülde, 2003).

Så spørsmålet i tittelen er da som følger: Blir du lykkelig av å spille spill?

Jeg personlig har hatt utallige positive spillopplevelser, med og uten venner, offline og online. Jeg husker senest i går hvor en kompis og jeg banket hverandre i UFC3. Og jeg aner ikke hvor mange timer jeg har spilt Skate 3 og Minecraft med kompiser. Et morsomt avbrekk fra hverdagen, uten tvil.

Men jeg har også hatt negative spillopplevelser, på grunn av egen spilling og andres. På videregående ble en del venner spilleavhengig av World of Warcraft, og en kompis droppet faktisk ut av videregående. Det er heldigvis mer sjeldent enn vanlig at ungdommer dropper ut av videregående på grunn av spilling, men det skjer. For å ta flere, mer vanlige forekomster, kan jeg nevne at jeg har kompiser og bekjente som prioriterer, i forskjellig grad, spilling foran vennesammenkomster, utdanning, trening og andre hobbyer. Og jeg må innrømme at jeg en gang i blant har sittet litt for lenge med et spill når andre sider av livet burde prioriteres.

Men, nå som du har sett noen eksempler på hver side av saken, og hvor du kan supplere med mange egenerfarte positive og negative opplevelser; hva synes du? Gir spill deg økt livskvalitet, eller hindrer det deg i å leve det livet du egentlig vil leve?

Referanse: Brülde, B. (2003). Teorier om livskvalitet. Lund: Studentlitteratur

HQ

Juleferie

Skrevet av ES den 19 desember 2011 klokken 20:51

I morgen, klokken elleve sharp, starter min juleferie som strekker seg helt til tredje januar, 2012. Jeg gleder meg.

Jeg har en del venner som har valgt studieretninger hvor juleferien varer en måneds tid, så jeg er selvfølgelig veldig misunnelig, men jeg har nå lagt en plan for å få så mye ut av tiden som mulig.

I morgen etter eksamen skal jeg så fort som mulig treffe min samboer, og gjøre unna hele julegaveshoppingen. Deretter skal jeg hjem, spille minecraft med en kompis og rydde, vaske og pakke slik at jeg blir klar for juleferien på bygda.

Så da er første halve feriedag over, nå gjelder det bare å få gjort dette i ferien:

Snowboarding
kvalitetstid med familie, venner og dame
bachelorskriving
spilling.

Det tror jeg at jeg skal klare ved å ha bestemt ha fokus på alle disse fire punktene hver dag, bare i forskjellig grad og i ulik tid.

Hvordan blir deres juleferie? Hvor er du i livet? Barneskole, ungdomsskole, videregående, høgskole, universitet, yrkeslivet... etc.?

HQ

Snart voksen, på tide å ta seg sammen?

Skrevet av ES den 16 november 2011 klokken 22:45

Jeg har siden 2005 vært periodevis aktiv på Gamereactor.no. "Hvem er ES, en gammel bruker? Hæ? Han har jeg aldri sett" - spør du deg selv. Det kan nok stemme. De siste årene har vært spesielt lite viet til gamingverdenen og da dette forum. Jeg har alltid spilt med og hos venner, men har ikke følt for å skrive om spill jeg spiller hos kompiser, jeg har også fokusert på andre interesser og fritidsfordriv. Nå helt nylig fikk jeg meg en jævlig fin og slank PS3, så nå er jeg plutselig litt mer engasjert igjen. Så, det forklarer hvorfor jeg er å se her.

Nå mistet jeg nesten fokus, dette var en liten digresjon, men en grei innledning på en noe haltende blogg, eller tekst om du synes ordet "blogg" er støtende eller forkastelig.

Jeg er 21 år. En voksen alder vil jeg si. Er det på tide å ta seg sammen? Har jeg tatt meg sammen? Jeg prokrastinerer, legger meg for seint, er for trøtt hver morgen og har i blant mest lyst til å leke med lego fremfor å spise grønnsakene mine. Barndommen henger igjen. Er det noe særegent med voksenlivet, noe som kan fortelle meg at nå har jeg gjort det og det, eller er sånn og sånn, så nå er jeg voksen? Det ville jeg likt å vite, så jeg tenker, muligens filosoferer, litt over dette teamet i skrivende stund.

Sex. Sex er voksent? Eller..? Nei. Hva med penger? Egne penger? Nei. Hva med jobb, bil og leilighet? Det nærmer seg, til tross for at en kan begynne å øvelseskjøre i 16 års alderen, og mange kids bor nærmest i egne leiligheter ved å ha enormt store rom eller deler av hus for seg selv. Jobb er også en greie som mange har, i alle slags aldre. Alt fra lille Chong på fire som holder på med barnearbeid til gamle Trond på 90 som ikke vil gi seg som vaktmester.

Utdanning. Det er litt voksent ved at en ikke kan gå på høgskolen eller universitetet når en er 6 år (om en ikke er spesielt begavet/ hjerneskadet). Men jeg sier bare at det er litt voksent, for jammen går det mange mennesker på diverse studieretninger som ikke fører noe sted. De menneskene kunne like gjerne ha sittet på gulvet hjemme hos mamma og lekt med legoklossene sine.

Selv er jeg høyst sannsynlig ferdig utdannet til sommeren, noe som blir aller tiders. Sykepleier av alle ting. Det er vel litt voksent? Daglig ser jeg mennesker på sitt mest sårbare og svake, hvor blant annet jeg kan hjelpe dem med å få det bedre. Dette krever vel en slags grad av voksenhet? Jeg vet ikke. Jeg spør.

Egentlig så vil jeg spørre dere alle, uansett om du er åtte år, eller seksti; er det noe spesielt som definerer det å psykisk være voksen? Moden? Er det visse refleksjoner og erfaringer en har gjort seg, sivilstatus, utdanning, eller noe annet som bestemmer hvor voksen en er? Og er det i det hele tatt nødvendig å føle seg voksen, eller å være det?

På en skala fra en til ti?

Skrevet av ES den 15 juli 2010 klokken 01:30

Hm, spennende valg, Emil, spennende.

La oss begynne utradisjonelt med et eksempel: etter en har sett en film på kino, kan en si/ tenke: "Nja, denne var da ålreit, men ikke noe mer, la meg gi den en seks av ti". Bravo - om en ikke dummet seg ut, da. Nå har en satt en karakter ut i fra meningene sine, nå vet en hvor, med tanke på eksempelet, filmen står i forhold til favorittfilmen ens og den verste drittfilmen en har sett. Etter hvert kan en se det positive med at en gir karakter til filmer (eller andre ting for den saks skyld - prøver bare å holde det ryddig her i forhold til eksempelet skjønneru) en ser. Du kan f.eks. anbefale filmen til venner, eller fraråde venner å se filmen, du kan stemme på imdb.com, så du holder orden på hva slags filmer du har sett, og hva du syntes om dem rett etter du så dem, og du kan skrive en omtale som du kan poste i en blogg, eller på imdb.

Ah, verden er fantastisk.

Oi, nå holdt jeg på å glemme noe av det viktigste - det er at du danner deg et bilde av hva som er bra, og hva som er dårlig - etter en stund vil du kunne skille bra fra dårlig uten å se filmen, ved de fleste tilfeller i alle fall. Ved å se på/ bakgrunnsjekke skuespillere, produsenter, regissører, trailere etc., men for all del - du må gi noen filmer en sjans før du avfeier dem, og noen filmer som kan virke bra, kan suge. Det finnes så mye bra, du kan ikke se ALT før du dør, derfor er det greit å forsøke og velge ut det beste.

Det var et langt eksempel, men jammen var det et godt eksempel også! Litt i alle fall.

Det vi lærte av dette, eller det du lærte av dette, er at det er for mange filmer å se før du dør, derfor bør du sette karakter med ett tall på en skala fra en til ti på de filmene du ser - slik klarer du å velge ut det beste ved senere anledninger, og du kan hjelpe en venn. Les også på imdb.com om du er usikker - på om en film er bra eller dårlig, altså.

Men, dette kan videreføres til andre medier, dippedutter, og saker og ting, og sånn... Ved hjelp av at andre setter karakterer, klarer du selv også å velge ut det beste. "TV2 hjelper deg" f.eks., selv om de bruker smilies, i stedet for tall, men hver sin metode. Noen bruker terninger, andre bruker smilies, men de mest rutinerte - som spillanmeldere i/på de store spillmagasinene og -nettstedene - bruker ett tall på en skala fra en til ti.

Nok om det.

Er det noe negativt ved det å mene om noe er bra eller dårlig? Pc-er, filmer, spill, matvarer, leketøy, jordas fire elementer etc. Ja, men ikke noe særlig. Folk- folk som ikke har så veldig god smak, eller riktig smak, de som ikke klarer å skille det som er awesome fra det som er crap, kan bli fornærmet, og alle kjenner jo noen som ikke har så god smak, men som allikevel er greie - sånn passe i alle fall.

Ett eksempel: de fleste jenter syntes at "Sex and the City 2" var bra, i alle fall "OK" - "det er jo "Sex og singelliv - Sex and the City lissom". De med god smak, de som er litt kritiske, de som vet at de ikke rekker å se alle verdens filmer før de dør, spør seg selv om de jentene ikke burde ha styrt unna, med tanke på hvor rævva serien er, og i hvert fall forrige film, som kom ut for to år siden. De fleste må ikke se serien, eller filmene, for å vite at det er dårlig. Om en har trent seg selv i å skille bra fra dårlig, awesome fra crap, vet en at dette er noe en kan styre skuta vekk fra - noe en bør holde seg langt unna. Og etter en dobbeltsjekk på imdb.com (viktig å dobbeltsjekke i blant - verden overrasker) ser en soleklart at filmen er noe en kan drite i å se.

Konklusjonen lyder som følgende: det å gi noe karakter med ett tall på en skala fra en til ti trener deg opp i å være bevisst på det du ser, bruker, hører på, alt mulig - du blir flinkere til å skille bra fra dårlig, noe som hjelper deg med å se/ gjøre/ bruke kvalitet og noe holdbart, fremfor noe dårlig piss når du først skal ha noe, se noe, gjøre noe etc. Det negative kan være å bli en kringle upopulær blant en venn eller en venninne (eller flere venner og venninner om venneflokken din er uheldig - feil - på randen til usmakelig - tips: få nye venner, om du er bra nok, da) om en ytrer sine meninger.

Men husk: ett menneske er ett menneske selv om det er uenig med deg, mennesker deler ulike oppfatninger på saker og ting - du er ikke bedre enn personen selv om du klarer å skille bra fra dårlig - du ligger bare foran.

Jeg vil gi det å gi noe karakter med ett tall på en skala fra en til ti, ni.

9/10

Lagt til 2010-07-15 01:34:
Bloggen er tatt fra min blogg hvor jeg gir alt mulig en karakter med ett tall på en skala fra en til ti. http://paaenskalafraentilti.blogspot.com/

Mmmmmmsexy... med digge jenter.

Skrevet av ES den 29 juni 2009 klokken 22:42

Jeg digger feite jente, jeg blir så tent av dem. De jentene som tør å gå på stranda, gjerne i en litt for liten bikini, de en kan se de rosa strekkmerkene til. Åh, fy faen så digg. "Hvorfor?" spør mange. Da spør jeg tilbake; "hvorfor ikke?" Hvorfor skal jeg ikke digge jenter med så mye former at de er uformelige?! Jeg vet ikke hvor mange feite jenter dere har hatt med dere hjem, men jeg har i hvert fall en del erfaring med de som sprenger badevekta på badet mitt.

Det å ligge i senga med ei så feit jente at du ikke kan holde styr på hele jenta samtidig er helt ubeskrivelig digg. "Hva tar jeg på nå?" tenker jeg konstant. "Er det ansiktet? Rompa? Låret?" Jeg aner ikke! Alt er bare fett, svett og digg. Dette kan kanskje virke som en skryteblogg, fordi jeg drar alle de digge jentene på stranda, men sorry; "What can I do?! I'm a player!"